Kommentar

Den amerikanske valgkampen berører hele verden. Folk er engasjert, mer enn noen gang. Hva om vi sammenligner med våre egne politikere? Hvordan måler de seg med de amerikanske kandidatene?

Noe skjer rundt Barack Obama og John McCain, om enn på forskjellig måte. Obama har ikke bare «the vision thing» men en evne til å begeistre, mens McCain har bevist at han har karakter og integritet. Det hvelver seg en himmel av idealisme over både Obamas og McCains kandidatur, hvis man ser bak McCains tøffe ytre.

Hillary Clinton fremstår som passé: en maktpolitiker av den gamle skolen. Men er det ikke det også våre hjemlige stjerner, Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg er? Hvis man ser nærmere etter.

Folkemord-OL

Norsk politikk skulle være idealistisk i forhold til USAs, men er den det? Jonas Gahr Støre var nylig i Kina. Problemstillinger rundt OL kom opp. Kunne man ikke benytte anledningen til å presse Kina, som har satt igang en arrestasjonsbølge? Måten Gahr Støre parerte disse spørsmålene på var en Kissinger verdig. – Det er ikke noe spesielt med OL. Det er like aktuelt å ta det opp i september.

Måten Gahr Støre målte kinesisk «fremgang» på var også nedlatende overfor journalisten. Et apropos til at skoleelever ikke er klar over at Kina er et diktatur.

Gahr Støres unnvikende og bagatelliserende svar fanger ikke opp og befinner seg ikke i samme verden som Nicholas Kristof. Han skriver at OL skulle være en markering og feiring av at Kina er blitt et viktig medlem av det internasjonale samfunn.

Instead, China’s leaders are tarnishing their own Olympiad by abetting genocide in Darfur and in effect undermining the U.N. military deployment there. The result is a growing international campaign to brand these «The Genocide Olympics.»

Darfur var ikke en gang på radaren da Gahr Støre var i Kina. I stedet snakket han om menneskerettsdialogen med Kina, som har pågått i ti år og som ingen har sett resultater av.

The central problem is that in exchange for access to Sudanese oil, Beijing is financing, diplomatically protecting and supplying the arms for the first genocide of the 21st century. China is the largest arms supplier to Sudan, officially selling $83 million in weapons, aircraft and spare parts to Sudan in 2005, according to Amnesty International USA. That is the latest year for which figures are available.

De nye diktaturene

Spørsmålet om holdningen til diktaturer er et gjennomgangstema i amerikansk politikk. Man vet at det handler om makt. John McCain så Vladimir Putin i øynene og fortalte hva han så: – En K, en G og en B. Norsk politikk er sauset inn i en idealisme. Gahr Støre og Stoltenberg går som katten rundt grøten når det gjelder utviklingen mot diktatur i Russland, og rører alt sammen i en sirup av idealisme.

Man vet at journalister også er oppdratt i en moralistisk tradisjon. Hvem vil ta til motmæle mot idealister? Du er vel ikke slem?

Men det er nettopp det journalister bør bli: De må bli slemmere.

En ting er den fransk-utdannede duxens avfeiing av ubehagelige spørsmål, enten det gjelder Putins Russland, Kina eller angrepet på Hotel Serena. Noe annet er uttalelsen om forhandlinger med Taliban. Som VGs Tom Bakkeli sa: – Det ville vært som å gå inn for forhandlinger med nazistene midt under annen verdenskrig.

Men utspillet er ikke enestående. Det har noe til felles med at Norge var det første landet som anerkjente den Hamas-ledete samlingsregjeringen. Den som skrev det på kontoen for diplomatisk dristighet eller avtalt spill med USA, ble skuffet. Derimot sa Gahr Støre ting for å rettferddiggjøre politikken som tydet på at han ikke helt har forstått hva Hamas står for og hva de vil oppnå. Det er nesten så man kan lure på om han lider av et Stockholm-syndrom.

Verdens eldste yrke?

Nå tror jeg ikke det. Jeg tror snarere det er en god porsjon kynisme. Bak de fine frasene skjuler det seg maktpolitikere av den mest kyniske sorten. Som ikke tenker i verdier og politiske prinsipper, men ut fra nytte og hensiktsmessighet. Slike politikere har gode kort på hånden. – Stater har ikke venner men interesser, som de Gaulle sa. En slik kynisk maktpolitikk passer godt med Norges rolle som base for StatoilHydro. Men det er ikke hva offentligheten blir forledet til å tro.

Da Hillary varslet at hun ville stille som presidentkandidat, sa en gammel venn, David Geffen, at han ikke orket mer løgner. Han ville ikke støtte henne. I USA forstår man hva det handler om. Hillary er gått ut på dato. Men i Norge lar vi oss avspise av de samme liksom-liberale frasene, og tror de kan sidestilles med resultater.

China’s Genocide Olympics

Les også

-
-
-
-
-