Kommentar

Rapporten om angrepet på Hotell Serena smaker av damage control. Journalistene lar seg ikke lure. Det var tross alt en av deres egne som døde. VGs Per Olav Ødegaard forteller hvordan «filmen» inne i hodet kverner rundt og rundt. Han kontrasterer det med det tørre, saklige språket i rapporten og konstaterer at slik må det være.

Men Jonas Gahr Støre lot ikke granskerne snakke med journalistene. Selv om språket må være saklig trenger man ikke koble ut fantasi og innsikt. Når man velger å kutte ut noen av hovedpersonene i dramaet, sier det mye om granskningen. Gahr Støre og UD ønsket ikke dissonans, ingen divergerende meninger. Hadde de sluppet til journalistene ville de ha måttet åpne for krysssjekking og stilt seg åpen for kontroll og oppfølging. Å involvere journalistene ville betydd at de mistet kontrollen. Gahr Støre ville minst av alt det. Han kaller det «ansvar», men det er et annet ord for kontroll og makt. Unnskyldningen om at journalistene har fått si sitt i mediene er så tynn at den er helt gjennomsiktig. Eller hva med unnskyldningen om at det også var mange andre til stede på hotellet: hjelpearbeidere, ansatte osv. Men som NRKs Christer Gilje svarte: – Hvorfor ikke intervjue dem også?

Det som mangler i kommentarene er det store perspektivet, som forklarer hvorfor delegasjonen fikk panikk og mistet fatningen. Den norske regjering ved utenriksministeren har ikke erkjent at Norge befinner seg i krig med en fiende som ikke er som andre. At det å drepe sivile og landets politikere ikke medfører skrupler men er en sjanse man griper hvis man får den, og at utenriksministeren ga dem god tid til å planlegge angrepet. En motstander som bruker selvmordsbombere hvis det gjelder å ta seg inn på et av de best bevoktede stedene i Kabul.

Denne mangel på realisme er en illusjon regjeringen deler med store deler av folket, men det er nå regjeringen som har ansvaret. Den har sendt norske soldater ut for å møte en fiende den ikke forstår.

Derfor ble sjokket så stort på Hotel Serena. Carsten Thomassen døde av sjokk og blodtap. Men Gahr Støre og UD forsøker å late som om alt er som før. Han har gjenvunnet fatningen.

Gahr Støre burde heller fortsatt der han var da han landet: Han burde sagt at han har lært noe. Om fienden, hva den er i stand til, hvor uforberedt han og departementet var. Det ville vært det samme som å innrømme ansvar for Carsten Thomassens død. Men det ville vært en erkjennelse det hadde stått respekt av.

Kanskje det hadde reddet utenriksministeren fra avgang? Det hadde i tilfelle vært en avskjed det sto respekt av. Gahr Støre valgte i stedet den tradisjonelle veien: sminking av sannheten fordi situasjonen krever det. Den veien kjenner vi godt. Den er ynkelig, og undergraver kampmoral og stolthet.

Vi hadde trengt en oppvisning i storhet. Gahr Støre kunne vist at han ikke bare er kjekk, intelligent og dyktig, men også en man of honour. Det ville vært den største gaven han kunne gitt Carsten Thomassen og de norske soldatene i Afghanistan. De vet hva det handler om.

Les også

-
-
-
-
-
-