Tavle

I motsetning til den norske eliten mener den svenske eliten at de kan oppdra sitt folk. Men klarer de det? spør Harald Eia i Klassekampen.

Samme dag som kronikken stod på trykk var det invitert til debatt på Kulturhuset i Oslo. Temaet var Skandinavisk misantropi. Farlig nasjonalisme? Til stede i salen var også Eia. I kronikken siterer han Ali Esbati, som satt i panelet sammen med Rune Lykkeberg, kulturredaktør i Politiken, og Hilde Sandvik, kultur- og debattredaktør i Bergens Tidende.

Men i panelet satt også Henrik Arnstad. Det ble en selsom seanse. Hvorfor velger Klassekampen (som var arrangør) å invitere Arnstad til en debatt om nasjonalisme?

Å ha synspunkter som divergerer fra den allmenne konsensus er jo én ting, men denne Arnstad er jo så far out at man bare blir sittende og gispe etter luft. Og ikke bare fordi det er mange folk i salen og lav kapasitet på ventilasjonen.

Er det fordi de tenker at han kan spille rollen som klovn? En underholdende raritet fra Sverige? Beklager, men det er ingenting underholdende ved Arnstads feberfantasier om nasjonalisme, fascisme og nazisme. Barmhjertighet, både mot leserne og Arnstad selv, forbyr meg å prøve på å gjengi noe av det han sa.

Den siste halvtimen av debatten satt Arnstad med blikket stivt festet på ventilasjonsanlegget i taket over scenen. Han så ut som om han ønsket seg langt vekk. Han også.

Henrik Arnstad er en eksponent for den svenske elitens store prosjekt: å oppdra folket til å ha de riktige meninger – om for eksempel innvandring. I sin kronikk sammenlikner Eia Norge og Sverige:

Sett fra et norsk ståsted føles den svenske offentlige samtalen som hemmet og ufri. Hvorfor er det så mye som det ikke er lov å diskutere? tenker vi. Hvorfor er det for eksempel så farlig å diskutere innvandringsproblemer? Er det ikke bedre å ha en åpen debatt om utfordringene ved et flerkulturelt samfunn enn å late som om ikke problemene finnes? Hva er det som er så farlig at vi ikke kan snakke om det?

Ali Esbati, riksdagsrepresentant for Vänsterpartiet, og bosatt i Norge, forsøkte å forklare hva som er så farlig i artikkelen «Vi må våge å ikke ‘ta debatten’».

Esbati mener eliten har et ansvar fordi eliten påvirker folk flest. «Det er offentlige maktpersoner med politiske og mediale posisjoner som avgjør toneleiet i den offentlige debatten», skriver han. Intelligentsiaen har makt, og med makt følger ansvar: «Rasisme er ikke noe medfødt – den læres opp gjennom en diskurs, der nettopp elitene har en overlegent viktigere rolle.» Eliten er verdensbildeskapende.

(…)

Den svenske elitens ansvars­følelse gjør at svenske medier skiller seg fra norske i måten de behandler høyrepopulistene på, skriver Ketil Raknes i boka «Høyrepopulismens hemmeligheter»: «I Sverige er det mer akseptert og vanlig at journalister bevisst forsøker å begrense Sverigedemokratenes medieeksponering». Det er en borgerplikt for svenske journalister å forhindre at mørke krefter på høyre­siden ikke får for mye oppmerksomhet.

Men hvilken effekt har elitenes holdninger på folk flest? Fører alt det gode og alt det riktige i svensk offentlighet til kulturforskjeller – er for eksempel svensker flest mindre innvandrer­fiendtlige enn andre skandinaver?

Så langt ser det ikke sånn ut.

Tidligere i år gjennomførte Kifo – Stiftelsen kirkeforskning – et herlig tilskudd til den norske samfunnsvitenskapsfloraen – en spørreundersøkelse i de tre nordiske land som konkluderte med at nordmenn riktignok har litt mer fremmedfrykt, sammen med danskene, men at vi faktisk ikke er mer patriotiske enn svenskene. Tvert imot er svenskene litt mer sjåvinistiske enn oss. «Det generelle bildet», slår rapporten til Kifo fast, «er at sjåvinisme og fremmedfrykt scorer lavt i alle de nordiske landene.» Og de danske statsviterne Carsten Jensen og Jens Peter Frølund Thomsen publiserte i 2011 tall som viste at svenskene faktisk var mer innvandrerfiendtlige enn danskene.

Vi er altså ganske så like også her. Elitene er kanskje ulike, men det har liten effekt på folk flest.

Mange nordmenn og dansker mener at svenskenes sensur av uheldige synspunkter ikke bare er fjollete, men også skadelig. Vi tenker at det å instruere befolkningen i toleranse kan være farlig. Flere norske kommentatorer har hevdet at de svenske medienes undertrykking av folkemeningen er grunnen til at Sverigedemokratene har vokst seg så store. Også den norske samfunnsforskeren Grete Brochman har uttrykt bekymring for at den svenske elitens autoritære stil kan ha uheldige konsekvenser: «På sikt kan dette gi seg uttrykk i motsetninger mellom elite og befolkning.»

Og ser vi på tilliten til mediene, som er boltreplassen for landets meningselite, finner vi endelig en ordentlig forskjell mellom nordmenn og svensker. En undersøkelse gjort av Respons i 2012 avslørte at 44 prosent av svenskene har liten eller ingen tiltro til svenske medier – mens bare 16 prosent av det norske folk har liten eller ingen tiltro til de norske mediene. Svenskene stoler altså mindre på det som sies i den offentlige samtalen og det arbeidet svenske journalister gjør. Det kan derfor se ut som det «å våge å ikke ta debatten» bare har ført til mindre tillit til eliten i Sverige enn i Norge.

Klassekampen