Sakset/Fra hofta

Hamed Abdel-Samad. Foto: © JCS / Lisens: CC-BY-SA-3.0 / GFDL. Gjengivelse: Wikimedia.

 

Hvis man erkjenner at islamistisk terror har å gjøre med islam, er det ingen vei utenom et kritisk blikk på islam. Noe slikt har den økende tettheten av islamistiske angrep i Europa ennå ikke fremkalt i den norske offentligheten.

I de viktigste europeiske landene forekommer det derimot islamkritikk, om enn glimtvis, i de store avisene. I et langt intervju i Welt am Sonntag den 28. mai ble den egyptisk-tyske forfatteren Hamed Abdel-Samad bedt om å kommentere terrorangrepet i Manchester for ni dager siden.

Bildene av de drepte ungjentene har tilsynelatende beveget journalistene Sascha Lehnartz og Claus Christian Malzahn, for de viker ikke unna for ubehagelige undersøkelser. I svarene fra forfatteren av Den islamske fascismen forekommer også talende detaljer:

Welt am Sonntag: Attentatet i Manchester rettet seg målbevisst mot tenåringer. Dette har gjort mange mennesker ekstra rystet. Hvor kommer dette hatet fra?

Hamed Abdel-Samad: Dette hatet begynner veldig tidlig. Hos oss i Egypt fantes det et spill for barn som het «religionskrig», hvor de «troende» jaktet på de «vantro». De stridende gruppene kaster først stikkende kaktuser på hverandre. Deretter går man til angrep, og det kommer til nærkamp. Det blir slått og sparket. Laget som klarer å kaste alle motstanderne i bakken, vinner.

Det ville kanskje ikke kjennes helt riktig om man lot dette spillet erstatte Monopol eller kortstokken på hytta?

En i og for seg plausibel forklaring som av og til gis på terroren i Europa, er noe man kaller utenforskap – skjønt det sjelden handler om kinesisk utenforskap. Kent Andersen kaller det like godt for «islamsk innenforskap», og ifølge Abdel-Samad kan det ha flere skyggesider:

Fremfor alt finnes det blant muslimer en utbredt oppfatning av det dekadente, umoralske samfunnet i Vesten, hvor ingenting ser ut til å være hellig lenger.

Den som har gått radikaliseringens vei, vil gjerne ramme de dekadente. Men hvordan?

Man kan ikke skade dette samfunnet ved ved å angripe kirker eller få bygninger til å rase sammen. Det kan ikke skades finansielt. Men det kan skades ved å angripe barna.

Ideen er ikke uten forbindelse til islamsk teologi:

Denne setningen er fremdeles bestandig med i fredagsbønnen i Mekka: «Måtte Allah gjøre barna deres foreldreløse, og hustruene deres til enker.»

De troende skal være fornøyde når de får barna av de vantro til å lide. Dette gjelder ikke bare blant islamister. Jeg har også hørt det samme fra imamer i Egypt, som fortsatt får passere som moderate. Det at de vantro skal bringes i angst og forskrekkelse, er en svært viktig del av Koranen. Det er et løfte til Gud: «Jeg skal sette angst og forskrekkelse i de vantros hjerter.» Og nettopp det har attentatmannen i Manchester gjort.

Avisen lurer på om Salman Abedi gikk spesielt etter tilhengerne av Ariana Grande fordi hun er en selvbevisst ung kvinne. Det er et feilspor, mener forfatteren. Det handler om synd:

Drapsmannen visste at det var en konsert med unge mennesker. Og musikk er haram, altså forbudt. Der befant det seg jenter uten slør med gutter rett ved siden av seg, hvilket etter hans oppfatning også var forbudt. Noen kysser til og med hverandre uten å være gift. Det blir drukket alkohol. For islamistene er dette et syndens sted. Da spiller ikke sangerinnen noen større rolle.

Journalistene undres over at attentatmannen drepte jevnaldrende som kunne ha vært hans venner. Abdel-Samad forklarer hvor dyp segregasjonen ofte er:

Mange muslimer lever i et fritt samfunn, uten noengang å ta del i det. De blir igjen i en boble. Også i demokratier kan det oppstå slike enklaver. Høyreradikalismen og islamismen er de beste eksemplene på hvordan man kan få et helt forvrengt syn på verden gjennom isolasjon, utopier og konspirasjonsteorier. Man isolerer seg fullstendig og mister enhver empati. Det handler om kun å se verden gjennom egne fargede briller, og umenneskeliggjøring av andre.

