Kommentar

Valget 18. juni går inn i historien som en bekreftelse på valget i oktober 2001, da Anders Fogh Rasmussen ble statsminister i en VKO-regjering med DF som støtteparti. Det ble kalt et systemskifte og resultatet 18. juni viste at ordet har sin berettigelse. Danskene har valgt en annen kurs enn Sverige og Norge.

I Danmark vil Helle Thorning-Schmidts periode bli et mellomspill. I Norge er det den borgerlige regjering som ser ut til å bli et mellomspill.

For den underlige alliansen av en bestemt type liberale og sosialister var valget i 2001 en katastrofe og det samme var stadfestelsen 2015: Det er folket det er noe galt med.

Det er sosialistenes store problem. De skal være for folket, men folket vil noe annet enn dem. Da må det oppdras. En hel mediestorm skal sørge for å flytte dem i riktig retning.

Medienes intervensjon til fordel for de røde var mer uttalt i denne valgkampen enn noen gang. Lars Røkke Rasmussen ble dyppet i den samme balje igjen og igjen.

Men det hjalp ikke. Folket vendte det døve øret til. Det var en sjokkartet opplevelse for de røde og den mediale eliten. Det rystet dem til grunnen. Hva kan ikke skje?

dk.thorning.thulesenFoto: Blikket til Helle Thorning-Schmidt som ser på Kristian Thulesen Dahl sier alt. Nederlaget er skrevet i hver fure, men også skuffelsen. Det skulle ikke gått slik. Resultatet var feil. Det var det TV2s reporter Dyvia Das mente da hun spurte de socialdemokratiske politikerne under valgnatten: – Men er det rettferdig? For sosialistene oppfatter at det ikke var det. Mediene var giret for at det rette parti skulle seire. Folket skulle bare bekrefte hva mediene og de røde politikerne fortalte dem: At det finnes bare en side som forstår å styre Danmark på en riktig måte, til fordel for alle. De samme toner synges i både Norge og Sverige. Høyresiden er illegitime. Det vitner om spenninger i demokratiet som vi ikke har kjent forut. (foto: Snaphanen)

Tilfeldighetenes spill

Historien går ikke på skinner, selv om sosialister gjerne vil tro det, med dem i førersetet. Markedsliberalister tror markedets usynlige hånd ordner opp. Men se, den personlige faktor er ikke død.

En mann ved navn Kåre Bluitgen var ked af at ingen turde illustrere hans bok om Muhammed. Det kom kultur og debattredaktør Flemming Rose for øre, og han bestemte seg for å teste den uformelle sensur. Resten er historie.

Mens venstresiden er opptatt av å diskreditere Rose og Jyllands-Postens motiv, er det mer fruktbart å anlegge et historisk perspektiv: Rose og Jyllands-Posten snublet over og inn i historien. Venstresidens fokus på overintensjonalitet sier bare noe om deres egne agendaer, for de kjenner snart bare sinnelagsetikk og fordømmelse.

Et sammenfall

En rekke omstendigheter bidro til at Danmark ble stående fast. Uten systemskifte og Anders Fogh Rasmussen og alliansen med Pia Kjærsgaaard ville ikke Danmark stått oppreist. Da ville de falt for fote og bedt om unnskyldning. Sterke krefter også på borgerlige side, som Politiken og Uffe Elleman Jensen, arbeidet for det.

Hva var det Danmark sa nei til? De sa nei til islamsk intimidering. De sa nei til innføring av sharia som parallelt lovsystem og samfunn. En slik anerkjennelse ville bety sidestilling av demokrati og sharia, og en illusjon om at de kan forenes.

Anerkjennelsen ville betydd at forkjemperne for sharia ville hatt legitimitet, mens demokratiets forsvarere ville blitt diskreditert!

Det er dette valget Sverige har tatt og som Norge er i ferd med å ta. Da hører man hvordan døren lukkes bak en, og det er vanskelig å finne tilbake.

Joker

Den politiske kampen har fortsatt helt siden 30. september 2005, og vil fortsette lenge ennu. Venstresiden, kultureliten og mediene trodde på en omkamp 18. juni. De trodde på en reversering av oktober 2001 og systemskiftet.

Derfor var nederlaget så stort. At Dansk Folkeparti fosset frem betyr noe langt mer enn at et parti som konkurrerer på tvers av skillelinjene går frem.

En stor og sterk tendens sa nei til intimidering. Over 700.000 mennesker sa: – Vi vil ikke bli diktert. Vi vil vores eget land.

Venstrefløyen og mediene har forsøkt å skremme velgerne med nasjonalisme som et dirty ord.

Det er her de bommer fatalt. En bevegelse som kun blir internasjonal og glemmer det nasjonale, har forspilt sin historiske sjanse.

Det er den DF har overtatt. Akkurat som høyrefløyen har overtatt kampen for ytringsfrihet. I stedet for å komme ajour og delta i debatten på saklig grunnlag, har venstrefløyen forfalt til diskreditering og manipulasjon.

De spiller hasard med demokratiet.

Håp

Trusselen mot demokratiet kommer ikke primært fra høyrefløyen. Den kommer fra en venstrefløy som har inngått et ideologisk forbund med islam og som for å skjule sin svakhet og svik heller hiver deres motstandere under bussen.

Derfor er valget i Danmark en stor seier for demokratiet, helt uaktet hva Thulesen Dahl og DF måtte finne på.

Danske velgere har bekreftet at de har en dyp kjærlighet til sitt land og at de har et demokratisk sinnelag.

Danmark har gjort Norden en stor tjeneste som vil bli stående i historien. Dannmark får oss til å se klarere og gir oss håp.

 

 

 

Les også

Sosialistene er ute -
Bananrepublikken Danmark -
Det viktigste er glemt -
Avsløringen -
Tiden -

Les også