Kommentar

Hva er det som bestemmer hvem som vinner de amerikanske valgdebattene? De politiske preferansene til de som vurderer spiller en stor rolle. Aldri har valget blitt omfattet med en slik interesse, og denne personlige investering farger dekningen i høy grad. Ikke minst Norge.

Behovet for å kåre en vinner kan hende treffer på siden av. I første debatt var det lett. I andre er det ikke noe opplagt svar. Man må bryte opp performances i flere biter: Enkeltsaker, stil, autentisitet, og overall budskap.

Begge kandidater viste sine svake sider. Barack Obama kan ikke lenger selge seg som the new kid on the block, han kan ikke love uten at hans fire første år følger ham som en skygge. Er hans nye løfter troverdige? Det er tydelig at Obama ikke er komfortabel med å spille defensiv. Etablert. Han svinger: i det ene øyeblikk er han presidentlike, han har pondus og statsmannsalvor, i det neste lyder han som en SV-politiker når han snakker om de rike som alltid stikker av med det største kakestykket. Er ikke Obama også president for corporate America? Han reddet bilindustiren, men han reddet også forsikringsgiganten AIG og flere andre som var too big to fail. Det er de som mener, blant annet en meget kraftfull dame som ledet det amerikanske svar på Kredittilsynet, at disse kjempene skulle fått lov å gå over ende. Det er ikke noe som heter too big to fail. En slik unntaksregel ødelegger den frie konkurransen. Redningsaksjonen kostet dessuten hundrevis av milliarder dollar.

De siste årene har det utviklet seg noen meget usunne finansinstrumenter. I 1998 var det derivater, nå lærte verden om credit default swaps. Kapitalen gires opp mange ganger. For hvert ledd øker risikoen. Man betaler en premie, som i sin tur selges videre. Et innfløkt system av pakker sys sammen av den typen norske kommuner kjøpte av Citigroup, eller de strukturerte spareproduktene til DnB, – det er ikke mulig for utenforstående å forstå tegningen, før regningen foreligger.

Denne spekulasjonen er global, og når boblen sprekker truer den hele verdensøkonomien. Samtidig har ledere for hedgefond tjent hundrevis av millioner – i året. Den samme grådighetskulturen ser vi også tegn til i Norge.

Når en president for corporate America begynner å snakke SV-språk om de rike, er det noe som skurrer, og det har bidratt til at Obama ikke lenger har den samme glansen, hos noen: hverken hos fattige, minoriteter, eller hos de bemidlede. Han skuffer flere.

Beklageligvis er ikke Mitt Romney mannen som tar et oppgjør med spekulasjonsøkonomien. Han er selv hengt ut som en del av problemet.

Til tross for demokratenes og pressens massive kampanje mot ham er det likevel et flertall som tror at han er bedre rustet til å få økonomien på fote. Det sier noe om skuffelsen over Obama. Obama solgte seg som en forløser og profet. Amerika av i dag ser ikke ut som det lovede land.

Ideologi

Demokratene og mediene har svart på denne manko hos sin egen kandidat ved å svartmale Romney: han har vært tegnet i så mørke farger at når velgerne møter ham in the flesh så blir de lettet: -jøss, han virker jo helt normal, og sympatisk.

Derfor vant Romney første debattrunde suverent.

Demokratene presenterer seg – litt som Arbeiderpartiet i Norge, som bedre og moralsk overlegent republikanerne. Pga den massive pressebackingen har dette gitt uttelling og bidratt til å stive opp Obama. Merk: stive opp! En politiker som ikke kan stå på egne ben, risikerer at de blir slått vekk under ham. Velgerne er ikke dumme. De merker hvor tendensiøs pressen er.

De merker at pressen investerer mye i valgkampen, og må spørre seg selv: hva er det som står på spill? De ser rundt seg, og spør seg hva det er pressen og Obama er så ivrige etter å forsvare. Er det slik at det også er noe de vil dekke over? Hvis velgerne får denne mistanken kan «kjøret» slå tilbake. Det er stadig flere amerikanere som har fått øynene opp for at Obama ikke er det glansbildet som har vært projisert. Han er en høyst dødelig politiker, med feil og mangler. Han blir ikke perfekt av å være intelligent eller den første svarte president. Nådetiden for dette historiske first er over.

