Kommentar

Merkels fall – for det er det det er, vil gjøre inntrykk på resten av eliten i Vest-Europa. Hun ble avvist velgerne. Det er de som har felt dommen over henne. Hvilken lærdom vil de andre trekke av det? Tegning: Niels Thomsen

Establishment selger en versjon om at de representerer normaliteten. Stabiliteten er truet, men ikke av dem. Hvis vi bare lytter til dem vil ting gå tilbake til slik det var.

Det er en forførende tanke, men begivenhetene motsier den. Da red. begynte på denne kommentaren var Angela Merkel fortsatt partileder og forbundskansler. Men mandag kom meldingen om at hun går av i desember, og ingen tror for alvor at hun blir sittende som forbundskansler til 2021.

Det er to år siden The New York Times utropte Merkel til den frie verdens leder, siden avisen mente Trump ikke var kvalifisert til rollen.

Nå er «Wir schaffen das» på vei ut.

Nemesis er på vei, den gamle greske guden for gjengjeldelse.

Mangel på ledere

En gammel Punch-tegning viser en annen kansler, Bismarck, som går ned leideren: Teksten lyder Losen går fra borde.

Merkel ble sammenlignet med Bismarck, men han hadde en «cunning» en kløkt som Merkel ikke besitter.

Dagens politikere i Vest-Europa er ikke «los» for skuta, de kjører den på grunn.

Det vi ser utspille seg er derfor ikke begynnelsen på en normalisering. Hverdagen kommer ikke til å bli normal. Problemene kommer bare til å vokse seg større og større, fordi det mangler ledere som tør snakke om dem.

Uten Bismarchs støe hånd styrtet keiser Wilhelm Tyskland ut i krig.

Både Douglas Murray og Ayaan Hirsi Ali sier at når de snakker med vestlige ledere bak lukkede dører er de fullt klar over problemene. Men de tør ikke snakke om dem offentlig. Da blir de «henrettet» av mediene og ødelegger sine sjanser ved neste valg.

De er selv ofre for frykt og mediene har påtatt seg rollen som voktere av meningskorridoren.

Radikalisering

Bernt T. Oftestad ga meg en aha-opplevelse i helgen med sin nådeløse karakteristikk av Den norske Kirke. Den har banet veien for den oppløsning vi nå ser av KrF. Dette er heller ikke noe som går over.

Som en kommentator sa i Politisk kvarter: Venstresiden i KrF kommer aldri til å godta at partiet går i regjering med FrP.

Vi har fått konflikter hvor religion og politikkk er innsauset på en skjebnesvanger måte.

Mennesket er konstruert slik at det søker balanse. Når den ikke finnes utenfor oss, forsøker vi å gjenskape den inne i oss. Det kan føre til at vi lever i en make-believe-virkelighet, en late-som-virkelighet. Vi later som om NRK fortsatt er NRK, eller at Aftenposten er Aftenposten, Høyre Høyre og Ap Ap, lenge etter at det ble tydelig at de har forandret seg og blitt noe annet.

Spiller på frykt

Menneskene tåler ikke så mye virkelighet. Makthaverne spiller på dette behovet ved å presentere alternativene til dagens politikk som livsfarlige. Det er «oss eller kaos».

Men når det ene valg etter det andre forteller at folk bryter opp, fungerer ikke denne modellen. CDU gjorde søndag det dårligste valg i Hessen på 50 år. Selv Merkel så skriften på veggen. Hun varsler sin avgang så de slipper å bære henne ut.

Slik er makten. Den gjør noe med folk. Da Merkel overtok var hun en ung kvinne og Helmuth Kohl var ikke sikker på at hun ville klare brasene. Nå er hun blitt symbolet på en maktpolitiker som ikke vil gi slipp på makten.

Kan det ha noe å gjøre med at hun er garanten for et eksperiment hvis innebygde risiki blir stadig tydeligere?

Når velgerne sender Merkel på dør er det et varsel også for Macron og Juncker.

Et skifte

Disse politikerne er representanter for et liberalt system som de siste 25 år har gått i autoritær retning. Det utfordres av en konservativ bølge som den stempler med de verste adjektiv i historien. De liberale forsøker å kompensere for manglende tillit ved å delegitimere konservatismen. Deres aggressivitet skyldes ikke minst at de selv har avskaffet tradisjon og dannelse, familie, kristendommen, balansen mellom fornyelse og bevaring. De forvalter et system som viser stadig flere tegn på å være ute av kontroll.

Det vi ser kommer ikke til å gå over. Det er slutten på den orden og det system som ble grunnlagt etter annen verdenskrig, som Oftestad ganske riktig påpeker.

Hva kan vi utlede av det?

Hvis vi befinner oss i en permanent krise, med åpen utgang, kan vi anta at de tendenser til krisemaksimering som vi ser hos ledende sjikt, ikke vil forsvinne.

Det er fremfor alt de voldsomme angrepene på Trump som vi kan anta ikke vil forstumme.

Hvis en herskende klasse kjemper for sin overlevelse er den villig til å ta mange midler i bruk.

De som snakker høyest om polarisering og hatretorikk er de som er minst i stand til å forsone motsetningene.

Det må folk tenke over. Er det mer av «det samme» som gjør susen? Eller må vi forsøke å bygge opp noe nytt, f.eks medier som er uavhengige av statlige midler?

Vi kommer ikke til å gå tilbake til slik det var. Spørsmålene tårner seg opp, ikke bare foran oss, men også bakover.

 

 

Forhåndsbestill Alexander Graus “Hypermoral” fra Document Forlag her!