Kommentar

Et godt sted å begynne denne refleksjonen kan være i USA i 1932 da Franklin D Roosevelt holdt sin innsettelsestale som president. «The only thing we have to fear is fear itself,» sa han. Bakgrunnen var at han forsøkte å skape ny optimisme i det amerikanske samfunnet etter de forutgående årenes børskrakk og økonomiske depresjon.

Jeg griper tilbake til dette gamle sitatet nå fordi rollen frykt spiller i politikk og samfunnsliv er blitt aktualisert hos oss. Naturligvis er det de ulike holdningene til innvandring som ligger bak; noen frykter eller er engstelige for tilstrømmingen av fremmede mens andre frykter frykten for samme. Hvem vet om ikke fryktsomheten fort tar enda noen runder mellom speilflatene før man rekker å områ seg og får stoppet videre regress. Uansett gjelder at begge sider gir høylytt uttrykk for sine meninger; vi snakker tross alt her om samtidens mest brennende stridstema. Godt står mot ondt i følge media, som om dagspolitikken skulle være tolkbar inn i en nygnostisk tankeramme. Ingen kjenner ennå hverken treets, innvandringens eller fryktens endelige frukter.

Under det siste knappe halvåret er det først og fremst de gode menneskenes nye favorittmotstander – eller hatobjekt om det ikke hadde vært for at disse representantene for dagens moralske overklasse naturligvis aldri nedverdiger seg til å nære slike underklassesentimenter – regjeringens integreringsminister og FrPs nye bannerbærer, Sylvi Listhaug, som utgjør stridens kjerne. Da hun dristet seg til å gi uttrykk for engstelse for sine barns fremtid, fikk hun prompte på pukkelen enda en gang av gladkristne Hareide og et kobbel journalister som alle skulle ha henne til å innrømme at slike følelser var illegitime og uberettigede, farlige og skammelige. Ja, de ødela bent frem den gode dugnadsånden som burde prege Norges holdning til verdens demografiske og migratoriske realiteter. For nte gang ble det et sjuhelsikes bråk: bikkjene glefset og bet, mens Sylvi sto rakt og nektet å gjøre avbikt. Slik så det i alle fall ut fra mitt velkamuflerte, men klart Listhaug-støttende, ståsted.

Sylvi Listhaug

Det kan i sammenhengen være på sin plass å ta et par steg tilbake og gi seg tid til å tenke over hva slags ordbruk vi her har å gjøre med. Frykt kan umulig være av den type emosjoner som alltid eller aldri er berettiget eller uberettiget, som det enten er moralsk riktig eller feil å ha; så enkel er verden tross alt ikke. Det blir da rimelig å spørre hvordan man vanligvis omgås med og forholder seg til borgernes frykt eller engstelse på det politiske så vel som mellommenneskelige planet. Hvordan ser vi på fenomenet når det ikke er ideologisk befengt eller på annet vis del av adferdsmessig blodtåke? Når er frykten eller engstelsen rasjonell og når ikke, for begge deler forekommer jo?

Frykt deler ikke bare forbokstav med «fight or flight»-ordene, de hovedsakelige manifestasjonene når noe er alvorlig av lage, adrenalinet bruser og kroppen gjør seg klar til å overleve. Frykten er en viktig bestanddel av det som egentlig er stress, altså det fysiologiske fenomenet frigjort alle tullete og motepregete tillegg. Sånn sett er frykt ikke bare et gode, men en nødvendighet: Er man ikke redd for noe (store og sterke dyr, giftige edderkopper og truende lyder i skogen), så dør man. I samme erkjennelse finnes følgende enkle evolusjonære sammenheng innbakt: Har man ikke vett til å være redd for det som er farlig, så lever man ikke lenge nok til å føre genene videre. Redsel har altså en åpenbar overlevelsesverdi, og det er ingen grunn til å bruke verbets fortidsform når sammenhengen påpekes: enn i dag er det slik. Det er lurt å være engstelig, redd eller føle frykt når man står overfor noe farlig. Da blir man kampklar, da har man større sjanse til å overleve.

I denne sammenhengen er det også betimelig å understreke forskjellen mellom frykt på den ene siden og angst på den andre. Sistnevnte refererer seg til redsel uten mål og retning. Kun emosjonen er igjen uten noe mer som sannsynliggjør et handlingsmønster rettet mot fjernelse av dens opprinnelse eller grunn. En slik bokstavelig talt målløs emosjon koster kraft, men gir ingen nytte. Livsviljen og -kraften svinner mens angsten blir igjen som det eneste, i alle fall det sterkeste, i tilværelsen. Fargene er borte, kun det eksistenstruende gnaget forblir og eter opp det arme mennesket.

Det turde altså være åpenbart at de gode menneskene på samtidens utvidete venstreside ikke tar avstand fra frykt som sådan, tvert imot, de vet meget vel å spille på nettopp denne følelsen når det passer inn i deres eget politiske kram. Aller tydeligst ser vi dette i det store politiske spillet om de stadig truende ressurs- og miljøkatastrofene.

Vi som vokste opp på 60-tallet, husker hvordan dommedagsscenarier med massesult som dominerende element ble tegnet opp for oss; kloden ville ikke kunne fø den store befolkningen som nå fantes, hungeren ventet på neste stasjon. Det hører med at selv om folketallet totalt på kloden dengang var halvparten av hva det er i dag, høres nå ingen tilsvarende advarende røster. Jeg sier ikke at frykten var irrasjonell, langt ifra, før eller senere vil demografien knekke oss ressursmessig om intet radikalt skjer, også gjennom matmangel, men advarslene var feilslåtte da de kom. Dommedag inntraff ikke, ikke den gangen heller.

