Kommentar

Til tross for den islamske vekkelsen og fundamentalismen som har gått over verden de siste decenniene, til tross for denne religionens vekst og utbredelse, står det nå og da fram islamske stemmer som i all volden, krigene, konfliktene og modernitetsmotstanden ser tegnene til oppløsning og undergang av islam. De drømmene om gjenoppliving av det ottomanske kalifatet og en ny muslimsk storhetstid som dyrkes og framkjempes av en rekke grupperinger innen islam, stanger mot en utvikling som innebærer en økende sekularisering av samfunnet. Man kan si at den islamske verden henger over en avgrunn der den ene armen har tak i moderniteten og den andre i religionen samtidig som handgrepene glir fra hverandre. Og resultatet kan ikke bli annet enn et fall ned i en slukt som det er vanskelig å måle dybden på. Det synes å være konklusjonen til en av tidens trolig mest reflekterte og grundige islamkritikere, den egyptiske samfunnsviteren og islamologen Hamed Abdel-Samad.

abdel-hamed-samad

Abdel-Samad er sønn av en egyptisk imam og var i sin ungdom medlem av Muslimbrødrene. Boka hans, ”Der Untergang der islamischen Welt”, kom ut i Tyskland i 2010 og fikk en god del oppmerksomhet i den tysktalende delen av verden, men bølgene fra diskusjonen der knapt nådde våre bredder. Etter at Den islamske stat (IS) har etablert sitt ”kalifat” i Syria og Irak virker det som om den ”islamske” selvransakelsen hos Abdel-Samad har nådd fram til flere fra hans trossamfunn. For noen dagers siden publiserte Hisham Melhem, leder av Washington-kontoret til den dubaiiiske fjernsynskanalen Al-Arabiya, en artikkel (Politico Magazine, 18 sept.) som griper fatt i noen av problemstillingene i boka til Abdel-Samad.

 

”Den arabiske verden i dag er mer voldelig, labil, fragmentert og herjet av ekstremisme – ekstremisme fra de som styrer og de som er i opposisjon – enn noen gang tidligere siden det ottomanske kalifatet falt sammen for et hundreår siden”, skriver Melhem.

 

”Min generasjon arabere ble fortalt, både av arabiske nasjonalister og islamister, at vi skulle bemanne festningsvollene for å forsvare ”Den arabiske Verden” mot de tallrike barbarene (imperialister, sionister og sovjetere) som samlet seg ved byportene. Lite visste vi om at barbarene allerede var innenfor portene, at de snakket vårt eget språk, og at de allerede var vel forskanset inne i byen”, skriver Mehem i artikkelen ”The Barbarians within our Gates”.

 

Både Melhem, Abdel-Samad og redaktøren i den somaliske nettavisen Awdalpress, Bashir Goth, har gitt uttrykk for at muslimene ikke lenger kan basere seg på at USA skal intervenere og rydde opp i og stanse kaoset og drepingen i den muslimske verden.

 

”Det plagsomme spørsmålet er hvor lenge den muslimske verden kan støtte seg på USA’s våpenmakt. Hvor lenge skal muslimer forbanne USA som roten til alt ondt, samtidig som de gjemmer seg bak amerikanske stridsvogner og droner når deres egenproduserte monstre, oppdratt i egne moskeer og koranskoler, skaper kaos i deres egne liv?, spør Goth i en leder i nettavisen der han er redaktør.

 

De tre skribentene deler synet på at problemene i den islamske verden i hovedsak er skapt av de muslimske landene selv. Det er også de selv som må løse problemene, selv om en slik løsning virker lite sannsynlig i det kaoset som hersker i mange av de muslimske landene. Og problemets kjerne ser for alle ut til å være religionen, islam. Ifølge Abdel-Samad blir alle politiske spørsmål i den muslimske verden i siste omgang henvist til Koranen for å finne sin løsning. Der finner man svaret på alle spørsmål og samfunnsproblemer som reiser seg i forbindelse med dagligliv og med opprør og konflikter. Dette felles for alle muslimer, uansett om det er snakk om såkalt liberale og reformvennlige eller muslimske, konservative fundamentalister, mener Abdel-Samad.  Både reformister og konservative er besatt av Koranens hellige tekster, men reformister av de konservative blir sett på som femtekolonnister for Vesten, mener han.

