Kommentar

På kort tid er det politiske landskapet blitt utsatt for flere jordskjelv. Bildet er ikke tilfeldig valgt: Underliggende krefter rører på seg og kommer til overflaten. Hva man ser, avslører hvor man står.

Noen ser en partisekretær Martin Kolberg som løper etter Siv Jensen. Stortingspresident Thorbjørn Jagland legitimerte et slikt syn med sine karakteristikker på Litteraturhuset mandag. Det forteller oss at denne konflikten har noe til felles med blasfemi- og hijab-debatten. Skillelinjen går tvers gjennom partiene, særlig Ap og Høyre.

Som Kolberg sier til Dagbladet: «Timingen kunne vært bedre.» Men Kolberg har ikke gått tilbake på det han sa. Statsminister Jens Stoltenberg innkalte fylkeslederne til telefonkonferanse igår ettermiddag, og der ble Kolbergs syn forankret i partiet, som det heter. Han fikk backing.

Debatten har ulmet under overflaten i flere år. Ap nærmer seg et punkt hvor vi er nødt til å ta noen veivalg. Det vil vi nå gjøre, og vi vil se klare tegn på det i nær framtid, sier en sentral kilde i Ap til Dagbladet.

Dette tyder på at Ap akter å bli tydeligere i verdidebatten. Stoltenberg skal ha signalisert dette igår. Bedre sent enn aldri, men man må spørre: Hvordan går det an å komme så skjevt ut av hoppet som i blasfemi- og hijab-debatten? Er det den brede folkelige motstanden som har fått Ap-ledelsen til å våkne?

Det sies også at man på fylkesårsmøtene har fått tilsvarende tilbakemeldinger. Kolberg brukte uttrykket «uro», det samme gjorde Magnus Takvam i NRK. Det er visst en eufemisme for bekymring for at det flerkulturelle Norge bærer helt galt av sted.

Arbeiderpartiet er ikke bare statsbærende, det ser på seg selv også som bærer av kollektivet, som forvalter av en historisk arv. En sekvens av hendelser har trolig fått alarmen til å gå. Først kom det store engasjementet i blasfemi- og hijab-debatten og tok Ap på senga. Så trodde mediene de skulle kompromittere Siv Jensen ved å heise hennes advarsel om snikislamisering. De la ballen til rette for straffesparket. Per Kristian Foss skjøt med det tyngste skytset som finnes: hakekorset. Han fikk solid oppbacking fra andre politikere, fra Dagfinn Høybråten, Arild Stokkan Grande, Lars Sponheim m.fl. En stund så det ut til at skuddet ville felle Jensen, men så kom det folk på banen som støttet henne: Abid Q. Raja, Amal Aden, Inger-Lise Lien, selv statssekretær Libe Rieber-Mohn, helt til noen hanket henne inn.

Ballen rullet videre og fikk nordiske dimensjoner da en Frp-delegasjon besøkte Rosengård i Malmø. Selv om bildet er broket, er det ingen tvil om at Rosengård representerer formidable problemer.

Meningsmålinger viser et stort løft for Frp. Hva slags tilbakemeldinger har partiledelsen fått på fylkesårsmøtene? «Hvis dere ikke snart tar grep, så taper vi valget»?

Martin Kolberg ble sendt i krigen. Uforberedt. Noen trodde de kunne kreve hans hode på et fat. At Stoltenberg ikke ville våge å støtte ham.

Den store nyheten idag er at Stoltenberg innkalte til fylkesledermøte og at møtet støttet Kolberg. Det tyder på at Stoltenberg har sett skriften på veggen.

Han har store deler av mediene mot seg: Dagbladet slakter Kolberg på lederplass og forteller at folk i partiet støtter Jagland og at Kolbergs utspill slett ikke er forankret i partiet.

Stoltenberg har nok utsatt et slikt oppgjør nettopp fordi han ville komme på kant med den urbane eliten han representerer. Men det er fortsatt vanlige nordmenn det er flest av i dette landet.

Stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo går idag voldsomt ut mot nestleder i SV, Audun Lysbakken, og sier han ikke bør bli partileder. Han sier Lysbakken oppfattes som «elitistisk, kvasi-intellektuell, bedrevitersk og politisk snobbete». Lysbakken ble ikke gjenvalgt fra Hordaland, og SV ligger på 4 prosents oppslutning i fylket, sier Ballo.

Karakteristikken er grasrotas motvilje mot en urban elite som lever i sin egen verden og forveksler den med Norge. Skillet mellom sentrum og periferi spiller også inn i synet på islam og det flerkulturelle samfunn. Blasfemi- og hijab-saken ser ut til å ha trigget en reaksjon. Vanlige folk finner seg ikke i å bli marginalisert i sitt eget land.

Kolberg har forstått dette når han i et innlegg i Dagsavisen skriver at Arbeiderpartiet står for frihetsverdier, og de skal forsvares. Under fylkesårsmøtet i Akershus sist helg sa han at Ap har bekjempet både nazismen og kommunismen. Det skal også bekjempe radikal islam.

Men dette er tabu å si i de politisk korrekte kretser som har mediehegemoni.

Generalsekretær i Islamsk Råd Norge, Shoaib Sultan, går ut i Dagsavisen og føler seg mobbet av Ap:

– Det er tydelig at grensene for hva det er greit å si om muslimer er blitt dramatisk endret i løpet av bare de siste årene og at det nå er et massivt kjør. Det er ingen som er imot å bekjempe voldelig ekstremisme og radikale grupperinger, men måten politikerne formulerer seg på fører til at utsagnene blir oppfattet som angrep på alle muslimer i Norge, sier Sultan.

Det folk leser ut av denne reaksjonen er: Sultan og hans organisasjon greier ikke ta inn over seg at opinionen sier nei til religiøse symboler i offentlig tjeneste. De forstår ikke bekymringen over fenomener som Rosengård. Når Kolberg forsøker å sende et signal om ekstremisme og sekterisme, svarer generalsekretæren for Islamsk Råd: Dette er mobbing av alle muslimer.

Hvis en grensedragning mot radikal islam er et angrep på alle muslimer, så gjør Sultan nettopp det han kritiserer Kolberg for: Han viser at han skjærer alle over en kam. At all kritikk rammer alle muslimer.

Det røper en total mangel på situasjonsfornemmelse, for hva som rører seg i opinionen. Sultan burde sagt: «Vi deler denne bekymringen.» I stedet inntar han offerrollen. Det er nettopp den oss-mot dem-holdningen han ellers advarer mot.

Blasfemi- og hijab-debatten har fått folk til å våkne. Plutselig gjaldt det folks eget liv og hverdag: ytringsfrihet og møte med offentlige tjenestemenn. Siv Jensen kalte det islamisering, og folk ga henne rett.

Alarmen har gått i Arbeiderpartiet. Det er sent. Mediene og forskere kommer løpende og vil forhindre at Arbeiderpartiet foretar en grensedragning. Det er nok å spille på: Arbeiderpartiet har ikke et avklart standpunkt i verdidebatten. Og de skal tenke mens de løper, i et valgår. Det er fort gjort å snuble i egne ben. Men det er intet mindre enn et være eller ikke være det står om. Slik Einar Gerhardsen i sin tid tok et oppgjør med kommunismen i Kråkerøy-talen, slik tok Martin Kolberg et oppgjør med radikal islam. Hvis Arbeiderpartiet tør å se en slik parallell, kan det igjen få fast grunn under føttene. Men det har mye å ta igjen.

Jens stoppet islamdebatten i Ap

Les også

-
-
-
-