Horace_Vernet-Barricade_rue_Soufflot

Det virkelige kjernepunkt ved valget i Østerrike var ikke Norbert Hofer, men folkets suverenitet som den absolutte forutsetning for demokratiet. At EU og Berlin synes å bestride det og nærmest forbereder unntakstilstand, er et tegn på en alvorlig politisk krise.

Det største problemet er ikke frustrasjonen på grasrota, det er sviktende forståelse for demokratiet i establishment og i Brussel.

Donald Trumps meteoriske suksess burde være et bevis på at det skjer rystelser i undergrunnen som medier og politikere ikke har vært oppmerksom på. I stedet er de opptatt av å fremstille Trump som en farlig hvit mann. Jens Ulltveit Moe og professor Frank Aarebrot mener han er en ny Hitler.

Det er betegnende for hele establishments reaksjon på de nye høyrepartiene. De ser Sieg Heil over alt. Noe finner de alltids, i et kommentarfelt, i en persons fortid, i en hendelse eller et foto. Det kan brukes for alt det er verdt. At de samme anstendige er i allianse med voldsvenstre og bagatelliserer trusselen fra islamistene, skaper den spesielle polariserte stemning som Europa preges av. Mer og mer.

ANNONSE

Hvor langt er de villig til å gå? Svært langt. De sier det ytre venstre har sagt i årtier: Fascismen står for døren. Dermed kan nesten hva som helst rettferdiggjøres.

Juncker og Merkel kunne sagt at man må respektere spilleregler, som gjelder alle. I stedet spisser de et budskap om at Frihetspartiet, Alternative für Deutschland, Front National osv per definisjon er “utenfor” og ikke kan tillates å sitte med makten. Da vil EU fryse landet ut av beslutningsprosessene.

– Men er det noe galt med å være for sitt eget land, spurte Richard Quest en fyr fra Eurasian Group.

– Brussel trodde at Frihetspartiet ville demontere de strukturer som er bygget opp, svarte vedkommende.

Nettopp. Det er det overnasjonale systemet og rettsliggjøringen av politikken som også Norge er en del av. Den norske regjering kan nesten ikke vente på å oppfylle Brussels ønsker. Erna Solberg vil gjerne delta i Merkel og Junckers fordeling av migrantkvoter, og norske medier forteller ikke velgerne at vi dermed plasserer oss i leiren som vil ha regulert og varig økt asyltilstrømning.

Dette er trolig stikk i strid med flertallets ønsker, men det gis inntrykk av at vi er på parti med fremtiden.

Er dette virkelig landet som to ganger har sagt nei til EU-medlemskap?

Hvordan er det mulig å endre et lands politiske orientering til de grader, uten at det vekker sterkere reaksjoner? Senterpartiet er bare en skygge av seg selv.

For nå gjelder det ikke fiskekvoter og landbrukssubsidier. Det gjelder demokratiets grunnlag: folkesuvereniteten.

Er det innlemmelsen av islam som har svekket det demokratiske sinnelaget? I islam ligger all suverenitet hos Allah. I demokratiet ligger det hos folket. Men lærer elevene det i skolen? Eller lærer de at at det finnes forskjellige oppfatninger og at kanskje den religiøse står over den sekulære?

Brussel har lenge ligget i krig med folkesuvereniteten. Det er ikke første gang man i Brussel nekter å ta en folkeavstemning til følge og ber om en ny.

Men nå er det annerledes. Innsatsen er større.

Juncker og Merkel forutsetter at de nye høyrepartiene a priori er betente. A priori betyr uavhengig av erfaring. En forhåndsom. Det spiller ingen rolle hva de gjør og sier. De er per definisjon utestengt. Den slags maktpolitikk er risikabel og kan gi uventede resultater.

Pressen er ikke flink til å eksponere hvor eksplosiv denne fremgangsmåten er. Man behandler opposisjon som mytteri.

Da innfører man helt andre regler: Et mytteri kan behandles med ekstraordinære metoder. Demokratisk samtale suspenderes.

EU-føderalistene har bygget en struktur som fremmer deres målsetninger. Når den er truet, henter de opp verktøy som skal forsvare byggverket. De er mindre opptatt av at de dermed tramper på folkesuvereniteten. Det er lenge siden den spilte noen reell rolle. Politikk er redusert til et spill. Så lenge velgerne stemmer på det de blir tilbudt, er alt vel.

Men velgerne i USA og Europa sier at det finner de seg ikke lenger i.

Misnøyen vil ikke forsvinne. De vellykkede og rike har vist hva de er i stand til hvis de ser sine interesser truet. De har vist “sin hånd”. Dermed er ikke spillet som det var før. Folk har sett hva som foregår. De kan legge sammen to og to. De forstår at Panama Papers betyr at rikdommen flyter utenfor demokratisk kontroll, selv når den flyter tilbake til deres egne land.

I London er det tusenvis av shell-companier som eier fasjonable leiligheter og herskapshus og ingen vet hvem eierne er.

Forutsetningene for samfunnets innretning har blitt grunnleggende endret over flere år. Nå har folk endelig begynt å reagere. De forsøker å komme ajour med sine egne liv.

De kommer ikke til å finne seg i at de parkeres eller utvises som illegitime. Det er for mye som står på spill.

 

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629