 

Bashir Goth er også smertelig klar over islams tvang og undertrykking av sine egne. Det blir ingen forandring, skriver han: ”Så lenge religionen dominerer menneskenes tankegang i den grad at de søker råd i Boken (Koranen) for alle gjøremål, medregnet hvilken fot som skal settes foran den andre. Så lenge vi bruker livet på å diskutere om slips og skolisser er ulovlige nyskapninger som kan føre oss inn i helvete hvis vi bruker dem. Terrorisme begått i Islams navn vil ikke ta slutt så lenge vi forakter sekulær utdanning og fyller barns hjerner med fantasier om palasser, jomfruer og syngende hager som venter dem i et drømmeland.”

 

Utlandet ansvarlig

Mangelen på en moderne, ”nøytral”, ”weberiansk” forvaltning og stat, mangelen på åpenhet, transparens og demokrati og nærværet av klan-styre, ustrakt korrupsjon og nepotisme fremmer konspirasjonstenkning i den muslimske verden. Alle onder tilbakeføres til USA og de vestlige demokratiene og deres påståtte og reelle forbundsfeller i de muslimske landene. Fordi innsikten i og mangelen på transparens i samfunnsstyringen er så begrenset, så yngler alle mulige slags konspirative tanker om hva som egentlig er årsaken tingenes tilstand i  muslimske land.

 

I de muslimske landene er islam hovedkilden til identitet, en annen identitetskilde er den klanen man fødes inn i. Fordi islam ikke kan tilby noen moderne identitet og fordi lojaliteten til religionen er så sterk, vokser det fram en motstands- og opprørskultur som ikke retter seg mot de egentlige årsakene til de bedrøvelige tilstandene i de muslimske statene. Uten å søke årsakene i økonomiske, sosiale og politiske forhold, blir det heller ingen egentlig revolusjon i disse samfunnene, og utlandet blir holdt ansvarlig for de miserable forholdene. Muslimene ser  på seg selv som ofre for en vestlig ”masterplan” der målet er å kontrollere muslimenes ressurser og ødelegge islamske helligdommer. Blandingen av islamske omnipotensfantasier (gjenopprettelsen av kalifatet) og følelsen av fornedring (overfor Vesten) skaper en eksplosiv paranoia i den muslimske verden. Den islamske revolusjon er ikke et opprør mot gamle og tradisjonelle tankemønstre og mot økonomiske og politiske misforhold, men et opprør mot de vantro, mener Abdel-Samad.

 

Fravær av egenskyld

Denne ansvarsfraskrivningen som er så gjennomført i den muslimske verden, får meg til å tenke på et intervju jeg en gang leste med en amerikanskættet kvinne som var redaktør i ei arabisk avis i Amman i Jordan. Hun påpekte mangelen på et begrep om egen, individuell skyld i de muslimske samfunnene. Den vanlige tankegangen der er at vanskene og problemene til folk alltid skyldes andre, og hun dro en parallell med psykopatiens logikk der andre alltid har skylda. I Jordan og i den muslimske verden for øvrig er psykopatiens logikk gjort til en samfunnslogikk, var hennes oppsummering etter mange års liv i denne muslimske staten.

 

Mens individuell egenskyld er nærmest fraværende i den muslimske verden, er den særs velutviklet i de kristne demokratiene i den vestlige verden. Særlig i den kristne, reformerte kulturen har fenomener som skyld, samvittighet og nevroser stor betydning og en framtredende plass i folks sinn og personlighet og som samfunnskraft. Denne kulturen står i motsetning til kulturer der skam, æresfølelse og plassering av skyld og ansvar på de andre er vesentlige psykologiske og sosiale elementer. Den muslimske mangelen på egenskyld kan ses i sammenheng med de vestlige elitenes ”samvittighetsnagende” skyldbevissthet. Og den utstrakte forestillingen i de vestlige elitene om at Vesten har ansvaret for elendigheten i den muslimske verden (og verden for øvrig), er knyttet til denne psykologiske disposisjonen, som er så sterkt rådende i vestlige, borgerlige demokratier som det norske. Det er også langs slike linjer at man kan forstå den merkelige alliansen mellom den politiske venstresiden og mye av det politiske etablissementet på den ene og islamismen med sine førmoderne og fascistiske trekk på den andre siden. ”Tankefascisme” og meningsindoktrinering er jo noe som preger begge disse sidene, både islamismen og det venstreradikale etablissementet i Vesten. Og i Vesten ser jo venstresiden på islamkritikk som antisemittisme og rasisme, mens muslimene blir betraktet som dagens jøder. En helt hensides betraktning, ifølge Abdel-Samad.

