Filmen 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi er en film om en helt bestemt hendelse – stormingen av det amerikanske konsulatet i Benghazi 11-12 september 2012. Men den er noe mye mer. Den forteller om et USA som 11 år etter 9/11 fremdeles er uforberedt på hva som lurer der ute.

Selve ordet «uforberedt» er selvsagt relativt og må modifiseres etter 11 års krig i Afghanistan og åtte år i Irak. USA fører flere typer krig på èn gang: Den tradisjonelle krigen, med militære og mye utstyr. Special operations-krigen, med elitesoldater på spesialoppdrag. Hightech-krigen mot the bad guys. Men så er det en fjerde, som man skulle tro gav seg selv: At det finnes et hat mot USA og Vesten der ute som plutselig kan materialisere seg i angrep.

Det er denne siste krigen USA fremdeles ikke har lært selv etter alle årene med krig. Trolig fordi det tvinger frem noen erkjennelser som er svært ubehagelige: At fienden også befinner seg innenfor murene, og like gjerne kan være mannen du kjøper kaffe av eller møter i tollen, i drosjen eller har ansatt som sikkerhetsvakt eller hushjelp på konsulatet. Før møtte amerikanere faren i utlandet og særlig i Midtøsten og Nord-Afrika.

ANNONSE

Hvem er hvem? Venn eller fiende?

Nå, etter San Bernardino, kjenner de på den også når de er hjemme. Det er en akkumulering av erfaringer som ligger bak at et stort flertall av republikanske velgere støtter Donald Trumps forslag om innreiseforbud for muslimer.

13th Hours handler om at USA var uforberdt på den dreining den arabiske våren skulle ta. Man forstod ikke at gløden som styrtet Gaddafi like gjerne kunne vendes mot USA.

Hadde ikke USA levert viktige bidrag til å styrte diktatoren?

Men situasjonen var uhyre flytende og det var umulig å vite hvem som var hvem.

Dette gir filmen mange gode eksempler på: Konsultatet hadde forbindelser med og betalte en av militsene, 17. februar-militsen, men man visste aldri hvem det var som dukket opp i jeeper fulle av menn med våpen. Venn eller fiende? De så akkurat like ut.

Amerikanerne måtte bevege seg i en by der alle visste hvem de var, men hvor de ikke kunne se hvem de hadde med å gjøre.

De hadde en sauebonde rett ved siden av, og fra taket kunne de se inn i hans bakhage der han ba og gjorde sine gjøremål til alle døgnets tider. Hvorfor passet han plutselig sauene midt på natten? Det ville ikke vært noe rart om nervene ble frynsete, men amerikanerne passet hele tiden på å spørre før de skjøt. Det ville ikke soldater fra en annen type regime gjort.

For vanskelig

Regissøren Michael Bay, mannen bak Transformer-filmene, har laget en film om modige menn som står overfor en situasjon autoritetene lenger opp og langt unna ikke ønsker å vite noe om. Libya er i ferd med å rakne. Det selges våpen overalt, på utendørsmarkene selges RPG, panserbrytende raketter.  Den som vet litt om hvordan de arabiske landene faller fra hverandre, får syn for sagn: Volden kommer innenfra samfunnet, hvis den ikke får utløp mot USA eller Israel, vendes den innover. Det er ikke slik at alle er voldelige, men de som er det er mange nok til at de setter i gang en spiral som ødelegger samfunnet. Libya hadde ikke så mye å stille opp med til å begynne med. Etter noen års krig er alt ødelagt.

Det scenariet Bay ruller opp har ganske mange amerikanerne sett på nært hold, og formodentlig delt med sine nærmeste og venner derhjemme: Det er nytteløst. USA kan ikke redde et land som ikke har vilje og krefter til å redde seg selv. Hvis USA går inn, går de til angrep på de som vil hjelpe dem. Konklusjonen blir: Araberlandene lar seg ikke redde.

Denne erkjennelsen har krøpet inn hos ganske mange, derfor ville ikke Obama hatt noe mandat for å gå inn i Syria. Amerikanerne kjenner historien fra egen erfaring: Det er et galehus og Syria er det verste av dem.

Ekstremvolden har nå kommet til Libya. IS overfører sine menn dit, til Sabratha og Benghazi. De militsene vi ser i filmen er bare barnemat mot det IS representerer.

Samfunn som føder et monster som IS går nedenom. Men husk: Svært mange av soldatene kommer fra Europa. Det er sønner og døtre som er født og oppvokst i Europa. Europa klarer ikke forholde seg til det.

Vi vil det samme

Ingen har hatt lengre og større erfaring med islamismen i alle dens avskygninger enn USA. Men den arabiske vår fikk Obama-USA til å se håpefullt på fremtiden. Obama sa i Kairo-talen i juni 2009 at den muslimske verden ønsket det samme som amerikanerne: frihet, fred og velstand. Var ikke den arabiske vår et bevis på at han hadde rett?

Ambassadør Stephens drar til et Benghazi hvor alt er shaky med en tro på at idealisme og engasjement kan utrette undre. – Han er en rockestjerne, sier spesialsoldatene. Ord, ord. Ambassadøren er far from home og han har bare to vakter med seg. Hvis noe skjer er de håpløst underbemannet uten tyngre våpen.

Det lå en drone over Benghazi under hele dramaet. Hovedkvarterene så hva som skjedde minutt for minutt. De hadde hele natten på seg. Allikevel klarte de ikke få til noe. Flytiden fra basen i Italia var 25 minutter. Når Sona Jillani, spilt av Alexia Barlier, heseblesende ringer kommandoen i Italia og ber dem sende fly som kan swoope ned over angriperne, spør de i andre enden: On what authority?

Hva gjorde Obama denne natten? Hva gjorde utenriksminister Clinton?

Med droner vet man i sanntid hva som skjer. Det er ikke som før hvor man ikke visste noe før alt var over. Nå er ansvaret der i sanntid.

Stormingen av konsulatet, døden til ambassadør Stephens og to av vaktene var ubehagelige fakta som måtte feies under teppet. USA hadde rundt 25 utenriksstasjoner som ble ansett for kritiske, allikevel var ikke sikkerheten trappet opp.

I ettertid har Clinton og Obama-administrasjonen forsøkt å skyve ansvaret fra seg. Filmen foregir å fortelle sannheten.

Den er illevarslende at vi ikke har ledere som er verdt navnet. Deres svakhet forplanter seg nedover i systemet. Selv øverste militære blir byråkrater, opportunister og politiserte. Gutta på bakken forakter dem.

Det er ved å bygge seg opp et backlash mot denne kulturen og Donald Trumps popularitet er noe av forklaringen. – We don’t win anymore, sier Trump. Det går like mye hjem som at «we’ll make America great again». Det ikke å vinne er en følelse amerikanerne ikke kan leve med.

De har ofret nå, i krig etter krig. De hadde fortjent bedre.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629