Sakset/Fra hofta

Tidligere debattredaktør i Klassekampen, Ali Esbati, intervjues av samme avis om debatten om islam og muslimer. Han ytrer seg langs de samme linjer som bla. Jan-Erik Smilden gjorde: journalister må tenke over hva de gjør, at de har et ansvar. De skal nettopp ikke «ta debatten», når det går ut over andre. Det er vanskelig å lese det annerledes enn at redaksjonene skal være formyndere: man kan ikke ta sjansen på en åpen debatt, da vil høyresiden vinne.

Men er ikke det egentlig en kapitulasjonserklæring? Venstresiden stoler ikke lenger på at de vinner i en åpen debatt, de må ha den redigert, dvs. av dem selv.

Esbati sier det rett ut: klimaet holder på å forandre seg, og han føler at høyresiden vinner. Det heter nå at «vi må ta debatten», dvs. være frittalende, men det må man ikke være, sier Esbati, og bruker ordet «krenkelsesiver». Han har skrevet en artikkel i det nye nummeret av Samtiden.

Esbati peker i sin artikkel på debatten om blasfemiparagrafen, hijab-spørsmålet og Siv Jensens snikislamiserings-utspill som eksempler på saker der det «å tørre å ta debatten» nesten har blitt en trosbekjennelse. Uten at offentligheten blir noe klokere av den grunn.

– Spørsmålet om bruk av hijab i politiet viste at ja eller nei til hijab ikke var det viktigste. Det sentrale var å trekke trådene så langt som mulig, slik at den debatten etter hvert handlet om at «nå tar de over», eller snikislamisering som Siv Jensen kalte det.

Det er vanskelig å kjenne seg igjen i Esbatis beskrivelse. Bar hijab-debatten preg av «trosbekjennelse»? Førte den ikke til noe? Esbati sier «offentligheten ikke ble noe klokere». Det må være fordi hans oppfatning ikke vant. Men hvorfor forkle dette bak et ønske om opplysning? Det ligger en selvmotsigelse i Esbatis resonnement: han setter hensynet til muslimer over behovet for- og nødvendigheten av opplysning.

Det var det hijab-debatten handlet om. Når Esbati bruker uttrykket «krenkelsesiver» plasserer han seg selv. Men han kan ikke samtidig påberope seg rollen som dommer. Det er dette som skremmer: Når Thomas Hylland Eriksen, Smilden, Esbati og Marte Michelet føler at debatten går dem imot, blåser de i fløyta. Da er de ikke lenger deltakere, men dommere, og mer enn det: de er Gud som bestemmer reglene, og de endres om nødvendig.

Neste stikkord er derfor å beklage seg over at journalister er så opptatt av ytringsfrihet:

Esbati skriver i sin artikkel at viljen til «å ta debatten» ikke bare er noe som finnes blant politikere på jakt etter stemmer og medieoppmerksomhet; dette er en holdning som også har stor tilslutning i det meningsproduserende sjiktet i pressen. Ali Esbati mener at pressen må kunne reflektere over sin egen rolle:

– Den som setter dagsorden har et ansvar på en helt annen måte enn den som sier noe hjemme ved kjøkkenbenken. Dessuten leser journalister hva andre journalister skriver. Og siden man på den måten selv er med på å bestemme hva som skal vektlegges og hvor langt en kan gå, vil en debatt innad i pressen være avgjørende for utviklingen av journalistikken og dermed hva som skal være en del av det offentlige rom.

– Men pressen kan vel ikke bare bortdefinere det å skrive om hijab i politiet eller en Ap-leders utspill om radikal islam? Vil ikke det være, som flere påpeker, det samme som å stikke hodet i sanden?

– «Vi må våge!» ropes det. Men finnes det noe som er mindre belagt med mot og risiko enn å komme med negative generaliseringer om muslimer? Store deler av pressen opptrer som en selvgratulerende klasse som ser på seg selv som ytringsfrihetsforkjempere. Selvforsterkende synsing døpes om til «debatt». Mens man trist må konstatere at det å ta en debatt om for eksempel rasismen i samfunnet nå er blitt en mangelvare, og kanskje det som egentlig burde vært karakterisert som modig å skrive om.

Forandring av reglene kommer til uttrykk i beklagelse over at debatten, feks. om hijab, har feil proporsjoner.

Hvis et inntrykk fester seg er det alltid mottakeren det er noe feil med. Esbati tør aldri spørre: har det rot i virkeligheten?

Og jeg er også enig i at det er bra at fakta blir diskutert, men det var jo ikke mye av det i de debattene. Jeg er redd at det folk sitter igjen med er at det er noe snikete med landets muslimer.

Marte M. var inne på det samme i en kommentar: hun hadde fått signaler om muslimer nå står lavest på rangstigen, og at mennesker med mørk hudfarge merker mindre negativ behandling enn muslimer. Men hun turde ikke stille spørsmålet: hva kan det komme av? Endringen tyder kanskje på at det er mindre «rasisme» blant folk, og at det er noe annet som gjør folk negative. Hva er i så fall det?

Esbati sier at venstresiden for all del ikke må debattere på motstanderens premisser, hvilket vil si den undertrykte virkeligheten. I stedet anbefaler han at man snakker om økonomi og sosiale forhold, de gode gamle sakene.

Dette er en dobbelt kapitulasjonserklæring og en oppskrift på et garantert nederlag. Å snakke om tariff og pensjoner vil ikke kunne hamle opp med kulturelle spørsmålet. Det trodde jeg krenkelsesbeskytterne visste.

Intervjuer i KK: Olav Østrem

Klassekampen: Advarer mot islamofobi