Kommentar

Det spesielle med putinismen er blandingen av brutalitet og fasade. Man vil helst overtale motstanderen til å forstå at det er nytteløst å gjøre motstand. At det er i hans eller hennes egen interesse å overgi seg. At overmakten er total.

Det er en drøm stormannsgale alltid har hatt: at de bare trenger blunke for at folk lystrer. Makten skaper også begeistring. Putin har skapt en utvendig begeistring som også viser seg hos norske journalister. At NRKs Moskva-veteran, Hans-Wilhelm Steinfeld, går foran med noe av den verste Putin-propgandaen, er dypt nedslående og ikke til å tro.

Han viste tydelige tegn på å være angrepet før Duma-valget 2. desember, og fortsatte ved søndagens presidentvalg. Hva han får seg til å si er ikke til å tro. Steinfeld bruker uttrykket «formal-demokrati» om Russland på 90-tallet. Det er et uttrykk som ellers totalitære krefter, nazister og islamister, foraktelig benytter. Det er underlig å høre det fra en mann som hadde sin glanstid under Gorbatsjov.

Det er ikke gitt alle å følge en korrespondent som har så lang fartstid, men når temaet er ytringsfrihet og pressefrihet, kan selv en vanlig borger høre at noe har skjedd med Steinfeld. Ett av hans tilbakevendende glansnummer er å hevde at pressefriheten ikke var det spor større under Gorbatsjov og Jeltsin. Det var samme kyniske bruk av mediene til å fremme politiske interesser, hevder han, og nevner da Jeltsin mobiliserte massemediene foran presidentvalget i 1996.

Men å hevde at pressefriheten hadde like harde vilkår under Gorbatsjov og Jeltsin er ganske enkelt ikke sant. Det tilslører at Putin har kvalt all politisk opposisjon, særlig i mediene.

Tysk tv viste i helgen et program om en ung journalistinne i Novaja Gazeta. I programmet kom det frem hvor raffinerte metoder Putin-systemet bruker for å stanse munnen på journalister: en journalist kan få tilbud om en ny jobb i en regjeringskontrollert publikasjon. Lønnen er tredobbel. Først ler han nervøst, så tenker han på det, snakker kanskje med kona i den trangbodde leiligheten, og svaret gir seg selv for de fleste. En harmløs måte å fjerne kritikere på.

Andre måter er å legge press på kioskeierne som selger avisene. Myndighetene er blitt eksperter på å bruke loven for å knekke friheter og rettigheter. Branninspeksjonen, skatteinspektørene, miljøforskrifter, alt kan brukes til å stanse virksomheter man ikke liker. Det gjelder både redaksjoner og distribusjonssystemet. En vanlig metode for å lamme redaksjonene er å sende inn en haug politifolk som beslaglegger datamaskinene, undermistanke om at man bruker piratutgaver av programvaren. Når man har gjort dette et par-tre ganger stopper avisen opp. Den har ikke råd til flere forsøk, og blir enten lydig eller legges ned.

For de uforbederlige, sta journalistene finnes mer håndfaste metoder. En ung kvinnelig kritisk journalist fortalt på BBC hvordan en hyggelig stemme ringte henne opp og sa at hun var altfor flink til å holde på slik. Noe kunne tilstøte henne, i en sidegate, uten vitner. Bare de modigste fortsetter etter slike trusler.

Norsk tamhet

Utenlandske medier har de siste månedene gitt det ene skrekkeksemplet etter det andre på Putins system. Det er den samme paranoia og stormannsgalskap som under Stalin. Den russiske forfatteren Sorokin sa i et intervju fra Tyskland at russerne har et patologisk forhold til Makten. Det holder ikke med å ha vunnet, man er aldri trygg, og må eliminere opposisjon selv der hvor man er overmektig. Både ved duma-og presidentvalget har makten paranoid bakvasket den minste opposisjon og tvunget folk til å stemme. NRKs Morten Ruud sier dette er påstander, men det er et typisk understatement i putinsk ånd. Man våger ikke gå ut og avsløre regimet i dets heslighet.

NRKs tidligere Morten Jentoft var like unnvikende og tilslørende i en valgreportasje. Men ingen kommer opp mot Steinfeld i aktiv propaganda for Putin.

Mye var galt under Jeltsin, men det fantes NTV, det fantes satireprogrammer, det fantes pustehull. Nå er alt forstummet, takket være en blanding av OMON-aksjoner, FSB-metoder og skatte-press, og Gazproms rikdom. Det er direkte støtende å høre en erfaren reporter forsvare et regime, i hvis periode det er drept titalls journalister uten at et eneste mord er oppklart. Det tør kanskje være en sammenheng mellom kneblingen av pressefriheten og drapene? Eller er det en utenkelig tanke for Steinfeld?

Forberedelse

Da StatoilHydro ble slått sammen, fryktet vi Gazprom-tilstander. Gjøkungen blir for stor for reiret Norge og søker sammen med likesinnede, som Gazprom. Er det putinismen som begynner å smitte over på norsk presse allerede?

I NRK «Søndagsavisen» var Steinfeld på lufta sammen med Julie Wilhelmsen fra NUPI. Til å begynne med snakket hun Steinfeld etter munnen, men så måtte hun si noe om pressefrihet. Da ble Steinfeld provosert. Det var en av mytene sa han at alt var blitt så mye verre under Putin. Wilhelmsen irettesatte ham, mildt, men bestemt. Hun nevnte også at lite har skjedd med sosiale problemer, med boligbygging og barnehaver, under Putin.

Det har vært Steinfelds kjepphest under valget at Dmitrij Medvedev er Putins alter ego som vil satse på det sivile samfunn. Det er nesten perverst å høre slikt sprøyt. Medvedev ble håndplukket av Putin i 2000, og har lojalt fulgt sin sjef. Han er styreformann for Gazprom og har vært det i tiden hvor Gazprom har slaktet Yukos og spredt sine tentakler over hele Europa. Skulle denne mannen være opptatt av det sivile samfunn?

VG viser noe av den samme tilbakeholdenhet med å kritisere Putins regime som andre journalister. Samtidig bringer Ole Kr. Strøm oppsiktsvekkende opplysninger. Fredag brakte de en oversikt over hvor mye man måtte betale for å klatre til topps i samfunnet. Alt er til salgs, også plasser i regjeringen. Det koster rundt 50 millioner kroner å bli minister, ifølge oversikten.

Korrupsjonen var også utbredt under Gorbatsjov og Jeltsin, forsvarte Steinfeld. -Ifølge den siste oversikten jeg har sett er korrupsjonen verst på topp-plan. Det er faktisk blitt litt bedre lengre ned, svarte Wilhelmsen.

Les også

-
-
-