Kontroll

Demokratene og Obama står for mer kontroll. I natt snakket han om miljø, og ren energi, og forsvar for middelklassen. Han var best i sin sluttreplikk da han fikk frem at de 47 % som Romney – behind closed doors – sa var på overføring, også rommer pensjonister, veteraner, folk som har bidratt til samfunnet. Det er ikke snyltere. Men samtidig står demokratene og Obama for noe av den samme formyndermentalitet og kontroll som vi kjenner godt fra norsk sosialdemokrati. Nanny-state kaller amerikanerne det: at staten skal være barnepike ikke bare for barn, men også voksne. Det liker ikke amerikanerne. De liker ikke å bli fortalt hva man skal gjøre. Små ting kan få stor oppmerksomhet: da borgermester i New York, Michael Bloomberg, forbød megasize pappkurs med cola, fikk han masse pepper.

Den norske nannystat begynner å bli så innvaderende at også nordmenn begynner å forstå at feks. gun control handler om noe mer enn farlige våpen. Retten til å bære våpen er et tegn på individualisme, at man vil hånd om sin egen skjebne, i den mest grunnleggende form: mulighet til å beskytte seg. Når Obama forsvarer retten til å bære våpen høres det nesten ut som han sier det motsatte. Det er lip service. Det er slik den konservative halvdelen av Amerika leser ham.

Innvandring

De hører også når diskusjonen dreier mot ulovlig innvandring. Delstaten Arizona la frem et forslag om kontroll med ulovlige som en føderal domstol erklærte grunnlovsstridig på visse punkter, bla. ett om at politi kunne stanse folk på forgodtbefinnende og be om ID-papirer. En slik rett ville gjort hverdagen for de anslagsvis 11 millioner ulovlige mer risikofylt.

Den spansktalende del av befolkningen begynner å bli så stor at den spiller en politisk rolle. Politikere på valg må ta hensyn til dem.

De spansktalende forsvarer sine interesser fremfor Amerikas, de støtter ikke noen kandidat som vil gå etter de ulovlige. Derfor må restriksjoner fremføres skånsomt.

Obama har spilt latino-kortet. Han bruker det mot Romney, som har sagt han går inn for selfrepatriation. Obama spiller på at han er svart og at latinoene også er en minoritet, som står sammen mot de hvite.

Han sier det ikke eksplisitt, men han sier nok til at alle får det med seg. I natt sa han at Romney går inn for en regel i Arizona som vil la politiet stanse «folk som deg og meg» – han snakket til en latinokvinne som hadde stilt spørsmålet om innvandring. – Deg og meg, de tre ordene er nok til at alle forsto hva han mente: politifolk diskriminerer slike som deg og meg. Presidenten i USA bruker sin hudfarge som politisk argument.

Amerikanerne hører, og de er ambivalente. Obama spiller på den dårlige samvittigheten for den historiske rasediskriminering. Men det er et farlig kort, for det vekker også mottakernes motvilje. Obama bruker dårlig samvittighet som pressmiddel.

Men amerikanerne ser at landet deres endres i rasende fart og blir latino. I store deler av landet står nå skilt på amerikansk og spansk. Betjeningen er spansktalende, og det merkes. Amerikanerne ser at de arbeider hardt, og er produktive. Men samtidig er det noe som endres. Selv på en kulturell høyborg som Guggenheim-museet i New York, snakker skrankepersonalet spansk når de ringer opp til sjefen for å avklare et spørsmål. Det oppleves spesielt til å være i Amerika, og en smule uhøflig å snakke over hodet på kunden.

Men amerikanere sier: de har ingen ideologi, we can handle it. Med det menes: til forskjell fra det dere i Europa må hanskes med når noen snakker arabisk eller urdu. Det ligger ikke slike konflikter under av religiøs-politisk karakter.

Likevel – Amerikas ansikt endres, noe forsvinner. Obama vil heller ikke snakke om hva som går tapt, om det burde holdes igjen. Han vil gjøre annengenerasjon født av ulovlige innvandrere til amerikanske borgere. Romney vil at det skal stilles krav, som militærtjeneste.

Samesex marriage

Lovprisingen av det multikulturelle kombineres i kjent stil med advokatur for kjønnsnøytrale ekteskap. Obama kom ut som tilhenger på ettervinteren, og det er merkelig at dette ikke har vært mer fremme i valgkampen. Flere delstatsvalg har stemt ned en slik reform.

Det var en risiko for Obama.

Denne progressive siden viser seg også i Obamas forhold til den muslimske verden. På mange måter var den arabiske våren en innfrielse av hans drøm om en Apple og Benetton-verden, en fargesprakende palett, hvor bare noen få ødelegger, og de kan man ta seg av med droner. De andre vil stort sett det samme, det gjelder bare å gi dem samme vilkår.