Et par tiår senere var det hullet i ozonlaget som skulle ta livet av oss i følge media og politiserte vitenskapsmenn med egeninteresse av å fremme nettopp dette forskningsfeltet. Atter engang var den nært forestående katastrofen menneskeskapt; forurensning og overforbruk av sjeldne gasser i alt fra kjøleskap til spraybokser ville bli vår undergang. Jeg vet ikke riktig hva som skjedde med fryktepidemien, annet enn at den rant ut i sanden, mistet taket og døde.

Nå er det menneskeskapt oppvarming som omfavnes av nyfrelst entusiasme, og nåde den som ikke kan knytte sitt credo til påstanden om at dette er samtidens og fremtidens største problem. Man skaper og finansierer rundelig spesifikke forskningsmiljøer med en klar retningsagenda – ingen snakk om forutsetningsløs undring over naturens mangslungenhet der i gården – så vel som en bred vifte av også andre akademisk-politiske maktstrukturer villige til å ri den nye og flunkende kjepphesten for det den er verdt. Det er et selsomt skue, særlig for erfarne folk med fysikkbakgrunn; jeg har noen slike venner som bare mumler og snur seg bort fra drevet. Men det er ingen tvil om at de klimafrelste spiller på godtfolks engstelse, frykten for at havet skal stige og temperaturen øke til den nåværende harmonien ugjenkallelig forrykkes og straffedommen omsider hjemsøker oss for våre gjerningers skyld. Så igjen: Ingen skal komme og påstå at ikke også de gode og miljøbevisste spiller på frykt når det passer dem, eventuelt at de ikke selv kjenner strupen snevres av engstelse for det farlige som komme skal.

Det er altså rent tøv når Listhaug og andre innvandringsskeptikere beskyldes for å skape frykt, det de – eller vi – eventuelt burde anklages for, er at vi ikke skaper den typen frykt som de gode mener er berettiget, men en annen og besværlig engstelse. Jeg legger ikke skjul på at det hadde vært vidunderlig å oppleve kritikere i besittelse av tilstrekkelig språklig og kognitiv presisjon til å si dette tydelig i stedet for å vri og vende på tingene i populistisk hensikt, men man skal ikke forvente seg for meget. De selvbestaltet gode er i ferd med å miste ikke bare definisjonsmakten, men også mer og mer politisk makt. Da er det ikke å undres over at de yter motstand.

Sylvi Listhaug står foreløpig forbausende og imponerende oppreist midt i kritikkstormen uten å la seg slå ned av hverken vind eller skyllebøtter, ja, til og med uten å være synlig berørt av Hareides, Schei Grandes, øvrige opposisjonspartiers og pressens massive forsøk på å ta kvinnen i stedet for ballen. Trolig leser hun ikke dette, men jeg drister meg likevel til å gi henne en direkte og personlig kompliment: Din innsats er imponerende, Listhaug, og svært mange nordmenn er deg takknemlig for at du orker å gjøre det du gjør. Å klare å avstå fra å bli overtydelig i språket når de ovennevnte kritikerne gnager deg i helsenene, kort sagt å la være å be dem reise dit peppern gror og helst enda lengre, vitner om en tålmodighet som få besitter.

Kanskje skyldes denne standhaftigheten også i noen grad at saken er så viktig som den er, at farene forbundet med feil veivalg er så store. Uten aktiv politisk motstand nå mot globalistene innen godhetstyranniet (joda, jeg merket meg bruken av ordet; det var helt på sin plass og absolutt intet å be om unnskyldning for!) vil landet vårt lide ubotelig skade. Du og andre i FrP har argumentert godt for det, Listhaug, vi på document har gjort det samme, hver på sitt vis, og utenfor vår krets hadde Kaj Skagen en framifrå gjennomgang av saken i Norges beste papiravis, Dag og Tid. Nå er det på tide at også den utøvende makt – til syvende og sist Norges regjering og dens underlagte organer – setter foten ned og gjør klart at nok er nok.

Heller ikke på dette såkalt høyrepopulistiske nettstedet er vi så dumme at vi ikke skjønner at en samlingsregjering som til like samarbeider med to særdeles gjenstridige såkalte støttepartier på Stortinget, ofte må baute seg frem i politisk ruskut hav. Vi skjønner spesielt godt at regjeringens juniorpartner med 16 % av stemmene bak seg, ikke får gjennomslag for alt, men vit at nettopp innvandringsspørsmålene berører mange nordmenn særlig dypt. Sagt enkelt og med dine ord: Vi er mange som er engstelige på våre barns vegne for hvilket Norge vi kommer til å overlevere dem en gang i fremtiden. For alt i verden vil vi ikke at det skal være vesentlig verre enn det vi selv en gang fikk i arv.

Mange konservative mennesker og potensielle FrP-velgere har vært skuffet over ditt parti de siste årene. Mange av dem satt derfor på gjerdet ved forrige stortingsvalg for ikke å snakke om ved kommunevalget. Klarer dere å få Høyre og Stortinget med på en reell innstramming av norsk politikk i migrasjonsspørsmål, så vil dere oppleve en klart økt støtte om halvannet år.

Takk for innsatsen så langt, Listhaug. Stå løpet videre! Du har mange, mange i ryggen.

Mest lest

Meyer på jordet