Kommentar

Riksmedienes angrep på innvandringsminister Sylvi Listhaug fortsetter. Søndag er det de to Schibsted-avisene Aftenposten og VG som leder an. Angrepene er perfide og sjofle. De er vanskelige å forsvare seg mot. Journalistene og redaksjonen sitter med hele regien.

Journalistene Bjørn Kristiansen, Lars Molteberg Glomnes og Karen Tjernshaugen «kjører» Listhaug. De skal presse henne til å innrømme at hun skaper frykt i folket, enten hun nå spiller på frykt eller hun virkelig er redd. Til slutt spør de:

-Er du redd akkurat nå

Når de ikke får det svar de ønsker – «Ja jeg er redd», så fortsetter de:

-Det jeg spurte om er du redd akkurat nå?

Når Listhaug heller ikke denne gang legger seg flat, hamrer de videre, for tredje gang.

-Du svarer ikke på spørsmålet. Du har snakket mye om din egen frykt og bekymringer, og jeg spør deg om du, som øverste statsråd på feltet, er redd akkurat nå?

I venstre spalte har avisen sitert Listhaug på alle ganger hun har uttrykt frykt eller bekymring for hva som vil skje hvis Norge opplever en flyktningbølge like stor som i fjor, eller enda større. Aftenposten tar for gitt at Listhaug bløffer eller overdriver når hun sier at velferdsstaten er i fare. De mener det er hun som skaper frykt i folket, og vil tvinge henne til å innrømme det.

– Hvordan tror du at det norske folk oppfatter de stadige advarslene og at du uttrykker frykt og bekymring?

Dette er tidlig i intervjuet og Listhaug forsøker å svare saklig og behersket:

-Jeg tror mange har et realistisk syn på disse spørsmålene, og jeg tror de aller fleste kan være enige om at vi må ha et bærekraftig system.

Skalpen

Derfra tar det helt av. Journalistene viser at de ikke er interessert i et intervju. De er ute etter å flå henne og spikre skinnet på låvedøra.

– Det er det vel ingen tvil om? Det er bred tilslutning i Stortinget til innstrammingene, til og med SV har sagt de kunne vært med på mange av tiltakene. Og det jeg spurte om var, hvordan du tror det norske folk oppfatter dine advarsler og din frykt?

Først foretar journalistene en avledningsmanøver for å slippe å snakke om det statsråden anfører: At massiv innvandring vil senke velferdsstaten og det i løpet av overskuelig fremtid. Det er også en tilsnikelse at det er «bred enighet i Stortinget om innstrammingene» og direkte frekt å anføre at også SV er med. Særlig Senterpartiet og KrF har luktet kristenmannsblod og deltar i jakten på Listhaug. Aps Helga Pedersen snakker om «retorikken» som fremmedgjør. Geir Lippestad hentes inn. Disse talspersonene gir seg selv en anstendighet samtidig som de skyver Listhaug foran seg som en heks.

IMG_3190

På bildet som Aftenposten har smurt ut over to sider ser hun også «steingal» ut. Det mangler bare en psykiatrisk diagnose: paranoid personlighetsforstyrrelse.

I stedet henter de inn nyansatt politisk kommentator Frank Rossavik som onsdag skrev Kaospiloten Listhaug. Rossavik er SV’er. Om det er som medlem eller uavhengig spiller mindre rolle. Vinkelen er umiskjennelig.

Det blåbrune folkedypet

Rossavik åpner sjakkspllet ved å si at han hadde forhåpninger til Listhaug. Ros i starten er smart. Han trodde hun kunne gi forutsigbarhet og koordinering i et vanskelig felt og «disiplinere den blåbrune delen av folkedypet.» Det er første gang jeg ser begrepet «blåbrun» om folkedypet. Det skal vi nok høre mer om. Det sier litt om hva slags assosiasjoner Rossavik har om høyresiden. Han slenger inn et belastende, kompromitterende begrep uten nærmere definisjon, som om det var et faktum, eller et etablert begrep alle visste hva henviste til.

Dette er gode gamle hersketeknikker, som Berit Ås i sin tid analyserte. Er det tilfeldig at det rammer en kvinne? Nei, jeg tror ikke det. Jeg tror det ligger en god del kvinneforakt i behandlingen Listhaug får. Ville man fremstilt en mannlig politiker som så hard, kald og med dette «steingale», paranoide draget?

