Kommentar

Ikke før har NRKs ansvarsfulle journalist Tormod Strand gjort jobben sin, før norske politikere benytter anledningen til å bortforklare at de ikke gjør sin. Istedet utnevner man lidelsesfeller; de fleste burde sett det og de fleste har ikke vært klar over det.

Uttrykket «de fleste» må her benyttes i betydningen «norske stortingspolitikere», for hvis det APs Arild Stokkan Grande og SVs Kristin Halvorsen antyder stemmer, så er gruppen norske stortingspolitikere snart de eneste i Europa som er komplett uvitende om denne utviklingen.

– Jeg tror vi i hele samfunnet burde ha sett at dette var under oppseiling, sier Stokkan Grande til NRK.

SV-leder Halvorsen går enda lenger for å bortforklare den manglende politiske viljen til å adressere problematikken: – Nei, dere har nå i løpet av et par dager satt søkelyset på noe jeg tror de fleste ikke var klar over kunne få så grove utfall, hevder hun.

Hvis Halvorsen brukte litt mer tid i realitetenes verden og litt mindre i den alternative hun åpenbart foretrekker å oppholde seg i, så ville hun sluppet å tro noe så latterlig dumt. Da ville hun antagelig ha vært klar over hva som foregår i samfunnet rundt henne, slik svært mange av oss andre er.

Er virkelig norske politikere så bortreist som Stokkan Grandes og Halvorsens uttalelser tyder på eller lyver de bevisst fordi problemstillingen er i overkant ubehagelig?

Det er ikke godt å si hvilken av delene som er mest begredelig, men med mindre kongerikets regjerende politikere ikke kan lese eller har øyne å se med, så er den siste forklaringen den mest sannsynlige.

Alt i 2003 ble det kjent at EUs kontor for overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) valgte å underslå en 112-siders rapport om antisemittisme i Europa. Rapporten ble lagt til side fordi den i stedet for å handle om de vanlige mistenkte påpekte at muslimske innvandrere står bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder. Dette ble det for vanskelig for EUs rasismebekjempere å forholde seg til. Aftenpostens Harald Stanghelle skrev likevel om saken, men kanskje ingen norske politikere leste avisen den dagen?

Året etter ble EUMCs nye rapport lagt fram, og også denne viste at jødehatet de siste årene hadde økt i Belgia, Tyskland, Frankrike, Nederland og Storbritannia. Denne gangen ble «unge, fremmedgjorte, hvite europeere» utpekt som ansvarlige for økningen, til tross for jødiske organisasjoners protester.

Nå kan man ellers komme i skade for å tro at norske politikeres manglende kjennskap til EUMCs arbeid og rapportering skyldes at EUMC er lite kjent i ikke-medlemslandet Norge, men merkelig nok kjenner de samme politikerene veldig godt til etterfølgeren ECRIs rapporter og refererer jublende til dem støtt og stadig – særlig når ECRI påpeker rasismen og islamofobien som angivelig skyldes Siv Jensen og Fremskrittspartiet.

Men akkurat denne spesielle saken har man visstnok gått kjempeglipp av.

EUMCs tilbakeholdte rapport kom for øvrig ikke fra det blå: arbeidet med rapporten ble igangsatt fordi det i utgangspunktet ble rapportert om økende trakassering og vold mot jøder i flere europeiske land. Så europeiske politikere – norske unntatt, later det til – var allerede klar over at jødehatet var i vekst, problemet oppsto først da EUMC pekte på hvem som sto bak. Da ble det taust fra sentralt EU-hold.

Det har det imidlertid ikke vært fra de enkelte land. I våre naboland Sverige og Danmark har det økende jødehatet vært kjent og debattert offentlig i lang tid – til tross for at enkelte sosialdemokrater som Malmös borgermester Ilmar Reepalu har gjort så godt de har kunnet for å late som noe annet. Nesten akkurat som norske politikere, mao. Fra Frankrike, Nederland og Storbritannia leser man regelmessig om det samme. Der finnes til og med et økende antall offiselle rapporter som bekrefter at jødehatet er på fremmarsj og at det hovedsakelig stammer fra muslimske miljøer Europa rundt.

Tydeligvis har ingenting av dette trengt igjennom til norske stortingspolitikere. Dette er bemerkelsesverdig, tatt i betraktning av at opptil flere av de samme den siste tiden har vært usedvanlig opptatt av å utrope muslimer til de nye jødene og flittig benytter nazisme-sammenligninger og Holocaust-advarsler i debatter med politiske motstandere. Man frykter tilsynelatende nye jødeforfølgelser i Europa med muslimer i rollen som jøder, men har klart det kunststykket å fullstendig overse at de nye jødene i Europa fremdeles er de gamle jødene og at den ekte forfølgelsen av dem øker år for år. Skal vi feste lit til enkelte norske politikere og aviskommentatorer står vi følgelig i den noe paradoksale situasjonen at de gamle jødene blir systematisk trakassert og forfulgt av de nye ditto.

Vel, vi vet jo hvordan EU-land er – det som skjer i disse landene kan da ikke forekomme i annerledeslandet Norge? Nei, alle som ikke så TV-overføringene av- eller leste om de hårreisende demonstrasjonene i Oslo sentrum ved årskiftet 2009 kan selvfølgelig ha gått glipp av hele greia. Blant annet vet vi at f.eks. Kristin Halvorsen ikke fikk det med seg; hun var jo på TV selv i samme ærend og kan derfor umulig ha sett de aktuelle reportasjene. Alle trenger også litt nyhets-fri fra tid til annen, så at Halvorsen ikke har vært klar over hva som skjedde er fullt forståelig.

