Kommentar

Av Leif Rognan: Året 2006 var året da Europa våknet opp fra den behagelige drømmen om stabil og ubegrenset energitilførsel. Konfliktene mellom Russland ,Ukraina og Hviterussland om prisen på gass fikk sjokkartete følger for gassforsyningen til Europa, og Putin demonstrerte sitt strategiske jerngrep og hvilke følger det kan få.

2006 var også det året hvor Russland tok definitivt farvel med samarbeidsprinsippene på energiområdet som lå nedfelt i det «Energy Charter» som EU og Russland underskrevet i 1994, men som aldri ble ratifisert av Dumaen.
Alle utenlandske forventninger om deltakelse i utbyggingen av Shtokman-
feltet forvant som dugg for solen i løpet av 10 minutter på en pressekonferanse i Moskva. Mot slutten av året begynte prosessen med å presse ut utenlandske oljeselskaper fra de nye feltene i Sibir. I skrivende stund er det Hydro med samarbeidspartnere som trues med utkastelse.

Russland leverer i dag 26% av Europas gassbehov. Når den planlagte North European Gas Pipeline (NEGP) gjennom Østersjøen blir ferdigbygget, vil Europas avhengighet av Russiske gassleveranser kunne øke til over 40%.

Våre øyne har til nå vært rettet mot Europas energiavhengighet av Russland og hva EU har tenkt å gjøre for å forhindre dette. Et annet og minst like viktig aspekt er Russlands og Gazproms arbeid bak kulissene for å skape et gasskartell etter modell av OPEC. Vi vet alle hva det betyr i praksis. Gjennom regulering av tilgangen av gass til markedet kan prisene holdes vesentlig høyere enn om det var fri konkurranse. I tillegg øker Russlands utenrikspolitiske innflytelse over Europa.

Hva mange ikke vet, og som norsk presse aldri skriver noe om, er at grunnmuren til et gasskartell allerede er bygget. I 2001 ble «Gas Exporting Countries Forum (GECF) dannet med formål være «an informally structured group of some of the world’s leading gas producers aimed at representing and promoting their mutual interests».

Dagens «medlemmer» er Algerie, Bolivia, Brunei, Egypt, Indonesia, Iran, Libya, Malaysia, Nigeria, Oman, Quatar, Russland, Trinidad&Tobago, The UAE og Venezuela. Og – selvfølgelig Norge i rollen som observatør.

Gazprom har arbeidet aktivt for å danne et kartell sammen med de viktigste gassleverandørene til Europa og vil neppe la noen mulighet gå fra seg til å knytte Norge opp til et slikt kartell. Mange rister nok på hodet og sier at norsk politikk er å stå fritt, men glemmer to viktige faktorer.

Norge har en rødgrønn regjering som er på desperat jakt etter å etablere en «aktiv nordområdepolitikk». Regjeringen gikk høyt ut på banen sammen med Hydro, Statoil og Aker Kværner for å komme inn på Shtokmanfeltet og hevder fortsatt at siste tog ikke er gått for Norge sin del. Hvis dette er riktig betyr det i praksis at regjeringen er villig til å gi betydelige motytelser, også politiske, som f.eks å gi Gazprom eierandeler i Hydro/Statoil for å komme inn i Russland.

Deretter har vi konsekvensene av fusjonen mellom Statoil og Hydro. Med staten som dominerende eier i det nye selskapet vil det endre status fra å være en kommersiell aktør til å kunne bli et politisk verktøy i regjeringens hender. At den rødgrønne regjeringen kan være villig til å bruke sitt eierskap i politisk øyemed er mer enn sannsynlig. Man ønsker å vise handlekraft og skape nye «nordkalottprosjekter». For å oppnå det må det gis politiske konsesjoner til Russland, og for SV spesielt, vil en slik utvikling være et nok et viktig skritt i partiets kamp for «frigjøring fra USA».

Hvis Røkke lar seg friste til å selge Aker Kværner helt eller delvis til Gazprom vil dette neppe møte stor politisk motstand. Det ligger i kortene at hvis regjeringen vil øke samarbeidet med Russland må vi frivillig gå i edderkoppens nett. Konsekvensen blir tap av markedsmessig og politisk handlingsfrihet. Poenget er at vi kan bli trukket inn i et russisk gasskartell bakveien, i begeistring over at vi klarer å åpne tilgangen til russiske gassutbyggingsprosjekter for norsk industri.

I dagens utgave av Dagens Næringsliv erkjenner Rederforbundet at Gazprom også fører samtaler med norske shippingaktører. Vi vet fra før av at Gazprom har vært på handletur i både Frankrike og England. Kort sagt driver Russland via Gazprom et aktivt og aggressivt arbeide for å få strategisk kontroll over europeisk energiforsyning. I tillegg til å hente ut høyere priser i markedet vil man samtidig få et politisk våpen i hendene som er mange ganger mer effektivt enn militær overlegenhet.

Norske medier er lite interessert i å analysere og videreformidle de store politiske konsekvensene for et Europa som blir fullstendig avhengig av russisk energiforsyning. Heller ikke mulige konsekvenser for Norge. Tid og spalteplass brukes til å kritisere Israel, Irak-krigen, USA og Bush. Russlands ferd fra demokrati mot autokratiet synes uinteressant. Dette gir dagens regjering fritt spillerom til å gå på frierferd til Russland med Statoil/Hydro som medgift uten noen forutgående debatt om følgene for Norge. Før vi vet ordet av det er vi i Gazpromland…..