Kommentar

Skuffelsen er til å ta og føle på i det journalistiske Norge etter de anstendiges tap i Danmark. Og få eller ingen redaksjoner skjønner hvordan det danske valgresultatet kunne bli så forferdelig feil – særlig fordi norsk presse på sedvanlig balansert og energisk vis har arbeidet for det motsatte.

Men alle som leste redaktør i Aftenposten Per Egil Hegges kommentar til dansk valgkamp 8 november vet svaret. For i disse tider tenker, mener og velger danskene mye rart fordi de har inhabile medier. Så fra tidligere borgerlig hold lyder det redaksjonelle budskap:

DANMARK: MEDIENES BANANREPUBLIKK

Aftenpostens proklamasjon ville naturligvis vært langt mer fengende om man hadde tatt skrittet fullt ut og ganske enkelt skrevet at Danmark er en Bananrepublikk. Men det dreier seg ikke om Danmark som sådan. Bare danske medier og deres politiske kommentatorer. Som slett ikke har greie på habilitet sånn som for eksempel Aftenposten og NRK har.

I Bananrepublikker benytter gjerne Bananledere seg av politisk Bananpropaganda, som de ofte betaler Bananjournalister og Bananmeningsbærere for å utføre. Noen av de sistnevnte gjør det til og med frivillig av idelogiske årsaker. Det hender det er valg i Bananrepublikker, og fordi Bananmyndigheter vanligvis er veldig snille gjør de valget enklest mulig for tungnemme borgere: man lar være å forvirre folk ved å stille opp mer enn en kandidat eller et parti. Og alle journalister og politiske kommentatorer er samstemmig enige om at den ene kandidaten eller det ene partiet som blir presentert er suverent og absolutt til det beste for det uopplyste folket.

Denne praksisen har slående likhetstrekk med det danske medier og kommentatorer har bedrevet i den danske valgkampen. Da er det jo ikke så rart at det gikk som det gikk?

Da statsminister Anders Fogh Rasmussen møtte den sosialdemokratiske leder Helle Thorning-Schmidt i en fjernsynsdebatt søndag kveld, var det statsministeren som vant. Det sto i Jyllands-Posten. Ifølge København-avisen Politiken var det derimot Fogh Rasmussen som tapte.

Nå beror jo slikt ofte på øynene som ser. Det er nok tilfellet her. For det som ikke sto, var følgende: Jyllands-Postens politiske redaktør, som utropte regjeringssjefen til vinner, har i mange år delt bord og seng med Karen Jespersen, som etter et par-tre partioverganger nå er Fogh Rasmussens sosialminister. Politikens kommentator var i årene 1997- 2000 pressetalsmann for den daværende sosialdemokratiske statsminister, Poul Nyrup Rasmussen.

Bevare meg vel, begge avisene heier på sitt foretrukne alternativ – en hittil helt ukjent praksis i norske redaksjoner. Her kommer også noe som ikke sto, og som heller ikke var å finne i Hegges artikkel: i motsetning til et middels uinteressert, norsk publikum skal det godt gjøres å finne en danske som ikke på forhånd er fullt klar over at Jyllandsposten er en høyreorientert avis og Politiken det stikk motsatte. Begge avisene er i besittelse av antipatier og sympatier, som de klart gir uttrykk for i ledere og kommentarer. Altså helt ulikt den gode og presseetiske linjen norske redaktører, kommentatorer og journalister praktiserer med liv og lyst.

Det stopper ikke der. Danskenes totalt manglende begrep om habilitet gjør landets medieverden til en bananrepublikk som ingen såpeoperaforfatter ville ha våget å bake inn i en middels tåpelig TV-serie. Det er bare så vidt det føres en diskusjon om disse spørsmål.

Danmarks Radios (DR) – danskenes svar på NRK – evne til prinsipiell tenking later visst også meget tilbake å ønske. Det demonstrerte DR ved å fortsette å benytte danske Se og Hørs sjefredaktør og tidligere pressetalsmann for Fogh Rasmussen, Henrik Qvortup, som politisk kommentator etter at Se og Hør publiserte opplysninger om at lederen for partiet Ny Alliance, Naser Khader, angivelig skal ha betalt svart for utført arbeid.

