Kommentar

Utenriksminister Jonas Gahr Støre går på offensiven for å ta luven av kritikken og kravet om en ekstern granskning. Men måten han gjør det på reiser nye spørsmål om hans dømmekraft. Å gå inn for forhandlinger med Taliban, halvannen uke etter at han selv nær var blitt drept, er merkelig.

Nå er ikke forhandlinger i seg selv et tabu. Men spesielt psykologisk klokt er det ikke å gå ut med et slikt forslag når det begynner å gå opp for offentligheten at Norge er i krig. En del journalister har også tatt denne virkeligheten inn over seg.

Noe annet er Gahr Støres språkbruk. Den er av det retoriske slaget, og svekker budskapets seriøsitet. Åpningsreplikken til Gahr Støre i intervjuet med NRK:

– Vi har en tendens her hjemme til å bruke ordet Taliban som et sekkebegrep for alt som er vondt og leit.

Dette er rett og slett under pari av en utenriksminister som var leder for en delegasjon hvor en journalist ble drept og en av hans egnee alvorlig såret. Det er bare et par dager siden utenriksministeren var i Carsten Thomassens bisettelse. Uttalelsen er uverdig.

Men får mistanke om at ærendet var å slå tilbake mot kravet om en ekstern granskning av turen. Det var en utenriksminister i forsvarsposisjon som stilte i Dagsrevyen fredag kveld.

Gahr Støre har tatt sin utdannelse ved en fransk eliteskole. Det er noe gallisk over måten han turnerer vanskelige situasjoner på: har alltid et svar på hånden, kan snu seg på en femøring. Men på angelsaksisk sier man: too clever by far, og den britisk-amerikanske pragmatismen er å foretrekke. Gahr Støre presterte å si at det ville være å ikke ta ansvar hvis han sa ja til en ekstern granskning. Programleder Ingvild Bryn gikk ham ikke på klingen direkte. Hun burde sagt: Er det ikke å vise større ansvar at det gjøres klart at det ikke kan reises tvil om troverdigheten til granskningen? Men dette viftes bort med at «nå må vi først bli ferdig med den interne granskningen, og så skal vi svare på alle spørsmål som måtte dukke opp.» Alle vet at det er mange ubehageligheter som kan lukes vekk i en intern prosess. Personer med makt og innflytelse vil beskytte seg og dekke sine spor, og det samme vil institusjonene.

Det er også typisk fransk å late som om etater og embetsmenn er hevet over mistanke. Her er den angelsaksiske oppfatningen av ansvarlighet langt mer jordnær og realistisk. Gahr Støre avspiste offentligheten med talemåter. Nå er han ikke Jonas lenger, bare utenriksminister.