Kommentar

Reaksjonene på Siv Jensens utspill om «snikislamisering» har vært mange og som de fleste nok kunne forutsi: utpreget avbalanserte.

– Likhetstrekk med mellomkrigstidens behandling av jøder!, opplyste en saklig Per-Kristian Foss veloverveid.

– Apartheid på norsk!, skriver Arne Strand virkelighetsnært og sobert på lederplass i Dagsavisen.

– Bruker frykt og uvett i befolkningen til å bli et stort parti, sier Dagbladet som vanlig lite fordomsfullt på lederplass.

– Det kan også være farlig, kremter Aftenposten dannet.

– Det tragiske i hennes utspill, er at det tar fokus bort fra de viktige diskusjonene vi må ta om inkludering og om lover, regler og normer for det mangfoldige Norge, dialogiserer utenriksminister Jonas Gahr Støre på spenstig vis både høyt og lavt og over alt.

Hvilke viktige diskusjoner er det så Gahr Støre henviser til? De han muligens ser frem til å ha på Durban II-konferansen om å kriminalisere religionskritikk i april – et konsept han åpenbart støtter?

Andre diskusjoner er det jo ikke her til lands om lover, regler og normer for det mangfoldige Norge, for de drukner alltid i lavmælte, dialogorienterte beskyldninger om Apartheid, Hitler, Vordende Holocaust, Fremmedfrykt, Islamofobi og Rasisme. Samt Uvett.

– Ytterliggående muslimer som mener at religionen gir alle svar på politiske spørsmål, vil, og bør, møte hard politisk motstand i Norge, skriver Aftenposten kjekt på lederplass.

Jasså, gjør de? Ikke fra Aftenposten, i hvert fall – som i likhet med flere valgte å ikke skrive om blasfemi-saken før det ble umulig å unngå og også har støttet det ulne hijab-vedtaket på lederplass. Hva gjaldt blasfemi-loven satt Høyre og den øvrige opposisjonen likeledes musestille helt til den folkelige og akademiske stormen hadde vokst seg for stor til å overse. Det er utvilsomt disse sakene som har skremt opp landets ikke-muslimer, og begge sakene har vært svært høyt på dagsordenen over en lang periode nå.

Og her er vi ved sakens kjerne: regjeringens ureglementerte og prinsippløse behandling av både blasfemisaken og hijab-vedtaket, som Norges befolkning ble vitne til i løpet av 2 måneder. Mange har også notert seg pressens og opposisjonens urovekkende taushet i den første saken. Men Siv Jensen bommer når hun setter disse sakene på listen over muslimers særkrav og bruker begrepet «snikislamisering». Det er ikke muslimer eller islamister som fremmet disse forslagene – selv om de både var snikete og ureglementerte – det er noe mye verre for oss alle: vår egen sosialdemokratiske regjering.

Men det er likevel et faktum at selv om ingen av forslagene ble fremmet av muslimer, så er de begge utformet med tanke på å imøtekomme islamske krav til det offentlige Norge.

Blasfemiforslaget er i ettertid blitt tillagt SP med tanke på et «kristen-Norge» som enda ikke har gitt seg til kjenne og ingen heller vet hvem er, men ingen som ser Justisdepartementets vurdering – som ville lagt føringene for lovteksten – vil falle på tanken om at loven på noen måte har til hensikt å beskytte kristne og deres tro. At planen var å legge den inn under rasismeparagrafen er likeledes betegnende – internasjonale og nasjonale muslimske organisasjoner har arbeidet aktivt i årevis for å sidestille såkalt islamofobi og kritikk av islam med rasisme og diskriminering. Regjeringen må til dels ha sympatisert med en slik sidestilling, til tross for at Norge altså stemte nei til samme type lovforslag da det ble fremlagt i FN i november 2008.

Så hvordan reagerte folkets vaktbikkje – den kongelige norske presse – på det drøyeste angrepet på ytringsfriheten fra en regjering siden 1945?

REGJERINGEN FJERNER BLASFEMIPARAGRAFEN, kalte de det. Det var som vi vet særdeles langt fra sannheten. Troverdigheten står ikke akkurat i taket lenger, for å si det på den måten.

Justisdepartementets underlige og svevende forsvar for den nye blasfemiparagrafen og statsminister Jens Stoltenbergs kategoriske uttalelser ved samme anledning var ytterst bekymringsfulle. I tillegg vartet herr utenriksministeren – som personlig støttet forslaget – opp med noe som ikke kan kalles annet enn ren, skjær løgn da saken var over:

– Når kompromisset fra underutvalget i regjeringen var som det var, og med presiseringene om at det gjaldt hatefulle ytringer mot enkeltpersoner basert på religion, kunne jeg leve med det, og det ga jeg uttrykk for.

