Jeg ser så å si aldri skrekkfilmer, ei heller er «horror stories» en gren av litteraturen jeg har mer enn sporadisk erfaring med. Kort sagt: Skrekk, frykt og andre varianter av ustyrlig angst er intet jeg kjenner dragning mot, ikke om det rammer meg selv, og heller ikke slikt som vederfares andre. Likevel kan det en sjelden gang være at nysgjerrigheten tar overhånd, i særdeleshet dersom skrekkmeldingene rundt meg blir tallrike så vel som underlige, og ganske særlig hvis de omhandler et interessant tema; da hender det at jeg tar en titt.

Det er i den sistnevnte situasjonen vi har befunnet oss i dagene etter at Den Store Mediale Skuffelsen skyllet over fedrelandet, altså etter at The Donald til norske journalisters og politikeres grenseløse forskrekkelse ble valgt til USAs 45. president. Noen artikler publisert i Aftenposten og andre «ledende» aviser kan tjene som inngangsport til fortellingen om elitens sorgarbeid. Jeg advarer om at ironi kommer til å være en del av det som følger; dersom slikt anses udannet eller på annet vis ufjelgt overfor dem som mener seg å lide, så bør du stoppe lesningen nå.

Alt 10. november, to dager etter valget, imponerte redaktør Stanghelle med følgende i sin avis: «President Trump er et eneste stort eksperiment,» hvilket kan hende ikke lyder så galt i det som til for få år siden gjaldt for å være et konservativt presseorgan; akkurat dét kommer vi litt tilbake til senere. Samme artikkel grinte imidlertid i timevis mot oss fra forsiden under en annen og vesentlig mer markskrikersk overskrift (selv gamle akersgatetanter lærer seg tidens språk): «Vi er redde nå. Det har vi grunn til når verden går av hengslene.»

ANNONSE

I den liksomfaderlige tonen som er blitt hans varemerke, fortalte redaktøren og allkunnemannen (hvor mange ganger har ikke NRK tiltrodd ham å fortelle det norske folk hvordan ting egentlig henger sammen?) at «bøllen og opprøreren» mot alle odds hadde vunnet mot «den ansvarlige.» En følelse av frykt er både rimelig og terapeutisk under slike forhold, messet Stanghelle, idet han minnet leserne om at «isnende frykt» hadde lammet gode europeere minst én gang tidligere, da «krigshisseren» Reagan vant over «den hyggelige Carter» i 1980. Det kan altså gå bedre enn forventet, konkluderte redaktøren, litt sånn «hope against hope»-aktig, og vi får vel tro ham. La meg likevel dvele ved to sider ved Stanghelles samtidig tennerskjærende og -klaprende ettervalgsord til det norske folk fra sin engang konservative avis.

Hvis ekte bekymring knyttet til brudd med prinsippet om «keine Experimente» (konservative Konrad Adenauers retningslinje for oppbyggingen av Tyskland etter krigen) er en viktig grunn til ikke å hilse Trump velkommen til makten i USA (enda en parentes: Stanghelle skrev aldri noe tilsvarende om Obama som seilte inn under slagordet «Change!», men prinsippet var kanskje ikke etablert i Akersgaten på den tiden), så hadde det vel ikke vært urimelig om Aftenposten hadde gått i bresjen for å advare mot også andre storstilte samfunnseksperimenter? Hva om de eksempelvis hadde påpekt at den massive innvandringen til Norge av fremmedkulturelle under de siste tiårene, inklusive en betydelig andel muslimer som setter sine religiøse bud og regler over alt annet, inklusive norsk lov, representerer et enormt sosialt eksperiment og en fare for vår nasjonale enhet? Slikt har ikke avisen advart mot, akkurat, snarere tvert imot, så deres prinsippfasthet for det trygge og mot rotløshet er ikke akkurat beundringsverdig.

Men det var ikke egentlig dette kroniske standpunkthykleriet fra Aftenposten og Stanghelles side jeg ergret meg mest over, dertil er jeg blitt for vant til at norske liksom-konservative «bedriver ord» slik det passer seg i en nyliberal og globalistisk eliteverden, men heller det sødladent følelsesfokuserende ved artikkelen og overskriften. Det er «mennesker, ikke millioner»-preg over tilnærmingen, altså en emosjonell holdning til virkeligheten som dagens Høyre ikke kunne gjort bedre. Også i Aftenpostens spalter trumfer følelser logikk for tiden, og ganske særlig gjør vonde følelser det. Siden jeg allerede er indirekte utpekt av Hillary Clinton med tilhengere som sexistisk, homofobisk, lavutdannet og alt det andre som harangen bruker å inneholde, så la meg gi dem enda et bein å gnage på: Det er noe kjerringaktig ved fryktfokuset i stedet for det som burde være en ledende journalists første oppgave, å søke kaldt og rolig etter alle hvordan og hvorfor bak Trumps seier. Isteden får vi en degging for de mange skuffedes emosjoner som fornuft, fakta og endog selve virkeligheten ikke rår på. Slik har avisenes forfall nådd enda et bunnivå.

