Kommentar

Utenriksminister Jonas Gahr Støres reiserute til Afghanistan ble lagt ut på UDs hjemmeside 20. desember. Offentliggjøringen var ingen glipp. Da utviklingsminister Erik Solheim besøkte landet i oktober, var besøket kunngjort på UDs nettside én måned i forveien. Begrunnelsen? Utenriksdepartementet ønsker at besøkene skal ha en «sivil profil».

Afghanistan er en jungel. I en jungel hersker jungelens lov. Men Utenriksdepartementet tror åpenbart at hvis man drar inn ubevæpnet, i en myk bil, og sier fra hvor man skal være og når, så vil rovdyrene gi dem fritt leide.

Det er vanskelig å tolke departementets policy annerledes. Selvfølgelig vil man si at man er obs på «security», men det som skjedde på Hotel Serena viser en feilvurdering som kunne ha kostet Norges utenriksminister livet. Et slikt sjokk er ikke nasjonen mentalt forberedt på. Vi var heller ikke mentalt forberedt på at en anerkjent journalist i Dagbladet ble drept. Norge er ikke mentalt innstilt på at vi er krig, og at fienden er hensynsløs.

Angrepet på utenriksministeren bør føre til en dyptgripende revurdering av Norges situasjon. Den store fredsnasjonen er sårbar for vold. Man skal ikke se bort fra at det finnes folk i Norge eller utlandet som rapporterer tilbake om debatten i Norge.

Opposisjonen mot krigen sitter i regjeringen. Trolig var attentatet mot Gahr Støre et forsøk på å påvirke Norge til å trekke seg ut av Afghanistan.

Alle som deltar i debatten må være seg bevisst at de påvirker situasjonen. Det finnes en fiende som lytter, det finnes en opinion som øver innflytelse. Hvis man hele tiden kverner på at Taliban har fremgang og at NATO og ISAF er på defensiven og gjør mange feil, er man med på å styrke fiendens kampmoral. For så ille er det ikke i Afghanistan. ISAF har tålt trøkken rimelig bra. Det journalistene, fredsvenner og akademikere sjelden nevner, er at Talibans «oppslutning» skyldes at de skjærer strupen over på alle som har vist den minste velvilje mot regjeringen og NATO.

Samtalen mellom NRKs Joar Hoel Larsen og Hans-Wilhelm Steinfeld i dag morges var et sørgelig eksempel på nedrakking av Vesten og svartmaling av situasjonen. Selvmordsaksjonene i Afghanistan er foreløpig begrenset, antall ofre likeså. Det «kritikerne» ikke nevner er hvor disse metodene kommer fra. De snakker ikke om neksusen mellom jihadistene i Irak og Afghanistan, og på den andre siden av grensen til Pakistan. Norge er i krig med islamistene. Det er hverken tragisk eller «blind terror». Det er terror, og den er målrettet. Igår forsøkte den å ramme Norges utenriksminister. Det bør få noen og enhver til å våkne og spørre seg selv hva de er med på. Mediene kan ikke være gratispassasjerer som kan dynge på med kritikk uten å ta hensyn til konsekvensene: Det kan koste blod. Når PRIOs Stein Tønnesson tar Talibans uttalelser om at de ikke hadde til hensikt å drepe utenriksministeren for god fisk, er det ikke bare hårreisende naivt, det er å gi Taliban en falsk troverdighet. Alt for mange journalister, politikere og akademikere har gjort det de senere år. Igår kom regningen.

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også