Abedi utnevnte samfunnet som gav ham et godt liv, til en fiende. Hatets frø sås allerede i oppdragelsen, mener Abdel-Samad:

Det avgjørende er om man oppdrar barna til å bli frie, empatiske mennesker, eller om man allerede i familien skiller mellom oss og dem, mellom troende og vantro, mellom rene og skitne. Radikale grupper gjør alltid det.

Islam får et frikort som høyreradikalismen ikke får:

Så er spørsmålet hva vertslandet tillater på sitt eget territorium. Hva mener det med toleranse. I den sammenheng må man snakke om de strukturelle problemene i håndteringen av islamismen. Selvfølgelig har vi også problemer med høyreekstremisme og konspirasjonsteorier, men slike ting kaller vi radikalisme helt fra starten av. Det er bare når det handler om islam at vi snakker om «kulturelt mangfold». Det største feilgrepet er at man i toleransens og liberalitetens navn lot denslags innhold bli undervist i skolen. Islamistene har til og med fått lov til å drive sine egne skoler.

Avisen trenger hjelp til å erkjenne at det langt fra er vanntette skott mellom islamsk terrorisme og islam som sådan. Disse er snarere nær uadskillelige:

Gjerningsmannen gikk i en moské regnet som moderat, men det forhindret ingenting. Hvordan kan det ha seg?

Mange anser muslimer som moderate bare fordi de er imot IS. Men dette er ikke noen skillelinje mellom moderat og radikal islam. Hva var det som ble forkynt i denne moskeen? Hva slags bilde ble gitt av samfunnet, av familien eller av kvinner? Ekskluderingen begynner allerede idet jeg fremstiller min egen gruppe og dens moralske arv som overlegen, og resten av samfunnet som umoralsk.

Da sier man at den islamske levemåten er den eneste rette. Det betyr at du ikke kan ha sex før ekteskapet, ikke kan drikke alkohol og så videre. På slutten av livet truer helvete enhver som ikke holder seg til dette. Mange moskeer som kaller seg moderate, fremmer et svart/hvitt verdensbilde og en permanent redsel for synden. Det er de færreste prekener som er rettet mot virkeligheten i unge menneskers liv.

Hvordan burde det forkynnes i stedet?

En imam som står på menneskenes side, burde forkynne: Hva dere driver med hjemme, hvem dere sover med, hva dere drikker – det er deres sak. Det viktigste er at man ikke hater. Det viktigste er at dere omgås medmennesker på en menneskelig måte. Men hvilken moské i verden forkynner dette? Så godt som ingen. For moskeene ser det som sin viktigste oppgave å påtvinge islamsk moral og styrke det islamske fellesskapet, og det i avgrensning mot folk som ikke er muslimer.

Veien bort fra dette uføret er fryktelig lang. For ideene som motiverer terroristene, er ideer rotfestet i islam. Det er derfor ingen vei utenom det å gå løs på disse ideene:

De tror altså ikke at en så grusom handling har en ettervirkning som kan føre til selvransakelse og kritikk av radikal islam i den islamske verden?

De fleste muslimer står ikke på IS’ side. Men de stiller seg dessverre bak tanker som gjorde IS mektig: tanken om jihad, kalifatet, sharia. Den politiske islam som ennå ikke er voldelig selv, har ikke tatt avskjed med disse tre pilarene. Derfor er ikke skillet mellom voldsparat og ikkevoldelig islam så klart som det kan se ut til. Alt flyter sammen. Man har det teologiske forarbeidet, rammeverket og gjennomføringen. Vi burde ikke bare gå til verks mot gjennomføringen.

Islams verden kan ikke løfte seg etter håret, mener Abdel-Samad. Det er staten som må gripe inn – tidlig:

Hvis moskeene og familiene ikke er i stand til å bryte med dette verdensbildet av gode og onde, men ofte rett og slett oppdrar barn og unge muslimer til fordommer, hvor skal opplysningens impuls komme fra?

Den kan bare komme fra skolen og barnehagen. De statlige utdanningsinstitusjonenes oppdrag i Europa må være å oppdra tyske, franske og britiske borgere. Ingen kan velge religionen de blir født inn i. Men hvis oppdragelsen i moskeene og familiene fremfor alt fører til parallellsamfunn og isolasjon, sågar fiendtlighet til det vestlige storsamfunnet, så må man forsøke å rette opp i det.