I februar 2009 spådde forresten islams grand old man og leder for Det europeiske fatwarådet, Yusuf al-Qaradawi, lykkelig et nytt Holocaust – denne gangen iverksatt av muslimer. Al-Qaradawi er regnet for en stor autoritet i islamsk teologi, hvilket sto på trykk sammen med Holocaust-uttalelsene i Aftenposten 15. februar. Men norske stortingspolitikere leste sikkert ikke avisen den dagen heller.

Her hjemme har det ikke engang blitt skutt mot en synagoge, mener jeg å huske.

Til ikke å ha fått med seg noen verdens ting har imidlertid politikere og nærmest et samlet norsk meningskorps – inklusive en viss herr leder for norske P.E.N. Anders Heger, som fant det for godt å sammenligne jødehatet som kom til uttrykk med Dagsavisens fascinerende julebordstradisjoner – brukt forbausende mye tid og energi på å bagatellisere fenomenet.

Men hvorfor tar så mange seg bryet med å bagatellisere noe som ikke er et problem, enn si finnes i det hele tatt?

Nei, si det.

Jevnlig har vi kunnet lese om at det slett ikke er det uttrykte og påtagelig velkjente jødehatet som er problemet, istedet retter fokus seg mot det norske politikere og meningsdannere opplever som verst av alt i verden: marginaliseringen, hetsen og islamofobien som stigmatiserer de nye jødene. Dermed blir de sistnevnte jødene så frustrerte at de overfaller og trakasserer de andre jødene. Og vi vet fra før av hvem som gjør seg skyldige i hets mot de nye jødene og derfor har det egentlige ansvaret for at de nye forfølger de gamle; det er den rasistiske norske majoritetsbefolkningen.

Det er jo uansett ikke slik at muslimer har noe ansvar for hva de sier og hvordan de oppdrar barna sine. Derimot er det blant andre min skyld fordi jeg ikke liker islam og ikke synes at hijab i politiet er noen god idè. Da blir Muhammed lei seg, føler seg mobbet og finner naturlig nok en tilfeldig jødisk skoleelev å banke opp. Meg får han jo ikke tatt igjen på, da jeg – i likhet med de fleste norske stortingspolitikere – bor i et tilnærmet helnorsk område, som er så kjedelig og u-multikulturelt at lærere på den lokale skolen fortsatt kan undervise om Holocaust i sin opprinnelige betydning, uten å bli motsagt og sjikanert av eplekjekke muslimske barn og unge som har fått med seg noen riktig tiltalende holdninger fra sin marginaliserte og hetsede mor og far. For så hetset og marginaliserte har noen muslimske mødre og fedre blitt av at folk som meg ikke liker islam, at de uforskyldt har kommet frem til at Hitler var en kjernekar og at Holocaust var helt topp. Eller ville vært helt topp, hvis de bare hadde tatt kål på enda flere jøder.

Var det mine barns holdninger det dreide seg om, ville ikke engang Kristin Halvorsen nølt med å kalle dem ved sitt rette navn. Bare med den ørlille forskjellen at da hadde det helt og holdent vært min skyld som barneoppdrager, akkurat som det også er min skyld at andre oppdrar sine barn til å bli Holocaust-fans fordi jeg er så forferdelig intolerant når det gjelder uttrykk for islam i det offentlige rom.

På den annen side virker det ikke som om Halvorsen synes at denne innlysende og vante forklaringsmodellen er på sin plass lenger. I hvert fall ikke når den plutselig blir vendt mot henne selv:

– Du har tidligere snakket om boikott av Israel og kommet med sterk kritikk av jødisk politikk. Kan slikt legitimere trakassering av jøder? Det sier i hvert fall jødiske foreldre vi har snakket med.

– Nei, absolutt ikke. Det er to helt forskjellige ting. Hva slags mening man har om staten Israels politikk, og mobbing og trakassering av jøder. Jeg vil ikke ha noe av at man ser noen som helst sammenheng der, eller at noen bruker det som en slags unnskyldning. Det er ikke lov å mobbe noen. Rasisme er absolutt ikke akseptabelt i norsk skole, og det er ikke lov å mobbe noen med jødisk bakgrunn heller, fastslår Halvorsen.

Det vil vi altså ikke ha noe av, men når det gjelder andre veien – ja, da er det selvsagt helt i sin orden: enkelte muslimers ekle holdninger til jøder er stort sett en opplagt og naturlig reaksjon på islamofobe nordmenns ekle holdninger til muslimer.

Så hvorfor Stokkan Grande og Halvorsen føler behov for å bortforklare sin villede uvitenhet og ikke-eksisterende vilje til å ta tak i situasjonen og hvorfor det åpenbart er så maktpåliggende for det politiske og akademiske Norge å bagatellisere saken er meg en gåte. De kan jo bare fortsette å holde seg til den praksisen de har foretrukket i aldri så lang tid; å utnevne islam-skeptiske personer – og gjerne også Israel mens man først er i gang – til de nye nazistene og muslimske Holocaust-fans til ofre og nye jøder.

Da blir roen gjenopprettet, slik at fokus igjen – heldigvis – kan rette seg mot landets 15 lurvete nynazister, den overstrømmende begeistringen disse alltid vekker i den etnisk norske befolkningen og den grenseløse hetsen vi utsetter minoriteter generelt og muslimer spesielt for.

De som eventuelt bekymrer seg for at den jødiske minoriteten skal forsvinne fra Norge kan ta det helt med ro; vi har tross alt nye jøder nå. Og når de gamle forsvinner, så slutter naturligvis de nye jødene å forfølge dem samtidig. I alle fall her i Norge. Da har vi et problem mindre, og norske stortingspolitikere og intelligensiaen vi holder oss med kan gå tilbake til sin behagelige tilværelse langt unna den realiteten vi andre lever i til daglig.

God natt og sov godt.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også