Hvor er de feministiske politikerne? Listhaug skal dresseres. Hun kunne ta kampen opp mot bøndene, men hun må ikke tro hun skal få ta kampen opp med mediene og asyllobbyen. De skal sørge for at hun forlater taburetten som en slagen kvinne.

Rossavik assosierer til psykiatrien. Han siterer avdøde Helmut Schmidt, som ville sende politikere som fikk visjoner til legen.

I glasshus: Hvem skaper kaos?

Rossavik foetar en klassisk sosialistisk retorikkmanøver når han ser bort fra hva Listhaug har ment med sin frykt og gjør det til noe subjektivt og formalistisk:

Det første (red.: frykten) er verst. Et medlem av en regjering skal ikke frykte fremtiden, og det av to grunner. For det første er det Regjeringens oppgave å føre politikken som trengs for at borgerne ikke skal behøve å frykte fremtiden. Det er dette vi har Regjeringen til. Hvis et medlem av Regjeringen mener dens politikk ikke sikrer fremtiden, må hun eller han enten få politikken endret eller trekke seg.

Aftenposten er avisen som gjennom fjoråret hyllet og holdt frem Sverige og Tysklands asylpolitikk som eksempler Norge burde følge. Vi burde delta i et europeisk fordelingssystem. Østeuropeerne og høyrefløyen var blåbrune.

Rossavik og hans kolleger oppfører seg som gammeldagse skolelærere som gir statsrådene karakterer. Rossaviks selvgodhet er kvalmende.

Når Listhaug sier hun frykter fremtiden, legitimerer hun også andres frykt.

Det er heller ikke en statsråds oppgave å bidra til at en politisk debatt som allerede er polarisert og til tider ganske stygg, blir enda mer tilspisset. Statsråder skal roe gemyttene, bidra til bedre debattkultur, og ikke stemple meningsmotstandere med usaklige karakteristikker.

Terapi å erkjenne frykt

Hva er galt med å legitimere frykt hvis den er begrunnet i realiteter? Listhaug driver terapi når hun bekrefter folks uro og bekymring. Hvis Rossavik og Aftenposten har fått med seg hvor dypt den stikker, bør de skifte yrke.

Statsråder skal også være mer opptatt av å løse problemer enn av å beskrive dem.

Det er på grunn av journalister som Rossavik og aviser som Aftenposten at Listhaug må beskrive virkeligheten. Mediene gjør alt for å bortforklare den og forfølge de politikerne som tør.

Ansvar for nasjonen

Aftenpostens oppslag har ingenting med journalistikk i vanlig forstand å gjøre. Listhaug forsøker å ivareata nasjonen Norge, Aftenposten, VG, NRK og Dagbladet, for å nevne de største, forsøker å knuse henne. Samtidig forsøker de å torpedere en konstruktiv debatt om migrasjonsbølgen som i år ser ut til å kunne overgå fjoråret.

Man kan ikke trekke noen annen konklusjon enn at mediene ønsker at nasjonen Norge skal bli ødelagt, slik vi kjenner den. Agendaen er ikke til å ta feil av.

Aftenposten har intervjuet en historiker, Hallvard Notaker, ved Universitetet i Oslo. Han korrigerer Aftenposten: Det er slett ikke bare høyresiden som bruker frykt. Det gjør også venstresiden. Hva med all påstandene om at den blåblå regjeringen truer velferdsstaten?

Han viser til at partiene på venstresiden typisk advarer mot at økte forskjeller er i ferd med å ødelegge norske idealer om samhold og jevnbyrdighet….

Dette kjenner leserne igjen. De er tutet ørene fulle, og Ap-politikere og SV’ere pleier ikke å unnse seg for å påstå at Høyre og FrP bevisst ødelegger velferdsstaten.

Men denne frykten er sikkert legitim, for å låne Rossaviks egne ord.

Er Aftenposten legitim?

Vi har således legitim og illegitim frykt. Men Aftenposten får seg ikke til å innrømme at de selv spiller på legitim frykt.

Det er her uredeligheten slår inn for fullt, og resultatet er en kvalmende moralisme, som er regelrett ondsinnet. Aftenposten går etter Listhaug som person.

Inntil avisen går i seg selv og beklager personforfølgelsen bør leserne kanskje vurdere om den er et legitimt presseorgan.