Kommentar

Målt mot Barack Obama kom Mitt Romney tålelig ut av nattens debatt. Målt mot oppgavene som venter falt han gjennom. Ikke på noe punkt viste han at han har forstått hvilke uhyre dype og komplekse problemer USA og den frie verden står overfor.

Obama kunne flyte på sin erfaring og intelligens. Han er smart. Han satt på vakt, klar til å kaste seg over motstanderen ved minste tegn til svakhet.

Hvis Romney hadde behersket det strategiske bildet hadde han kunne ta innersvingen på Obama. For Obama er god på det pragmatiske og taktiske. Men hans liberale sperringer forbyr han å gå utenfor et opptrukket område. Hadde Romney våget det hadde han vunnet debatten.

Velgerne tørster etter politikere som kan forklare verden i forståelige termer, slik at de føler det treffer dem og angår dem. Ingen av kandidatene var i nærheten av det.

Romney ville vise han er flink. Han ble litt som en gutt som er oppe til eksamen. Men som politiker må man vise at man selv har dømmekraft og kan være dommer. Det manglet Romney.

Amerikanerne satt foran tv-appartene og spurte seg selv: i hvem sine hender tør jeg legge min skjebne? Ingen av dem inngjøt begeistring. Entusiasmen for Obama er ikke den samme. Nå flyter han på at skuta fremdeles ligger på vannet, men den tar inn vann. Kanskje velgerne ville satt pris på en kandidat som var «candid» om de enorme problemene USA står overfor, i stedet for jatting om alt som behøves: utdanning, infrastruktur, innovasjon, konkurranse. Alle de fine ordene. But how to get there? Hva med todelingen i samfunnet? Alle som faller utenfor? Det var en statistikk nylig over at fattige hvites levealder var på vei nedover. De som faller utenfor systemet, har vanskelig for å komme inn igjen. Slik er det også i det norske: faller en ufaglært ut av arbeidsmarkedet, står det mange klar til å ta plassen. Hvor lenge kan samfunnet ignorere en voksende andel som faller utenfor?

Bob Schiffers spørsmål var konvensjonelle, storpolitiske. De tok ikke fatt i krisen i Europa, til tross for at den kan få stor betydning for USAs økonomi. Den kan få større betydning hvis krisen utvikler seg sosialt og politisk, hvilket den allerede er i ferd med. USA har reddet Europa tre ganger – I og II. verdenskrig og den kalde krigen. Vil USA komme Europa til unnsetning neste gang, eller er problemene som bygger seg opp så infløkte og vanskelige at USA heller trekker seg unna? De sosiale, kulturelle og religiøse problemene er av en slik art som amerikanerne ugjerne befatter seg med. Det griper for sterkt inn i deres egne debatter. Amerikanerne har noen uskrevne regler om å la visse konflikter bli liggende. Det stammer fra det vanskelige rasespørsmålet som har ligget som et vondt sår. I tillegg kommer visse høflighetsregler i et innvandrersamfunn: visse forskjeller kommenteres ikke.

Men identitetspolitikken som 68’er-generasjonen introduserte, er noe annet. Den har skapt noen motsetninger som mediene ikke er flinke til å gjenspeile. Norske medier kunne ha mye å lære av å bli bevisst på hvordan identitetspolitikk virker. Det er ikke naturfenomener.

Men som en bekjent sa under et besøk i New York nylig, da jeg kommenterte hvor sterkt latinoene preget gatebildet: de har ingen ideologi. We can handle it. Men det har de i Europa. Spørsmålet er: vil USA kunne forstå hva som skjer i Europa? Det vil være av stor betydning for Europa. Mitt inntrykk er at amerikanerne ikke aner hva som foregår i Europa.

Romney kunne hatt en rolle her: en som minnet om USAs spesielle oppgave i verden. I stedet diltet han etter Obama-administrasjonen. Han nevnte ekstremister mange ganger, men ikke islamister. Det er det samme som å innrømme at han ikke tør å sette navn på den største utfordringen, både i Midtøsten, Nord-Afrika og Europa. Her kunne Romney vist at han våget der Obama rygger. For Obama-administrasjonen har plassert seg i en posisjon der de har svært vanskelig for å ta den nye trusselen i sin fulle bredde inn over seg. Da må de bryte med noen viktige premisser i deres forestillingsverden.

I den nye verden handler det ikke om hardware. Det handler ikke om antall hangarfartøy. Det handler om software. Om ideer. Hvem sine ideer er sterkest? Det ga ikke Romney noe svar på. Han hadde ingen nye ideer. Obama blir derfor «vi vet hva vi har». Men heller ikke han har vist at han forstår den nye situasjonen. Hadde han gjort det hadde han holdt en større utenrikspolitisk tale etter Benghazi, hvor han tok et oppgjør med islamistene og lovte støtte til de som vil bekjempe dem, hjemme som ute. Å gå etter de som drepte Christopher Stevens og tre andre amerikanere er ikke noe svar. Det er stop gap. Obamas taushet og pressens fortsatte avsløringer av manglende beredskap, bekrefter at Obama ikke var forberedt og fremdeles ikke har omstilt seg. Obamas passivitet overlater initiativet til «de andre», enten det er opprørerne eller Assad og hans forbundsfeller. Hvis man ikke en gang er i stand til å formulere begreper om hva som foregår, blir man et objekt.  Da er man ikke lenger en supermakt.