Kommentar

Dansker gidder ikke bry seg med norsk debatt, slik de heller ikke bryr seg meget om hva som skjer i Norge. Når Carsten Jensen for n’te gang kommer til Norge med journalist Michael Jeppesen fra DRs Deadline på slep, er nordmenn kulisse.

Nordmenn tror de forstår Danmark når de lytter til Jensen og Jensen tror han forstår Norge. Det ligger noe tragisk i en forfatter som forlater sitt folk og kommer til elite som er like troløs som ham, og sammen skal de dele sannheten.

Kanskje er det smigeren som gjør at Jensen ikke synes det er noe merkelig. Jensen er svak for smiger. Jensen tror at det er autentiske nordmenn han taler med. Det streifer ham ikke at han lever i en illusjon både i Danmark og Norge.

Han bemerker når han kommer ut av studio i NRK at der ikke var noen kritiske spørsmål. Nei, hvorfor ikke? Han er bestillingsvare. Han kommer for å si det den norske liten gjerne vil høre: Terroren er danskenes egen skyld, slik karikaturstriden var det.

Hvis han var litt mindre selvopptatt ville han kanskje spurt seg selv hvorfor det mon kun er ham som den norske kulturelite inviterer. Ikke en Lars Hedegaard, eller en Mikael Jalving. Eller en Kai Sørlander. Eller en Sørine Gottfredesen. De er ikke-eksisterende for den norske elite. De har ofret så lite tid og oppmerksomhet på Danmark at de i dag ikke vet stort mer enn navnet på landets statsminister. Det de ellers måtte vite har de fra Sophie Gråbøl og Borgen.

Når Jensen er i Norge gjør han runden mellom avisene, NRK og en eller annen litterær tilstelning. Jensen anlegger en meget alvorlig, bekymret tone: Danmark har søkt konfrontasjonen i så mange år. Nå har de fått den.

En av de infantile oppfinnelsene til 68’erne var troen på at forfattere var gode politiske veivisere. De var kloke – menn – nesten alltid menn. Men forfattere har sjelden greie på politikk. Carsten Jensen har det ikke. Han fremfører sitt budskap med alvor og suffianse, men det er vrøvl. Danmark har vært i front, fordi det etter systemskiftet i 2001 lovet aldri mer å stå for samarbeidspolitikk som den som ble drevet under okkupasjonen. Danmark ble et lite Israel i nord. Når islamismen erklærer krig må det bli konfrontasjon hvis man vil forsvare demokratiet. Det er selvsagt utålelig for venstrefløyen som kun leser ondskap inn i en slik fasthet. Der Danmark kolliderer med den muslimske verden, enten det er hjemme eller ute, gjør Jensen seg til forsvarer av deres selvfølelse. – Hvis folk i den tredje verden møter en danske er det som regel et F16-fly som slipper bomber i hodet på dem. Det har vi holdt på med lenge. Sier Jensen.

Det er ham som har valgt side.

Det er ikke noe nytt at forfattere blir overløpere. Det var de overfor kommunismen og det var de overfor fascismen. Nå er de det overfor islamismen.

IMG_6935

I en situasjon der en filminstruktør og en dansk jøde er drept, er det et drøyt stykke å legge skylden på Danmark. Jensen gjør det aggressivt: Han synes Helle Thorning Schmidts ord om å gjenoppta hverdagen er tåpelig, for danskene har ingen hverdag å forsvare. De skulle skamme seg over den.

Hva slags hverdag er det han ser for seg? En dansk islamist som rekonverterte til demokratiet sitter i eksil på Grønland. Han turde ikke oppholde seg i Danmark. Der anslo han at 3.000 islamister var på utkikk efter ham. Er det en slik hverdag Jensen vil ha? Vil han gi dem enda større frihet? Tror han ikke det er noe valg?

Carsten Jensen har mistet gangsynet. Han minner meg om forfatterne i mellomkrigstiden som svermet for fascismen. Det er en tøff karakteristikk, men de som velger å gå i rette med demokratiet når dette rammes av den sorte terror,  må finne seg i å få sitt pass påskrevet.  Hvis man slynger slike anklager mot Danmark tre dager etter terroren og påberoper seg moralen, må man finne seg i å få svar.

Jensen inviteres opp til fjellapene i nord. De liker å høre ham hudflette sitt fødeland. Jensen tror han finner et kvalitetspublikum, som forstår hva han sier. Nei, de gjør ikke det. De forstår ikke Danmark, slik de heller ikke forstår sitt eget land. De vil nyte egotrippen det er å høre noen drive kritikken langt. Tenk, selv etter terror på egen jord greier den danske forfatter å være kritisk. Det er jo fantastisk. Over evne!

Sitter man ikke igjen med en bitter smak i munnen? Var det godt sagt? Var dette virkelig modig, eller var det noe helt annet?

 

https://www.dr.dk/tv/se/michael-jeppesen-moeder/michael-jeppesen-moeder-22#!/