Kommentar

Rapportene fra den amerikanske ambassaden er bevis på at det finnes en verden utenfor boblen som omgir eliten og den offentligheten de styrer. Observasjonene av Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg er presise og skarpe: Gahr Støre tror han er moralsk overlegen og smartere enn alle andre. Stoltenberg er svak.

Utenrikspolitikken følger det Gahr Støre definerer som norske interesser, og de er til forveksling lik hans interesser. Dette er en usunn personliggjøring av utenrikspolitikken. Statsmannskunst handler om profesjonalisering. Gahr Støre forsøker å redusere det til et spørsmål om Bush og hans politikk. – Ikke rart at han ble mislikt, for de var politisk uenige. Men kritikken går på tvers av administrasjonene, nettopp fordi den amerikanske administrasjonen er basert på profesjonalitet. Den enkelte kan ikke gjøre State Department om til arena for sine personlige politiske ambisjoner. Spørsmålet er: Hva tjener USA? Ikke hva som tjener Clinton, Rice eller Albright.

Norge er så lite at det kan kuppes fra innsiden. Ingen betviler at Gahr Støre er smart, men når han også tror han er moralsk overlegen, begynner det å bli farlig. På engelsk kalles det conceited, overdrevne forestillinger om seg selv. Gahr Støre tror han er så smart at han kan sette seg ut over politikkens lover. Norge må respektere at USA er en supermakt Norge må holde seg inne med. At Gahr Støre ikke gjør det, viser at han ikke er spesielt smart.

Eller kanskje for smart.

I Norge hører vi bare om USAs negative sider. Gahr Støre hevder at alliansen består. Han har aldri opplatt sin munn for å kritisere antiamerikanismen. Hvorfor ikke? Fordi den har gitt ham et spillerom overfor «nye krefter», i den muslimske verden og overfor Russland.

Dette «leser» de selvsagt på Drammensveien. Man forsvarer sine venner mot politiske angrep. Det har hverken Gahr Støre eller de andre kronprinsene i Arbeiderpartiet gjort. Selvsagt legger amerikanerne merke til hva folk som Jan Egeland skriver og sier, hvor langt de går i sin fordømmelse av USA.

Ensidighet

De hører fremfor alt ensidighet. Det er samme spill som når NRKs Sidsel Wold driver kampanjejournalistikk mot Israel som aggressivt og arrogant, uten å fortelle at det palestinske selvstyret lar hatpropagandaen mot Israel gjennomsyre kulturliv og undervisning. Wold og Gahr Støre tier om dette, og USA vet hva det betyr: Amerikanerne er preget av 9/11. De har merket terroren på kroppen. Når Gahr Støre er først ute med å anerkjenne den Hamas-ledede samlingsregjeringen, har det derfor en pris: tap av goodwill i Washington.

Gahr Støre må gjerne fremheve det timelange møtet med Hillary Clinton, men det motbeviser ikke noe som helst. Gahr Støre oppfordrer til overmål norske journalister til å spørre på pressebriefer om karakteristikkene av ham selv var dekkende for Washingtons syn. Bare det at han kan foreslå noe slikt, vitner om at kritikken stemmer. Gahr Støre vet utmerket godt at man sier én ting offentlig og noe annet internt. Slik er diplomatiet.

Det rapportene vitner om, er at det amerikanske systemet fungerer. Uavhengig av administrasjonene holder man fast ved en pragmatisme som er den spesielle blanding av idealisme og realpolitikk som særpreger amerikansk politikk. Det er det som har gjort USA stort.

Vurderingene fra ambassaden stemmer i det store og hele med de analysene som document.no har gjort. Det er – fornemmer vi – oppfatninger som deles av folk på innsiden. Men det er i liten grad kritikk som fremmes offentlig. Fordi også journalistene bruker samme kart som Gahr Støre. Derfor dreier kritikken av utenriksministeren seg om noe langt mer enn kritikk av utenriksministren. Det er kritikk av den rådende oppfatning blant eliten i Norge. Stikkordet er egotripp. Man er blendet av sin eget fortreffelighet. At dette utenfra tar seg helt annerledes ut, streifer dem ikke. Men det er i økende grad verdens øyne som avgjør, ikke hvordan vi definerer vårt eget selvbilde.

Ambassadørene formidler et oppblåst norsk selvbilde. Det oppblåste lar seg lett punktere. Gahr Støre har tatt mål av seg til å bli Stoltenbergs etterfølger. Ambassaden har fortjentsfullt satt ord på hvem Gahr Støre virkelig er, og hans storhetsdrømmer er ikke i Norges interesse.