Kommentar

Angrepet på konsulatet i Benghazi, der ambassadør Christoper Stevens ble drept, er blitt et symbol på Obamas Midtøsten-politikk etter den arabiske våren.

Har Obamas politikk vært basert på ønsketenkning? Reaksjonen på demonstrasjonene og stormingen av ambassadene kan tyde på det. De kom helt uforberedt på Obama-administrasjonen.

Man hadde satset på at islamistene var moderate og medgjørlige, at de var mennesker USA kunne gjøre business med.

Nå tyder flere signaler på at antiamerikanisme er et våpen i deres politiske rustkammer, som de villig vekk benytter, i innenrikspolitiske maktkamper og spill for galleriet.

Hvis Obama led av slike illusjoner kan han indirekte sies å være medansvarlig for Stevens’ død. Så langt har ingen villet gå, men anklagen ligger implisitt i kritikken av hans policy.

Det samme gjelder håndteringen av karikaturkrise 2.0. Obama trodde han kunne blidgjøre eller mildne kritikken ved å fordømme videoen i skarpe ordelag. Men fordømmelsen gjorde ikke inntrykk på islamistene. Skulle den ha gjort det måtte Obama gått mye lenger: han måtte forbudt den, bedt om unnskyldning og gått inn for et lovforbud som ville forhindret gjentakelser. Et slikt inngrep er politisk utenkelig i det minste i USA. Dermed ble fordømmelsen et slag i luften, noe som heller slo tilbake på Obama. For var ikke Clinton og Obamas fordømmelser det samme som å stille seg på samme parti som de som angrep USAs ambassader?

Slik kan det se ut, og summen av alle disse feilgrep er at Obama synes veik, og at han har tatt grunnleggende feil. Han har vist en svakhet som har oppildnet USAs fiender.

Dermed har han stilt seg lagelig til for hugg, han som kunne vise til at han eliminerte Osama bin Laden. Så sent som i mai sa hans rådgivere at al Qaida var slått.

Nå har en ny og annerledes fiende reist hodet i Midtøsten, og Obama har ikke klart å mobilisere noe svar. Han ser ikke ut til å ha forstått at islamistene står for andre verdier, stikk i strid med Amerikas. Det sitter svært langt inn for Obamas folk å erkjenne dette. Det vitner om sviktende dømmekraft.

Obama-administrasjonen er på tuppene. De er forsøker å slå tilbake og hindre at dette utvikler seg til en prinsipiell kritikk. Foreløpig er kritikken i en innledende fase, den går på at FN-ambassadør Susan Rice to dager etter angrepet gikk ut og sa det var spontant, når libyerne selv sa noe annet: de var overbevist om at det var organisert, og det samme sa øyenvitner. Hvem ba henne si dette? Det var et merkelig utspill, gitt situasjonens alvor. I tiden som fulgte har det kommet signaler om at angrepet var planlagt, men det har ikke blitt presentert med det alvor og så kategorisk som situasjonen tilsier. Normalt skulle presidenten selv gå ut med en slik konstatering. Men administrasjonen har gitt inntrykk av usikkerhet og rådvillhet. Er det uttrykk for en politisk rådvillhet, at man var uforberedt?

Fasit synes ganske klar. Det er ikke drept én amerikansk ambassadør på jobb siden 1979. Det sier noe.

Obama-administrasjonenn skylder på manglende informasjon, at man trengte tid på å hente inn opplysninger. Men selv i dag våger ikke FBI seg til Benghazi for å etterforske. Man intervjuer vitner i bil på gaten utenfor den amerikanske ambassaden i Tripoli. Man tør ikke slippe vitner inn på ambassaden.

Alt dette gjør et inntrykk av en administrasjon som er forvirret.

Den arabiske våren tok en ny retning og Obama-administrasjonen har ennå ikke greid å omstille seg.

Det er når et slikt perspektiv får gjennomslag at Obama og hans administrasjon virkelig får problemer. Da fremstår twittermeldingen fra ambassaden i Kairo, som fordømte videoen Innocence of Muslims mens demonstrantene hamret på porten, i et annet lys. State Department trakk meldingen, for selv å gå ut med en like skarp fordømmelse, og Hillary Clinton har gjentatt den flere ganger. Også Obama har fordømt videoen, fra FNs talerstol. Det hjalp ikke. President Mohamed Morsi forlangte globalt blasfemiforbud fra samme podium dagen etter.

Saken har konkrete implikasjoner: hvordan skal USA stille seg til det nye Egypt, Libya, Marokko og Tunisia? Det ligger et forslag på bordet om å hastebevilge 500 millioner dollar til Egypt. Men nå trekker republikanerne i bremsene. De vil blokkere en slik bevilgning så lenge Morsi ikke viser større imøtekommenhet.

Egypt har også inne en søknad om 1,5 milliard dollar i ekstra lån fra Verdensbanken. USA støtter søknaden, men USA er forpliktet på å påse at Egypt støtter demokrati og menneskerettigheter. Det er det nå reist begrunnet tvil om. I tillegg kommer den militære støtten til Egypt på 1,5 milliard dollar.

Alt dette er havnet på bordet og står nå på spill. Det som før 11. september ble tatt for gitt – at USA skulle og måtte støtte den demokratiske utviklingen i Egypt og at dette betød business med Morsi og Brorskapet, er det nå reist tvil om. Obama innrømmet det selv da han kom til å si til en spansk tv-stasjon at USA ikke anser Egypt for en alliert. Implikasjonen av en slik erkjennelse er store, det vil kunne bety at USA ikke må anlegge en mye mer restriktiv politikk overfor islamister og salafister. Det er en omlegging og erkjennelse Obama ser ut til å kvie seg for. Han har trukket styrkene ut av Irak og de er på vei ut av Afghanistan. Obama vil ikke bli innblandet i ny konfrontasjon i Midtøsten. Han vil ha samarbeid. Derfor var det viktig at Benghazi ble en isolert hendelse. Hvis det var terror er implikasjonene større.

Men amerikanerne hører og ser. De får daglig meldinger om at afghanske allierte har drept deres sønner og døtre i Afghanistan. Lørdag var det en ny episode. 20 % av amerikanske falne skyldes nå «green on blue» vold, som det kalles, dvs amerikanerne drepes av sine «venner». Det kan ikke unngå å gjøre inntrykk på amerikanerne. De trekker noen logiske konklusjoner: hvem er det som stormer våre ambassader, dreper våre soldater og ambassadører? De er i hvertfall ikke våre venner.

Denne sammenhengen har Obama-administrasjonen vanskelig for å se, og derfor henger de potensielt etter opinionen. Det skal bare et lite puff til før de fremstår som på etterskudd, og på feil spor. I en så alvorlig sak som ambassadørers og soldaters sikkerhet – her snakker vi om inne på amerikanske baser og ambassader – vil svikt ikke bli tilgitt. Spesielt ikke hvis sviktens årsak ikke ligger i Benghazi eller Helmand, men i Washington. Det er i den retning kritikken går, den nærmer seg Washington og Obamas rådgiver David Plouffer var synlig ille berørt da spørsmålene beveget seg i en slik retning i tv-sendingene søndag. Hvis Mitt Romney hadde vært en større politiker ville han kunnet snu valgkampen på dette. Nå er det journalistene som må gjøre jobben, og selv for liberale er USAs sikkerhet og nasjonale interessser viktigere enn Obama.