Da Hamed Abdel-Samad gav ut boken «Den islamske fascismen» i 2014 (på norsk hos Document Forlag i år), resulterte det i en fatwa som sier at han skal drepes. Dette har ikke skremt den tysk-egyptiske forfatteren, som lever i dekning, fra å gi ut en ny bok over omtrent samme tema.

Denne gangen har Abdel-Samad gått til kilden for religionen som etter hans oppfatning har tatt form av en totalitær ideologi. I boken «Mohammed – Eine Abrechnung» (Muhammed – et oppgjør), som er i salg fra 1. oktober, går han nådeløst til verks med muslimenes profet, i et forsøk på å redimensjonere Muhammeds suverene rolle og åpne for normalisering av kritikk både av islam og dens grunnlegger.


Hamed Abdel-Samad

Noe av det han har på hjertet med boken kom for en ukes tid siden frem i et langt intervju med Die Welt.

Die Welt: De sier at De ønsker den islamske profeten Muhammed begravet en gang for alle. Hva mener De med det?

Hamed Abdel-Samad: Muhammed døde for 1400 år siden, men han er aldri virkelig blitt begravet. Han er fortsatt en av de mektigste personene i det 21. århundre. Han hersker fortsatt, og er et forbilde for 1,4 milliarder muslimer, fredelige som voldelige. Alle henter sin legitimitet fra hans tekster og handlinger. Hans regler blir fulgt selv av ikke-muslimer: Han kan ikke kritiseres eller bli tegnet. Og vi adlyder. Jeg forstår det ikke. Muhammed og alle hans gjerninger har aldri fått satt et kritisk søkelys på seg. Ingen våger å se ham i lys av sin egen tid, med alle hans svakheter og sykdommer, tvil og usikkerhet. Det er på tide å gjøre opp regnskapet og begrave ham i hans egen tid. Han fortjener ikke den hengivenheten han opplever idag, og han fortjener ikke den makten han har i det 21. århundre.

Veien er kort til det regnskapet, som også kaster lys over sider ved Muhammeds liv som ikke er særlig godt kjent, blant annet om barndommen hans:

ANNONSE

De går hardt løs på profeten og kaller ham en «patologisk tyrann,» «narsissist», «paranoid» og sogar «massemorder». Det vil ikke falle i god jord selv hos moderate muslimer …

Jeg tar utgangspunkt i flere defekter ved ham som var et resultat av hans personlige historie og som absorberes av muslimer. Narsissisme og paranoia kommer veldig ofte som følge av følelsen av mindreverd og avvisning. Muhammed ble ofte avvist som barn. Han kjente ikke faren sin, moren gav ham bort og døde da han var seks år gammel. Han hadde ingen forbilder, opplevde ingen kjærlighet, ingen ømhet, ingen anerkjennelse. Dermed utviklet han en personlighet som led av tvang til å kontrollere, frykt for tap og paranoia.

På spørsmål fra intervjueren, avisens utenrikspolitiske redaktør Dietrich Alexander, rekapitulerer forfatteren Muhammeds forvandling fra en fredelig forkynner til en krigsherre. Idet Alexander innvender at dette kanskje er hans personlige bilde, viser Abdel-Samad til kildene. Mon tro om han ikke leser dem med den fornødne andakt?

Mange vil anklage Dem for blasfemi …

Det er helt greit. Fundamentalistene og de konservative skriker det ut. Men jeg kaller det fornuft, og historisk-kritisk lesning. Andre tør ikke gjøre dette, istedet rettferdiggjør de og snakker pent om ham. De sier: «Ja, Muhammed drepte kanskje 900 jøder på en dag, men på den tiden var det helt vanlig». Virkelig? Hvilken klan drepte på den tiden 900 mennesker på én dag? Svaret er ingen, fordi det var vanlig praksis å løslate fanger mot løsepenger. Giftet virkelig Muhammed bort sine døtre da de var seks år gamle? Neppe. Det er mye jeg ikke tror på. Jeg prøver å lage et helhetlig bilde ut fra mange puslebiter.

Avisen antyder at Muhammeds liv og levnet etterlater et tolkningsrom som enhver benytter etter behag. Forfatteren avviser den synsvinkelen: Muhammeds eksempel er soleklart, og ingen følger det tettere enn Den islamske staten (IS).

Da kan vel alt la seg tolke og rettferdiggjøres i disse profetiene?

Jeg kunne ha sagt at terroristene i IS har misforstått og mistolket Muhammed hvis man utfra tekstene hadde lest at Muhammed var en munk som forkynnet budskapet sitt sittende under et palmetre og deretter dødd fredelig, og at religionen ble grunnlagt etter hans død, og deretter ble misbrukt. Men slik var det ikke. Muhammed var en krigsherre, han gjorde det samme som IS-terrorister gjør i dag.

Det er Muhammeds tankegang, mistroen til andre folk, som har overlevd til i dag. Tankegangen til en stormannsgal narsissist som definerte en indre krets av trostilhengere. Alle de som stod utenfor denne sirkelen, ble ansett som fiender som skulle utryddes. IS er det legitime barnet av Muhammed, i ord og gjerning. Ingen forstår Muhammed så godt som IS. Akkurat som det religiøse politiet i Saudi-Arabia, fanatikerne i Indonesia, Boko Haram i Nigeria, al-Shabaab i Somalia og Hamas på Gazastripen. De kommer fra ulike kulturelle kontekster, men alle utviser den samme defekt som profeten og dermed også hans religion.