Dette er overhodet ikke korrekt og med mindre Gahr Støre ikke kan lese, så må han ha vært klar over at det ikke finnes noen slike presiseringer da han sa dette til Dagsavisen. Det finnes imidlertid svært mange presiseringer om det stikk motsatte: forslaget var utelukkende ment å omfatte religion og trossetninger som sådan.

Rekk opp hånden alle som oppfatter regjeringens håndtering av denne viktige prinsipielle saken som tillitsvekkende? Det kan neppe være mange: der det tok sin tid å reise opinionen i blasfemisaken, så reiste en massiv motstand seg praktisk talt på minuttet da Justisdepartementet uten normal saksbehandling proklamerte at man hadde besluttet å tillate hijab til politiuniform. Alle vet nå hvordan dèt gikk, men også i denne saken har det etterhvert kommet frem opplysninger som ikke er spesielt fordelaktige for den sittende regjeringen. Men det velger man altså å ikke kommentere. Og nå er justisminister Knut Storberget sykmeldt på ubestemt tid, mens det stadig kommer frem småting som tyder på at han har tatt støyten for noe han ikke var alene om.

Det har forøvrig kommet relativt forbausende ytringer fra regjeringshold i forbindelse med begge sakene; man trodde rett og slett ikke at det skulle vekke så mye debatt og misnøye. Gjorde man ikke? Nei, tydeligvis ikke – så da var det vel kanskje derfor man tok seg bryet med å forhøre seg hos alle instanser i forkant? Og det at man visstnok anså begge deler som fullstendig ukontroversielle, var sikkert årsaken til at regjeringen tilfeldigvis la frem blasfemi-forslaget fredag ettermiddag før juleferien etter en høyst mangelfull saksbehandling – og helt sikkert årsaken til at heller ikke hijab-vedtaket ble reglementert behandlet, men ble lansert på Justisdepartementets nettside nettopp mens resten av landet var travelt opptatt med det like upopulære blasfemiforslaget som hadde falt tidligere samme dag.

Regjeringens fremgangsmåte i begge sakene kan så avgjort oppfattes som snikete, og det er i grunn enda mer snikete av regjeringen å ikke legge kortene på bordet om hva, hvem og hvorfor – for ved å la være, så er det mange som dessverre gir landets muslimer skylden for regjeringens prinsippløshet og påfallende mangel på gangsyn. Dette kan forresten sammenlignes med fjorårets flagg-sak, da Dagsavisens Anders Heger og Hege Ulstein gjerne ville vise alle andre hvor tolerante og multikulturelle de er ved å ønske alle andre lands flagg velkommen i 17. mai-toget. Skylden fikk selvfølgelig landets innvandrere, og nettet flommet over av raseri og rasistiske innlegg, mens Heger og Ulstein scoret toleransepoeng overfor helhvite, norske kollegaer og ditto akademia.

Men jeg er sikker på at det er en god grunn til at regjeringen fraskriver seg ansvaret for hva de har bedrevet og hvorfor; blant annet er det jo valgår i år.

Når det først – helt uventet, naturligvis – ble bråk om regjeringens gjøren og laden, stilte man på rekke og rad med statsminister Stoltenberg i spissen og ønsket den verdiladede og prinsipielle debatten hjertelig velkommen. Dette er en viktig diskusjon vi bør ta, het det beroligende fra de høye herrer.

Mine damer og herrer; det er denne debatten vi nå har hatt: det later til at minst 30 prosent av landets befolkning er urolige for – og ikke ønsker – økt innflytelse av islam i offentlige institusjoner i Norge. Mange er antagelig tilbøyelige til mene at det er en opplagt legitim og rasjonell uro: det har seg dessverre slik at de landene der islam dominerer samfunnsinstitusjoner og politikk er preget av en temmelig iøynefallende fellesnevner: flyktningestrømmen går fra – ikke til. Mange er dertil negative til økt segregering på bakgrunn av religion og ditto særkrav, og uttrykker bekymring for hva dette vil bety for landets borgere i fremtiden.

Til det har den norske regjeringen, det en gang ansvarlige opposisjonspartiet Høyre og nesten en samlet norsk presse svart:

Apartheid, Hitler, Vordende Holocaust, Fremmedfrykt, Islamofobi, Rasisme, Uvett. Og dessuten sier EU-kommisær Gudrun Holgersen at Siv Jensen er teit.

Da regner vi med at alt er meget bedre og at samtlige bekymringer er borte som dugg for solen denne gangen også?

Takk for debatten, og vel hjem.