For Aftenposten er jo ingenlunde alene i følelsesretorikken over det «uventede» og «forferdelige» som skjedde; norske medier har de siste dagene levert en bred vifte av «uff, så fælt det er»-artikler med ulike inngangsporter til historien. Felles for dem alle er konklusjonen om at uforstanden og den manglende kjærligheten – egentlig kan man vel kalle det den erkedumme hvite ondskapen gitt hvem som skapte flertallet i valgmannskollegiet – vant, mens fremskrittet, humanismen og empatien tapte. La oss unne oss tre eksempler til, men heller ikke mer: Overdose av narraktighet er ikke min foretrukne dødsmåte.

Hensynet til de traumatiserte barna har preget flere terapeutisk innstilte eksperter. Blant andre NRK («Slik snakker du med barna om Trump») og TV2 (overskriften var nesten likelydende: «Slik snakker du med barna om Trump-seieren») forteller oss at det er viktig å få de yngste i tale slik at deres redsel for Det Onde, som altså med Trump har fått fotfeste i den på forhånd velordnede makteliten her i vesten, ikke skal slå dem ut. De gode menneskene vet jo at det alltid hjelper å snakke om tingene, må vite.

Kvinneperspektiver er naturligvis heller ikke fraværende i sorgarbeidet. Vinklingen til Dagbladets musikkanmelder (!) traff tonen på en måte som man skulle forsverget i feminismens tid. «Det må være lov å bli deprimert av damene på bildet» lød overskriften under et stort fotografi av riktig så parante Trump-damer. Hva var galt med dem, bortsett da naturligvis at de enten er født eller har giftet seg inn i denne hatets klan? Jo, og nå kommer det bisarre: «De er hvite. De er tynne. De har trange kjoler, rette neser, fyldige lepper, lange legger, høye hæler. De har håret i perfekt tonet midtskill med krølltangkrøll nederst.» Man spør seg: Er det rart at en frigjort journalist blir forbanna? At forfatterinnen av det ovenstående trolig setter Dagblad-rekord i kroppsfokusert ad hominem-angrep på kvinner – og usaklighetsrekorder er ikke akkurat lettslåtte i den avisen – spiller formodentlig ingen rolle, for hun taler jo «det godes» sak.

Jeg har gjemt en riktig godbit til slutt, Jesus-kvinnen (hennes ord, ikke mine) Lisa Maria Hareides hjertesukk i VG: «Nå klarer jeg ikke å kalle meg kristen.» Begrunnelse: Så mange kristne i USA (mon de er det, virkelig kristne, når de gjorde det de gjorde?) støttet Trump at forferdelsen grep fru Hareide på troens vegne, intet mindre. Jeg tillater meg et aldri så lite hjertesukk fra utsiden av KrF: Takk Gud for at det iallfall ikke er fariséiske tendenser i partiet.

Til alle disse sørgende kan jeg si følgende: Deres vånde kjenner jeg igjen fra alle gangene jeg selv har opplevd å være blant taperne ved valg og offentlige beslutninger, i dette landet som i andre. Det gjør vondt å se andre hevde og få gjennomslag for meninger som man finner dypt ukloke, endog skadelige for det man holder kjært. Men vet dere hva: «Suck it up» som det heter til venstre for Atlanteren, det er slik demokratiet fungerer. Dessuten kan dere like godt venne dere til denne typen politiske bakslag, for det kommer til å bli flere av dem i årene som kommer, også i europeiske land. Mye av det dere har syntes var fint og fremskrittsvennlig, mener nemlig svært mange europeere er tøv, og jeg er dypt og inderlig enig med de sistnevnte. Nå har vanlige folk begynt å si fra om at nok er nok. Det stopper garantert ikke der.

Men, kjære progressive, la meg etter ovenstående bryske oppfordring til å begynne en lenge behøvelig realitetsorientering likevel avslutte med å være profesjonelt terapeutisk og fremme et par konstruktive forslag til hvordan dere kan gå frem for at sorgarbeidet ikke skal bli altfor uhåndterlig. Det éne er at dere kan alliere dere med de mange meningsfellene innen Den norske kirke slik at disse åpner noen av de hellige byggene og dere kan få tent et lys eller tre. Det er jo så stemningsfullt der inne, og de fleste kirkelederne deler deres lede over at synden i og med presidentvalget har vunnet enda et slag mot den internasjonale godheten. Det er sikkert godt om både biskoper og vanlige prester som vil trå til med trøstende ord i sammenhengen; av det økumeniske slaget, naturligvis, slik at ingen blir støtt eller krenket.

Skulle dette ikke være tilstrekkelig, så ser jeg ikke annen råd enn at man får trekke inn all tilgjengelig også sekulær ekspertise og treffe det aller sterkeste tiltaket som mulig er når katastrofer rammer: sette krisestab. Vi hører jo rett som det er at slikt blir gjort rundt om i kommune-Norge, og da er man i det minste sikret profesjonelle partnere for sin verbale bearbeidelse av de politiske akuttraumene. Og prateterapi hjelper jo, gjør det ikke?

Rent konkret bør man i alle fall se til ikke å drukne i alle krokodilletårene som nå fyller korridorene i avisredaksjoner, skoler og på andre steder der gode mennesker finnes overrepresentert. Selv står jeg enda en gang på sidelinjen og observerer det emosjonelle skuespillet. Men visst føler jeg meg varm innvendig over omsider, endelig en gang, å ha vært på vinnersiden. Det hadde vært riktig kjekt om følelsen ble til vane.

 

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629