Svak Romney

Romney har vært dårlig til å formulere en kritikk av denne politikken. I natt lot en en stor sjanse gå fra seg. Obama fikk et spørsmål fra en publikummer om hvorfor ikke anmodningen fra Benghazi-konsultatet om økt sikkerhet var blitt innfridd. Obama unnvek konsekvent å svare på spørsmålet, han ga et langt generelt svar om hvor alvorlig han tok diplomatenes sikkerhet. Han presterte å si «de er ikke bare USAs utsendinger, men også mine», som om han sto over nasjonen. Romny kunne satt inn et støt, for Obama signaliserte med sine svevende uttalelser at dette var et sårt punkt. Men han begynte i stedet å snakke om at det samme dag hadde vært en seremoni for en av de drepte amerikanerne. Han virket ikke oppdatert på hvor mye pressen har gravd frem om den manglende sikkerheten. Sist torsdag – samme dag som høringen i Kongressen hadde avdekket at bønn om økt sikkerhet var forblitt ubesvart – satt visepresident Joe Biden overfor Paul Ryan og benektet at det hadde kommet noen slik anmodning.

Obama-administrasjonen forsøkte å ta brodden av kritikken ved å la Hillary Clinton gi et intervju til CNN fra Peru, der hun tok alt ansvar for manglende sikkerhet. Tegningen var tydelig; hun skulle beskytte Obama.

Det unnvikende svaret Obama ga viste at dette er et ømt punkt, likevel lot Romney sjansen gå fra seg. Det var noe av det første CNNs Wolf Blitzer bemerket etter debatten.

Men amerikanske medier vil holde saken levende. Obamas strategi i Midtøsten har kommet på dagsorden. Han kan si og skyve foran seg at han har drept Osama bin Laden. Så mye har kommet frem etter Kairo-demonstrasjonene og Benghazi at the political class har forstått at dette handler om noe mer: Obama-administrasjonen har ingen strategi for hvordan de skal håndtere den islamistiske vinden som blåser over Midtøsten og som er antiamerikansk.

Vision thing

Merkelig nok greier ikke Romney å formulere denne kritikken klart og tydelig. Det er akademikere, kommentatorer og dyktige journalister som har drevet den frem. Hele apparatet av tenke-tanker og pundits, som amerikanerne kaller dem.

Obama ramser opp at Bush kjøpte to kriger på kredittkort, at han har avsluttet den ene og er i ferd med å nedtrappe den andre. Men han sier også at han har vunnet krigen mot terror, og at al Qaida er knekt. Hans administrasjon har sogar sluttet å snakke om krigen mot terror.

Så inntreffer demonstrasjonene i Kairo, Tunisia og Benghazi. Og plutselig åpner det seg et helt annet scenario. Det er ikke over. Det har begynt et nytt kapittel og det er bredere, mer komplekst og vanskeligere å håndtere. Obama sa det selv: han anså ikke lenger Egypt for en alliert. Det var et sjokkerende statement, som roper på en ny strategi, på en ny policy. Den har Obama hittil ikke levert.

Israel og Iran

Den andre siden av dette skiftet er holdningen til Israel, og Iran. Israelerne stoler ikke på Obama. De føler han kan vippe dem ut, slik president Charles de Gaulle gjorde under Seksdagerskrigen: plutselig ville ikke Frankrike levere våpen. Det tette samarbeidet med USA, slik vi kjenner det, er ikke eldre. Israelerne vet det kan snu igjen. Vil USA gå på planken for å hindre Iran å få atomvåpen? dvs. risikere et større oppgjør?

Israelerne sier at det er for søren ikke oss Obama forsvarer. Hvis Iran får atomvåpen vil det forandre hele maktbalansen i Midtøsten. Iran ønsker kontroll over oljeskipsleden i Persia-bukta og dermed over Emiratene og Saudi-Arabia. Den tegningen er ganske opplagt. Likevel har ikke Obama holdt noen stor utenrikspolitisk tale der han gjør klart at USA ikke vil tillate en slik utvikling. Israel vil han skal trekke noen red lines.

Borgerkrigen i Syria har forstyrret Obamas ro. Iran er fast bestemt på ikke å tape Assad. USA må bestemme seg. Den stalemate som krigen nå befinner seg i kan ikke vare. Hvis Iran vinner vil det bety at atomprogrammet går videre. Hvis Assad taper kan et bety at revolusjonen forplanter seg til Teheran.

Men dette har ikke Obama vist at han har noen policy for. Han har ikke en gang vist at han forstår det.