Den gale måten er å åpne skolene også for islamske organisasjoner, som i så fall kan kontrollere undervisningen og lærerne. Det tyrkiske islamforbundet Ditib driver for eksempel et etnisk-nasjonalt identitetsprosjekt på Erdogans vegne. Dette har ikke noen plass i våre skoler. Ditib er ikke noe trosfellesskap i klassisk forstand.

Så hvordan bør islamundervisningen i skolen se ut?

Vi trenger ingen konfesjonelt bundet islamundervisning. Vi trenger islamkunnskaper. Den religionsvitenskapelige tilnærmingen bør være gjeldende i klasserommet. Altså respekt for islam, men også kritisk distanse samt vilje til å snakke åpent om problemene som knyttet til religionen. Vi må sette de problematiske passasjene i Koranen som omhandler kristne, jøder og ikketroende, i sin historiske kontekst, altså det 7. århundre. Drapsmannen i Manchester, den «islamske staten» og islamister i sin alminnelighet ser på alt dette som en bruksanvisning for i dag.

Forfatteren måtte selv pugge Koranen utenat som liten gutt. Han sier det skjedde med blandede følelser: På den ene siden var det tyngende, på den andre siden følte han seg som del av et aristokrati. Han skulle være med å gjenopprette islams gullalder. Den byrden er farlig på ustabile unggutters skuldre:

Det å være oppdratt på dette måten betyr ikke at man nødvendigvis blir terrorist. Men mange har en ustabil og uberegnelig psyke og karakter. Disse egenskapene finner vi ofte hos islamister og attentatmenn. Det gjaldt også Manchester-terroristen.

Det ble sagt at han var upåfallende, sågar vennlig.

Det er fullt mulig. Men til slutt tipper man over med alle disse skjulte motsetningene. Så vil man ikke lenger føle denne byrden, men komme raskere til paradiset. Hvis man bestemmer seg for å dø for Gud, kan man kutte av befridd for synden. Da er det slutt på å be fem ganger om dagen, faste under hver ramadan, alltid passe på at man ikke ser på vakre kvinner og alltid passe på ikke å drikke alkohol. Alt dette er veldig anstrengende, og knapt til å klare. Det å dø for Guds sak virker da mye enklere.

De fleste muslimer blir likevel ikke terrorister av den grunn.

Det er helt riktig. Men i Tyrkia blir de for eksempel Erdogan-velgere. Og i Frankrike, Storbritannia og Tyskland fører det til isolasjon, samt til skepsis mot demokratiet og den vestlige livsstilen. At 99,9 prosent av muslimene ikke er terrorister, fører ikke automatisk til vellykket integrering.

Islam er ikke som andre religioner eller ideologier, forklarer Abdel-Samad. Koranen er Allahs siste ord til menneskeheten. De kan ikke avvises slik nazismen eller kommunismen ble det. Et militært tap er ikke et definitivt ideologisk tap.

Og hvordan forklarer De det?

Jeg ser det som en medfødt skavank. Islam blandet helt fra starten av ting som ikke må blandes. Tro, åndelighet og sosiallære ble blandet med politikk, krigføring og militær økonomi. Gjennom historien har denne blandingen ofte hjulpet islam til seier. Og i dag fører disse prinsippene til at islamismen alltid kommer tilbake, selv om det skjer i varierende organisasjonsformer.

Slik blir staten og religionen er uadskillelige. Kalifatet betraktes som en ideell styreform. Guds lover, sharia, må følges på Jorden. Og kampen for Gud, jihad og martyriet, er det største et menneske kan oppnå på Jorden. Dette har islam aldri tatt avstand fra. Vi må slutte å hvitvaske disse realitetene.

Men hvitvasking er nettopp det politikere, intellektuelle, journalister, akademikere og prester holder på med – til denne dag, og sannsynligvis forbi neste blodbad også. Islam er, som signaturen Nora påpeker, fredet.

Og den offentlige hukommelsen er kort, så man har full anledning til å bli sjokkert også neste gang. Snart er det knapt andre enn de pårørende som husker Manchester. Eller Stockholm. Eller…

 

Welt am Sonntag