Kommentar

Skal tro om ikke godhetsindustriens representanter og deres noe mindre gode protegèer burde sende en fargerik blomst til Martin Kolberg, Thorbjørn Jagland og Siv Jensen som tusen takk for hjelpen? Med to komplette nederlag på like mange måneder og en uregjerlig opinion, blir man jo som regel glad for alt som kan hjelpe en inn på tørt land. Så med en forferdelig ubehagelig debatt i kjømda, som dessverre ikke ser ut til å la seg stanse på godt, gammeldags vis – og det enda det selvfølgelig ikke har manglet på refleksive forsøk fra diverse medlemmer av en selvutnevnt elite – finnes det ikke noe bedre avsporing enn å henge seg opp i eventuell feil bruk av begreper.

– Å jøss, som islamofobene roter og sauser ting sammen; hva er «radikal islam» liksom?, hojer man blant annet i Dagsavisen, Dagbladet og Høyre – og etterlyser på autopilot en definisjon av begrepets innhold. Og for å være på den sikre siden av et hvilket som helst innhold, legger man til at trusselen fra hva-nå-radikal-islam-enn-måtte-være uansett er ikke-eksisterende og/eller innbilt. I hvert fall i Norge.

I det hele tatt minner denne fremgangsmåten om øvrig problemløsning innen innvandrings- og asylpolitikken generelt; man hyler kontinuerlig og skingrende opp om helt feil løsningsforlag fra alle andre, men har overhodet ingen alternative forslag å bidra med selv.

Flere aviskommentatorer har nå tydeligvis bestemt seg for at de som frykter «radikal islam» er helt eller delvis på jordet, for de 15 islamistene som er villige til å begå vold i det norske samfunnet er som tallet indikerer a) rimelig få og b) blir dessuten passet på av Politiets sikkerhetstjeneste. Derfra meldes det at den islamistiske terrortrusselen eksisterer, men ikke er spesielt stor selv om den er økende. Altså er en angivelig frykt for islamsk terrorvirksomhet forholdsvis irrasjonell. Vi skal jo alle dø av et eller annet, og tross alt kan man like gjerne få 10 kilo snø i hodet på vei til jobben i morgen, som å stryke med i et bombeattentat på Oslo S til neste år.

Men er det vold fra radikale tilhengere av islam som forårsaker frykt og/eller motvilje – eller er det noe annet?

Dersom man ønsker å finne ut av det på alvor (som i: «ikke bare late som om man bryr seg for å enda en gang få muligheten til å hovere over alle som ikke er like tolerante som en selv»), må man først og fremst stille spørsmålet om hva poenget med vold og terror egentlig er. Terror blir vanligvis benyttet som et middel for å oppnå innrømmelser man ellers ikke ville få – spesielt ikke ad demokratisk vei – den er ikke et mål i seg selv. Terrorisme handler slik ordet tyder på: om å terrorisere omgivelsene for et bestemt formål og dertil spre frykt. Ikke minst for konsekvensene av at terroristene ikke får sine krav oppfylt. Og i dag trenger man forsåvidt ikke en gang iverkesette terror eller organisert vold; ofte er forblommede trusler mer enn nok, noe i hvert fall enkelte muslimske talsmenn og norske appologeter later til å være fullt klar over. For hvorfor ellers antyder man regelmessig at enten iverksatte mottiltak og/eller manglende innrømmelser kan tenkes å utløse voldelige reaksjoner fra grupper man ikke tar seg bryet med å identifisere nærmere…? Og det er sannsynligvis her både frykten og avskyen kommer inn i bildet; for de voldeliges og deres ikke-voldelige trosfellers mål, ikke hvilke virkemidler de forskjellige er villige til å benytte.

