Nina Witoszek tar et oppgjør med Hans- Wilhelm Steinfelds brunmaling av polakker i Lwov, og spør hva mon motivet kan være når ukrainerne gjør revolusjon. I stedet for å se det historiske som skjer, trekker Steinfeld fram en marginal, urepresentativ gruppe.

Snakk om å melde seg ut av historien. Det alvorlige er at Steinfelds avsporing er typisk for en surmulende, tilbakeskuende kritikk som man ofte hører fra norske journalister: ta bare alle Israel-ekspertenes svartmaling av Mohammed Abbas sjanser og det nytteløse ved presidentvalget til palestinerne. Det er noe av den samme grøten. For ikke å snakke om svartmalingen av alt som skjer i Irak!

Først settingen:

«Bare surpomper kan forbli uinspirert av den ukrainske gjenfortryllelse av verden. De som var vitner til frihetens karneval under Fløyelsrevolusjonen i 1989, ble minnet om at livet ikke bare er «å ha det trygt og koselig», men om å gjøre det umulige mulig. De ukrainske velgerne nektet å bli redusert til en passiv tilskuermengde, manipulert av mediene, og motsto truslene, forgiftningene og snikmordforsøkene satt i scene av banden til president Kutsjma.

Lik de fleste demokratiske oppstander i Øst-Europa har fødselen til det ukrainske demokratiet vært en lakmustest på de vestlige medienes integritet. Ikke uten grunn er de blitt kalt den «fjerde statsmakt» med sitt ekstraordinære potensial for å skape idoler, endre regimer, blokkere motstandere, forsterke fordommer – til og med ødelegge liv (les bare Heinrich Bölls mesterverk «Katarina Blums tapte ære»). Kjernen i denne makten ligger i valgene av ord og begivenheter, bruken av stillhet, kameraets dans. Det er ingen overdrivelse å si at suksessen til den oransje revolusjonen delvis kan skyldes den hovedsakelig positive dekningen av begivenhetene i Kiev i vestlige medier. I Polen spesielt har presse, radio og TV vært euforiske dag og natt. Da president Kwasniewski og den tidligere Solidaritet-lederen Lech Walesa dro til Kiev for å megle i rundebordssamtalene mellom opposisjonen og regimet, var gatene i Warszawa som gatene i Oslo på 17. mai.

Den ukrainske opposisjonen sa at i løpet av de få ukene på Uavhengighetsplassen ble russifiseringen satt 30 år tilbake, og den polsk-ukrainske forsoningen bragt 30 år fremover. Men Steinfeld valgte å overse denne vidunderlige begivenheten og prekte i stedet om neonazier og antisemitter. Og vi vet godt at han ikke er en jugefant når det gjelder Ukraina – han er en ekspert.

Men det finnes noen som ikke har vært imponert.

Og, til min store overraskelse, valgte den erfarne norske kommentatoren Hans-Wilhelm Steinfeld å overse den polske entusiasmen for den ukrainske revolusjonen og pekte i stedet på trusselen fra såkalte «polske nazister i Lviv-regionen» (NRKs hjemmeside, 26. november). For å underbygge sine påstander har han vist til en NRK-film som bevis – noe som var ganske tåpelig. En bekymret polsk ambassadør analy-serte filmen nøye og fant ingen referanser til noen polske neonazigrupperinger i dagens Ukraina. For å redde ansikt bestemte Steinfeld seg for å gå til Adam og Eva. Han skrev et innlegg kalt «Jødehatet. Den sorte flekk i polsk historie» (Aftenposten 13. januar). Denne gangen traff han blink. Historisk sett har det uten tvil vært et problem med polsk antisemittisme – men det bør ikke blandes sammen med nazisme eller den oransje revolusjonen.»

Mediemakt blåser liv i myter- Aftenposten Nettutgaven