Sakset/Fra hofta

Det var en gang en ung egypter ved navn Hamed Abdel-Samad som dro til Tyskland for å studere statsvitenskap.

Abdel-Samad hadde ikke noe annet enn forakt for sitt nye vertsland, og full av tro og overmot på sitt folks vegne leste han Oswald Spenglers praktverk «Decline of the West», men ble aldri helt den samme etter det. Det tok 10 år før han klarte å lese boken på nytt, men i mellomtiden var også Abdel-Samad blitt en annen.

Hvis den Vestlige sivilisasjon, tross en rikdom og styrke som overgår alt annet verden noensinne har sett av en høykultur, virkelig langsomt gikk mot den sikre slutt, hva da med den islamske verden? Abdel-Samad skrev et motstykke, «Der Untergang der islamischen Welt – Eine Prognose», utgitt i 2010.

Boken er ikke noe direkte motstykke til «Decline of the West». Abdel-Samad når ikke Spengler til knærne i beskrivelseskraft, men boken er saklig og lettlest. I tillegg er Abdel-Samads unike utgangspunkt og innovative vinklinger spennende i seg selv.

Abdel-Samad tar oppgaven systematisk, i Spenglers ånd definerer han kultur som holdning, bevissthet, selvforståelse samt de forbilder som kulturen har til disposisjon. Kjølig og kunnskapsrik sager han ned byggverket som heter den islamske sivilisasjon, en sivilisasjon som med unntak av sin religion ikke har skapt fornyelse på hundrevis av år.

Satt sammen av en totalt ufleksibel religion og en stammekultur som aldri har sluppet grepet, er den islamske verden rett og slett ikke i stand til å ta steget over i moderniteten. Islam har ingen intern motvekt mot formålsløs materialisme unntatt fullstendig askese, derav Saudi-Arabias merkelig kombinasjon av total hedonisme og fanatisk religiøsitet.

Offerrollen blir dyrket i hver eneste skolebok, Vesten har skylden i absolutt alt. At Abdel-Samads hjemland Egypt var kolonialisert av Tyrkia i 507 år blir knapt nevnt i landets skolebøker.

Forklaringen på den imponerende rekken dårlige ledere som den islamske verden har produsert blir forklart enkelt og treffende med at lederne følger i Muhammeds fotspor. Muhammed blir godt beskrevet gjennom Koranen og er den mest åpenbare kulturforbildet for enhver troende muslim. Bare synd han var enerådende, tildels storsinnet, tildels grusom, uten et snev av medlidenhet og en undertrykker og slavedriver av rang. Hvorfor skulle en muslimsk leder være noe annerledes?

Kulturproduksjonen i de arabiske land er sunket så lavt at hele sivilisasjonen etterhvert er blitt synonymt med islam. Selv om Kristendommen står sentralt i den vestlige sivilisasjonen, finnes det også bevissthetsområder som moderne vitenskap og teknologi, kunst, en massiv materiell produksjon, før-kristne myter og sagn, samt bevissthet og kunnskap om opprinnelige kulturer bare for å nevne noe. I bokform er antall publiserte bøker målt i millioner, tiltaket Google Books teller alene syv millioner publikasjoner, og det er bare på engelsk. Alt dette er «vesten», og Jesus kommer i tillegg. Den islamske verden er etterhvert bare islam.

Boken kommer med en meget interesant betraktning over integrasjonen av muslimer i Europa. Det går tilsynelatende bra så lenge det er jobber å få. Med en gang arbeidsløsheten stiger begynner byggingen av stadig fler og større moskeer. Hvis det var slik at muslimer fullførte skolen, var i arbeid, fulgte loven og ikke undertrykte kvinner så ville ikke byggingen av moskeer forårsake mange hevede øyenbryn, men her er det en grupærende elementer, og som i tillegg til dette vil ha stadig større religiøse bygg. Det må bli skjæring.

Besøket Abdel-Samad gjør i den danske fristaden Christiania er forfriskende lesning. Faktisk besøker de stedet to ganger, men første gang får de juling og må slå retrett. Innbyggerne i fristaden sammenlignes med muslimer, en av de kreative vinklingene som gjør boken sterkt lesverdig. Den innbilte moralske overlegenheten til de utopiske sosialistene forårsaker den samme isolasjonen, ide-tørken og stagnasjonen som hos muslimene.

Så hva med å bare innrømme kapitulasjon og bruke alle ressurser på å lære av Vesten? Japan gjorde dette, uten noensinne å gi slipp på sitt opphav eller unike religiøsitet. Jødene i Europa gjorde det samme under den jødiske opplysningstiden – Haskalah. Men islamske land ser ikke på kunnskap som verdifullt i det hele tatt, forfatteren bruker som eksempel den nærmest totale mangelen bøker oversatt til arabisk. Ifølge forfatteren oversettes det flere bøker fra gresk til spansk enn fra engelsk til arabisk. Pedagogisk reform blir en vits når muslimske delegater på utdanningskonferanser stort sett bare er opptatt av at beskrivelsene av islam i vestlige skolebøker må vise profeten større respekt.

Abdel-Samad følger i den danske filosofen Kai Sørlanders fotspor når han konstaterer at grunnfeilen er troen på Koranen som Guds egne ord. Problemet er jo bare at det er kjernen i hele religionen og grunnstenen i den islamske sivilisasjon. Kapitlet som omhandler reform av islam begynner med en vits og avslutter med å kritisere Tariq Ramadan for såpekokeri. Reform av islam er ifølge forfatteren umulig uten å kutte ihvertfall to sentrale elementer, Jihad og Sharia, samt at muslimer må godta både frafalne og ateister.

Boken tar også opp den sterkt økende islamiseringen av arabiske land. Et flott eksempel er tatt fra forfatterens barndom med oppvekst i en landsby ved Nilens bredd. En dag når han er syv-åtte år (rundt 1980) får familien besøk av en tante fra Kairo. Hun er kledd i miniskjørt og tar seg en røyk midt ute på gaten. Ingen bryr seg. Forfattern skriver at hadde hun gjordt det samme i dag hadde det troligvis gått henne ille. Men det er ingen fare for gjentagelse, tanten er nå kledd i burka fra topp til tå og angrer sin syndige fortid.

Mens Spengler ikke tidfester Vestens undergang og leseren ihvertfall sitter igjen med inntrykket av at vi har noen hundre år igjen så avslutter Abdel-Samad med en prognose – det er ikke håp, utviklingen går i feil retning og i økende tempo. Tidspunktet for sammenbruddet er satt til 2040, da er oljen i Midt-østen omtrent slutt og det er ingenting som kan erstatte den.