Erling Marthinsen 
Gjennom norsk skolegang lærer man grundig om holocaust og hvordan vårt eget samfunn en gang var med på å svikte norske jødiske medmennesker på det groveste. Men allikevel er det i dag ikke trygt å være jøde i Norge.
Slik starter to bystyrerepresentanter for KrF Stavanger, Therese Egebakken og Anne Kristin Bruns, samt leder i Rogaland KrFU, Rakel Oline, et meningsinnlegg i Stavanger Aftenblad om nettopp jødenes situasjon i dagens Norge.
Selvsagt er det fint at KrF går ut med sin støtte til norske jøder. Men allikevel er det svært mye i teksten som skurrer. Derfor fortjener innlegget noen kommentarer.
Det er vårt felles ansvar å sørge for at i vårt samfunn skal alle mennesker behandles likt. Uavhengig av opprinnelsesland, familiebakgrunn, språk, religion, utseende, politisk ståsted.
Dette høres fint ut, men for et parti som støtter § 185, henger ikke dette på greip. Den såkalte rasismeparagrafen gjør jo nettopp det motsatte: Man blir behandlet ulikt avhengig av religion, hudfarge, legning etc.
Ofte håper og tenker man at antisemittismen er noe som hører fortiden til, men i det siste har mediene minnet oss på at antisemittismen er her, i vårt eget samfunn, den dag i dag. Det er alvorlig, bekymringsfullt og noe som må bekjempes før utviklingen går enda lenger.
Hvorfor ikke bekjempe utviklingen før det skjer? Her er KrF en av de største synderne. Med et utrettelig ønske om å slippe inn så mange «sårbare» mennesker fra muslimske land som overhodet mulig, har KrF i mange år jobbet målrettet for en av hovedårsakene til det økende jødehatet i Norge.
Jakten på nynazister og andre høyreekstreme er meningsløs når det gjelder jødehat. De finnes, men de er svært få. Alle undersøkelser viser at det er muslimer som står for den absolutt største delen av jødehatet her til lands. Våre myndigheter trer frem som Europas mest Israel-fiendtlige land, og ingen gir mer bistand til de palestinske områdene per capita enn Norge.
KrF siterer NRK:
«Antall anmeldelser om antisemittisme har doblet seg siden i fjor. Halvparten kom etter Hamas’ terrorangrep mot Israel 7. oktober.»
Trekløveret fra KrF klarer faktisk å skrive et helt innlegg uten å bruke ord som muslim eller islam en eneste gang, selv om det er nettopp her mesteparten av jødehatet befinner seg. Ser man Europa under ett, er det venstresiden som står for den nest største andelen.
KrF skal ha ros for at de tidlig ba om at støtten til de palestinske områdene burde fryses. De har heller ikke slengt seg på koret som synger folkemord i enhver setning om Israel. Dette har også ført til at KrF har fått kritikk, blant annet fra Guri Melby (V), som mente at KrF og FrP var «nyttige idioter for Hamas». I den saken støtter jeg KrF fullt ut.
Så i februar fikk KrF skryt av Espen Barth Eide for å være på gli i også denne saken.
KrF har i praksis bidratt sterkt til å importere jødehatet til Norge. Da hjelper det lite med banale oppfordringer og utopiske drømmer.
Diskriminering og ekskludering av jøder i vårt samfunn er uakseptabelt.
Det bør være uakseptabelt, men i praksis er det ikke uakseptabelt. Tusenvis av folk marsjerer i gatene og hyler from the river to the sea. Ingenting skjer, for dette aksepteres.
Løsningen til KrF er «en plan mot antisemittisme». Så fortsetter de med sine naive drømmer.
Jøder skal ikke måtte gjemme seg, skjule hvem de egentlig er eller frykte for sine liv. Nå må befolkningen og politikere våkne opp og vise norske jøder at det er trygt for dem i Norge. Vi skal stå sammen mot antisemittismen.
På grunn av en løssluppen innvandringspolitikk som KrF har vært forkjemper for i årevis, er dette en ren illusjon. Når man importerer jødehatere til landet, vokser jødehatet også i Norge. Dette er selvinnlysende: Det er ikke slik at mennesker endrer holdning bare ved å passere en landegrense.
Et eksempel fra NRK viser hatet en jødisk lærer opplevde på skolen der hun jobber.
Jeg er lærer i norsk skole. Mine elever visste at jeg var fra Israel. Ungdommene dukket opp utenfor mitt klasserom. Da jeg åpnet døra for å komme ut, så de på meg og sa: «Vi er Palestinas hær! Slakt alle jødene!» på arabisk.
Et annet eksempel viser hvordan en jødisk gutt mistet en venn.
Benjamin forteller at han hadde en venn med muslimsk bakgrunn fra Midtøsten. De var hjemme hos hverandre, spiste middag sammen, var venner. Men vennen brøt kontakten med Benjamin for noen år siden da han fikk vite et han var jøde, ifølge Benjamin.
Så, nå etter 7. oktober, dukket denne gamle vennen opp igjen, på sosiale medier. Benjamin forteller at han la ut et bilde av det israelske flagget. Da kommenterte den tidligere kameraten, ifølge Benjamin: «Du er neste. Dere sionister skal alle dø».
Samtidig gjør norske politikere og medier med NTB og NRK i spissen alt de kan for å feire islams «hellige» måned ramadan, også kjent som terrorens høytid. Alt Hamas eller Al Jazeera opplyser om, svelges rått av norske medier, og Wolasmal hylles.
Alle maser om bistand og våpenhvile. Sympatien med araberne på Gaza-stripen er overveldende. Sympatien med ofrene 7. oktober, alle gislene som fortsatt sitter fanget i Gaza og de 60.000 interne flyktningene i Israel – den er det vanskeligere å finne. Selv kongen ble nektet å kondolere, mens Mette-Marit fikk gråte for araberne under sitt besøk i Egypt.
På disse feltene er KrF langt ifra blant de verste, tvert imot. Men hvis man ønsker en handlingsplan mot antisemittisme, så må man innse hvor problemene kommer fra.
Aldri mer er nå. Vi må aldri la historien gjenta seg.
Problemet er at KrF trolig vil bidra til at historien gjentar seg ved fortsatt å kjempe for masseinnvandring fra muslimske land. Det er på tide å se sannheten i øynene, særlig hvis man skal kalle seg et kristelig folkeparti.
Erna Solberg sa en gang at muslimene er de nye jødene. Men hun tar grovt feil. Det er fortsatt jødene som er jøder. Dette burde også KrF innse. Deretter bør de tilpasse sine politiske kjepphester til virkeligheten.
Document er blitt 20 år – kjøp vårt nye tidsskrift!
