Utenriksminister Jonas Gahr Støre gjorde en imponerende figur under pressekonferansen på Gardermoen, direkte ankommet fra Kabul. Mannen har en egen evne til å finne de rette ord i nesten enhver situasjon. Hans sjef når ham ikke til støvleskaftene.

Men når det gjelder å være skånselsløst og brutalt ærlig skorter det hos Gahr Støre. Han kan ikke få seg til å si at det var ham de sto etter livet. Er det en innebygd dannelse eller policy som gjør at han ikke får det til?

Idag gikk bombene av i Beirut og det smalt i Gaza. Vanligvis detoneres det også i Pakistan, Afghanistan og Irak. Fra hele halvmånen i det som kalles det utvidede Midtøsten. Alle som setter seg ned og tenker, forstår at det er de samme kreftene som bruker død og fordervelse som politiske midler. Hvis Gahr Støre hadde forstått det, hadde han ikke gitt 6-7 millioner kroner til madrassaene i Pakistan, penger de nå ikke aner hvor er blitt av.

Vanen og ønsket om å forklare verden slik den var igår sitter langt inne. Å høre på Elisabeth Eide og Hans-Wilhelm Steinfeld er en prøvelse. Steinfeld er til tider en parodi på seg selv. Når han snakker om den gamle Krag’en, eller var det karabinen? Og de ti borgerkrigene han har dekket. – Dette er en klassisk geriljakrig, sa Steinfeld. Nei, det er ikke det. Taliban driver ikke klassisk geriljakrig. En klassisk gerilja har ikke råd til å bli uvenner med befolkningen. De er avhengig av den. Det bryr ikke Taliban seg noe om. De lever ved frykt og hensynsløshet.

Det er noe helt annet vi står overfor i Afghanistan. Janne Haaland Matlary vet det. Hun har en sønn der nede, men de andre i RedaksjonEN ville ikke la henne komme til orde. Steinfeld skulet bort på henne flere ganger, og ville bare høre sin egen stemme. Matlary fikk våget seg til å si at Taliban representerer nye og spesielle utfordringer også for norsk debatt. Det er farlig tale. Idag het det at Carsten Thomassen døde for norsk ytringsfrihet! Det er en typisk «norsk» avledning. Det gir en god følelse å kunne si det. Men det er ikke sant. Thomassen falt som tilfeldig offer for terror. Han døde ikke en gang som journalist. I høyden som vesterlending. Sigurd Falkenberg Mikkelsen klaget på radio over at man nå var vesterlending først og journalist dernest. Helt riktig. Slik er rekkefølgen i terrorens tidsalder. Vi må begynne å tenke på hvem som beskytter oss, og slutte å sutre over hvordan det var og hvordan det burde være. Det gjør Elisabeth Eide: Distinksjonene mellom FN og NATO blir borte osv. Det er ikke USA som har blandet kortene. Det er Taliban. Og Al Qaida.

Vi i Document ønsker å legge til rette for en interessant og høvisk debatt om sakene som vi skriver om. Vennligst les våre retningslinjer for debattskikk før du deltar 🙂