Har du hørt på maken? Noe slikt ville heldigvis ikke forekommet verken i norske aviser eller norske TV-kanaler. I hvert fall ikke i Aftenposten, hvis utsendte journalist Odd Inge Skjævesland helt objektivt fant frem til noen som deler hekk med Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard. Det må utelukkende ha vært Skjæveslands habilitet som drev ham til å dele intervjuobjektenes høyst interessante utmelding om dansk politikk med det norske folk: Pia Kjærsgaard eier ikke humor. Neivel. Den opplysningen må vel kunne karakteriseres som utpreget nyttig for norske lesere som fulgte med på den danske valgkampen?

Så redaksjonen i DR er helt klart inhabile hva gjelder det borgerlige alternativet når de serverer publikum en tidligere pressetalsmann for Fogh Rasmussen, som jo kan mistenkes for å ha visse sympatier i retning av Fogh Rasmussens parti. Parallelt har DR servert politisk kommentator Kaare R. Skou, men hans sympatier er det sikkert ikke fullt så enkelt å gjette seg frem til:

«Jeg tror godt, de socialdemokratiske vælgere kan se, at den lempeligere udlændingepolitik, som vi anstændigvis på et tidspunkt må begynde at føre, kan Ny Alliance ikke få igennem.»

Skou er imidlertid ikke nevnt i Hegges artikkel om inhabile Bananrepublikanere i Danmark, som for et utrenet øye kan se ut til å ha den noenlunde demokratiske innstillingen mtp på kommentatorer at samtlige seere/lyttere som i det hele tatt har politiske sym- eller antipatier skal få muligheten til å bli like irritert som alle andre som har politiske sym- eller antipatier.

Det er så langt fra det objektive Norge som man kan komme; landet der en aldri merker hva slags sym- eller antipatier for eksempel redaktører har. Det finnes dog èn edruelig dansk stemme da, som er like nøktern som norsk presse. Han kan vi stole på at er habil:

En av de mer nøkterne og forsiktige kommentarer denne uken kom fra den frie og uavhengige skribenten Michael Kristiansen. Han er i likhet med Qvortrup tidligere pressetalsmann for – Anders Fogh Rasmussen. Men han mente at damen vant søndag.

Her snakker vi genuin objektivitet med andre ord, så den sosialdemokratiske Helle Thorning-Schmidt var faktisk vinneren av den aktuelle debatten. Men husk nå endelig på at den omtalte damen ikke var norske mediers ekstraordinært foretrukne kandidat; dette er altså en helt habil avgjørelse.

Det er jo ikke sikkert at Shakespeare hadde rett når han hevdet at «noe er råttent i kongeriket Danmark». Men sannelig er det mange bananskall der.

Så sant som det er sagt. Og visste jeg ikke bedre ville jeg trodd at de villfarne danskene har vært på besøk og lagt fra seg et og annet bananskall i Furet Værbitt også. At norske medier og deres inviterte gjester i studio støtt glir på bananskall kan kanskje delvis forklare hvorfor vi stadig blir vitne til forestillinger av denne arten:

Redaksjon 1 – Tema innvandringspolitikk

Gjester i studio inkluderer: Olaf Thommesen, leder for hhv Sosialistisk Ungdom og Unge Venstre, Trygve Nordby, 2 journalister fra Dagsavisen, Torstein Dahle, representanter for UNCHR og Amnesty Internasjonal samt Kristin Halvorsen. Og Siv Jensen.

Ordstyrer: Per Fugelli

Kameraføring: Erling Borgen

Dersom det på noen måte blir mer habilitet i norske medier fremover, så kan det tyde på at inhabilitet egentlig er et veldig undervurdert konsept som bare har fått et ufortjent dårlig rykte.

Aftenposten: Medienes bananrepublikk