Alexander spør om ikke Abdel-Samad opptrer kontraproduktivt. Støter han ikke bort potensielle allierte med sin kompromissløshet? Bildet er ikke så svart, repliserer forfatteren: Det er flere tegn til interesse for diskusjon om profeten, og han har sett positive resultater av sine egne foredrag på Youtube.

Så ved å bryte et tabu ønsker De altså å skape en vekkelse, en reformasjon?

Støy og uorden kan lede til opplysning. Jeg ønsker at kritikk av islam og Muhammed blir noe normalt. En kristen ville aldri ha stilt slike spørsmål om boken het «Jesus – et oppgjør». Ingen ville noensinne ha spurt forfatteren om han ikke var redd for å krenke eller såre to milliarder kristne. Det faktum at jeg bli stilt disse spørsmålene, er den beste begrunnelsen for boken. Det jeg ønsker å oppnå er at ingen forfatter eller tegner må frykte for sitt liv bare fordi han kritiserer en person som døde for 1400 år siden.

Kristendommen har ikke et slikt handikap, forklarer forfatteren. Jesu lære og eksempel åpner for en sekulær humanisme, og det finnes en kritisk tradisjon. Dét har islam lite av.

Mener De at reformprosessen starter med at islam ikke tar seg selv så høytidelig?

Ja, men det skjer bare ved å utfordre menneskene. I øyeblikket er det fundamentalistene som setter standarden. De sier at man får ikke lov til å skrive om Muhammed på den og den måten. Og vi godtar det. Jeg er en fri mann, og jeg har betalt dyrt for den friheten. Jeg tar friheten på alvor, og jeg er i det henseendet kompromissløs. Mange hater meg for det, men jeg gir også en stemme til mange. Jeg er ikke ute etter å finne allierte, jeg har alltid stått alene. Og jeg blir ikke opprørt over fundamentalistene som ønsker å drepe meg. Jeg blir derimot opprørt over angivelig liberale muslimer og tyskere som forteller meg at jeg går for langt. Jeg lever under politibeskyttelse og jeg frykter for mitt liv – men jeg går altså for langt? Har vi virkelig latt oss påvirke så mye av fundamentalistenes logikk?

Den logikken ødelegger for integreringen, mener Adbel-Samad. Ikke bare i seg selv, men også fordi folk i Vesten gjør den til sin egen i misforstått respekt. Resultatet er at liberale muslimer etterhvert gjenfinner det de rømte fra også i våre samfunn.

Eller er det frykten for vold fra islamistene som påvirker oss? Tar vi forholdsregler og gjør oss lydige på forhånd i påvente av en ny masseinnvandring til Tyskland?

Kanskje, men det er galt. Tyskland står i fare for å gjenta den feilen landet gjorde med arbeidsinnvandrerne og deres barn. På den tiden lot man være å gripe inn på grunn av kulturell sensitivitet, for ikke å være nedlatende overfor innvandrerne. Men i dag må vi stille spørsmålet: Hvorfor flykter folk? De flykter jo nettopp på grunn av denne islamske tankegangen, på grunn av hatet mot de som tenker annerledes og mot de «vantro», på grunn av en ideologi som har blitt sementert gjennom århundrene. Og nå kommer de hit, og vi er ikke engang i stand til å fortelle dem at det de nettopp har flyktet fra ikke kan leve videre her? Det er en grunn til at folk flykter til Tyskland, til «de vantroendes land», og ikke til Mekka i hjertet av islam. Grunnen er at Tyskland har et fritt og åpent samfunn der folk kan forske og tenke fritt. Det er derfor Tyskland er et land i trygghet og velstand.

Politikerne må slutte å bruke de muslimske organisasjonene som politiske premissleverandører, sier Abdel-Samad. I motsatt fall kan ikke muslimene ta steget over i moderniteten.

Krever De at innvandrerne ubetinget aksepterer vår måte å leve på?

Ja. Flyktningene trenger støtte, men også klare regler fra første stund . Det tyske samfunnet er et «deltakende samfunn». Kjære flyktninger, kjære innvandrer: Delta, hvis ikke vil du få det vanskelig her. Se til at dine barn lærer tysk. Og hvis ikke du ønsker å lære å svømme, må du i det minste la datteren din delta, både i svømmeopplæring og gym, fordi dette landet har forpliktet seg til å hjelpe barnet ditt i hennes personlige utvikling. Hvis du ikke ønsker det, tar du neste tog tilbake til Ungarn. Det er så enkelt. Om de ikke fatter det nå, fatter de det kanskje aldri. Budskapet må være: Dette landet er bra fordi det er fritt, fordi innbyggerne kan utvikle seg og fordi tro er en privatsak. Det er det som gjør dette landet kjært og levedyktig. Og det tar du også del i nå! Så slutt å klage og begynn å tilpasse deg!

I dag gjør vi det stikk motsatte, er det fristende å legge til. Det er vi som tilpasser oss islam.

Men man må «ta farvel med deler av det opprinnelige islam», avslutter den modige tysk-egyptiske skribenten. Det blir ingen problemfri prosess, men han setter den mer enn gjerne i gang.

 

Die Welt

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629