Kombinasjonen voldelige og ikke-voldelige islamister ble for eksempel tydelig å se i Storbritannia i forbindelse med de avslørte planene om å sprenge 10 fly; i kjølvannet av oppstyret presenterte det såkalt moderate og ikke-voldelige Muslim Council of Britain (MCB) den britiske regjeringen for et dokument der man dannet forklarte at dersom landet ikke nå endret utenrikspolitikk til noe som var mer akseptabelt for Storbritannias muslimske minoritet, – og innenriks åpnet for at muslimer fikk rett til å benytte seg av sharialover innen britisk familielovgiving, – så ville det fremover bli tilnærmet umulig for MCB å hindre radikalisering blant deres «sinte, unge muslimer».

Og som en følge av en eventuell mangel på innrømmelser: ja, i så fall hadde man neppe sett sin siste terrorplan. MCB truet selvfølgelig ingen med vold – åh nei, langt i fra – man fant det bare ytterst passende å forsøke å skaffe seg innrømmelser mens den øvrige befolkningen var oppskremt, ved å minne om at der finnes voldelige elementer i landets muslimske minoritet og at det fort kan bli flere.

Selv den britiske regjeringen – som ellers er kjent for sin utrettelige innsats for å imøtekomme det meste – avviste usentimentalt MCB`s åpenlyse opportunisme for hva det var: ren, skjær utpressing. Så når MCB i ettertid forsøker å fremstå som moderate og totalt motstandere av vold; hvor troverdig synes man nå egentlig at det er?

Radikal islam søkes nå forklart som et isolert fenomen: Bevegelser som er villige til å bruke vold. Samtidig gjør man oppmerksom på at disse miljøene er relativt små. Men hvorfor tror man at det er dèt folk frykter? Hvorfor er man ikke villige til å spørre direkte om ikke det er det samlede resultatet av eventuelle innrømmelser – både i forkant og etterkant – vanlige mennesker bekymrer seg for? Finnes det noe slikt svaralternativ i de utallige spørreundersøkelsene om temaet? Som for eksempel hvordan det omgivende samfunnet oppfatter situasjonen når antatt moderate organisasjoner og talsmenn rett som det er utnytter den eksisterende, om enn lille, trusselen fra voldelige grupper for å oppnå innrømmelser? Kan ikke da disse mistenkes for å ha samme mål, bare ved forskjellige midler?

Jo, det kan de og det er det absolutt grunn til; for mange organisasjoner og talsmenn som fremstiller seg som moderate har allerede profitert stort på trusselen fra påstått radikale trosfeller. Blant annet har mange av dem fått direkte tilgang til Europas regjeringer med den maktposisjonen det innebærer, og ikke sjelden fått økte økonomiske bevilgninger attpå, for å bekjempe nettopp radikalisering i det «muslimske» miljøet.

Riktignok tar man forventet avstand fra metodene, men tar de avstand fra målet? Mye tyder på det motsatte, for det heter nesten alltid «vi tar selvfølgelig avstand fra vold, men…». Og det er likeledes et faktum at der det finnes bevegelser som er villige til å bruke vold for å oppnå noe, der finnes det også en ideologi. Radikale grupper opererer sjelden eller aldri i et vakuum. Så hvem i all verdens land og riker er det som er verdensfjerne nok til å totalt overse den klare forbindelsen mellom ikke-voldelige radikale/ortodokse og de mer utagerende av samme art? Redaksjonen i Dagsavisen, Høyre, Oddbjørn Leirvik og Thorbjørn Jagland?

«Hijab kan bare settes i forbindelse med radikal islam hvis kvinnene som bærer den er tvunget til det, som f.eks. i Iran», skriver for eksempel Jagland. Jasså? Uten sammenligning forøvrig, men det finnes altså kvinnelige kommunister, det finnes kvinnelige nazister og det finnes kvinnelige islamister. Også av den voldelige sorten. Totalitære ideologier appellerer ikke bare – og har aldri bare appellert – til menn.

Men akkurat dette er det kan hende mest beleilig å glemme for øyeblikket?

Radikalt nok for meg – Del II