 

Tilbake til fortiden

Den vekkelsen og den ledsagende framgangen i utbredelse som islam hadde på 1900-tallets siste del og hittil i dette århundret, mener Abdel-Samad må ses i sammenheng med dannelsen av Muslimbrødrene i 1928 av Hassan al-Banna og den økonomiske styrken til gulfstater som Saudi Arabia, Quatar og Bahrein. Oljeforekomstene på den arabiske halvøya og i dens nabolag har ført til enorme formuesopphopinger hos lokale eliter og gitt dem penger til å utbre sin versjon av islam. Men disse landene har også vært viktige økonomiske støttespillere for ulike islamske grupper i de mange konfliktene og krigene som er og har vært i Midt-Østen, slik som dagens blodige kriger i Syria og Irak. Muslimbrødrene har gjennom sine avleggere og broderorganisasjoner også vært direkte og indirekte involvert i mange av konfliktene, krigene og palassrevolusjonene i Midt-Østen, fra innsettelsen av prestestyret i Iran, via terrorgrupper som al-Quaida, Hamas og IS (Islamsk stat) som står bak det nyopprettede kalifatet i Syria og Irak. Man kan si at muslimbrødrene har fungert som en organisatorisk og ideologisk rød tråd i den islamske verden med sine drømmer om å restaurere kalifatet. Gjennom sin avstandstaking fra det europeiske demokratiet og sin misjonering for islam har bevegelsen satt et avgjørende stempel på utviklingen i Midt-Østen og andre deler av den muslimske verden, særlig i tiden etter andre verdenskrig.

 

Ifølge Abdel-Samad er vendingen tilbake til fortiden, henimot kalifatet og islam, islam slik man mener den ble praktisert i fortiden, i Muhammeds dager, noe som preger mye av den moderne islamske vekkelsen. Den er en reaksjon mot det som ses på som et moralsk og religiøst forfall i de muslimske samfunn som man ser på som et resultat av innflytelsen fra Vesten der forfallet har nådd sitt moralske og religiøse optimum. Å akseptere den vestlige moderniteten anses som et knefall for Vesten. Men selv om man i den muslimske verden møter de moralske, religiøse og kulturelle sidene av moderniteten med sterk motstand, blir den andre siden av denne moderniteten, forbruksøkonomien med massekonsum av materielle goder importert fra Vesten og utenverdenen for øvrig, godtatt. Massekonsum av varer oppfattes i muslimske samfunn også som essensen av det moderne samfunnet.

 

Gikk i skjørt

Det er altså de sosiale, kulturelle og politiske sidene ved den vestlige moderniteten som er problemet for islam. Vestlig demokrati oppfattes som en valgteknisk måte å avgjøre at et flertall får den utøvende politiske makten. At demokrati er en egen måte å forstå på, og tenke på og forholde seg til hverandre på, til autoriteter og myndigheter, at den også er en åndskultur, er noe som man i islam har vansker med å begripe. Og det burde vel ikke forundre noen all den stund, demokratiet er en vestlig ”oppfinnelse” og en styringsform som er sluttproduktet av en langt historisk utvikling i Europa. For vestlige apologeter av islam og deres tro på islams demokratiske potensial vil følgende sitat av Hisham Melhem være som kaldt vann i blodet: ”Og la oss se den forferdelige sannheten i øynene: Det er ikke noe som helst tegn på at islam i sine forskjellige politiske utgaver er forenlig med moderne demokrati.”

 

Islams tilbakevending til ”tradisjonen” gjør at tilsløringen av kvinnene i den islamske verden er mye mer utbredt enn for 40 år siden. Tanta til Abdel-Samad røykte i sin tid på gata og gikk i skjørt, noe som er utenkelig i Egypt dag, mener han. Egypt er mer preget av islam i dag enn for 80 år siden, og hijab er blitt et kampsymbol. En journalistkollega med godt kjennskap til Israel og Palestina fortalte meg for noen år siden at det var ganske vanlig at kvinner i Gaza, 15-20 år tidligere, badet i Middelhavet ikledd vanlige badedrakt som bikini. Da vedkommende fortalte meg historien, var badende kvinner i vestlig badedrakt blitt nærmest utenkelig på Gaza-stripen. Tilsløringen og tildekkingen av kvinnene i Palestina griper mer og mer om seg, og den samme tendensen ser ut til å virke over hele den islamske verden.

 

”I de siste tiårene har islamister over hele regionen (Midt-Østen) oppmuntret til og presset kvinner til å bære slør, presset menn til å vise fram sin religiøsitet og på en indirekte og direkte måte truet ikke-konforme intellektuelle og artister. Egypt er i dag fri for gode universiteter og forskningssentre, mens det utgis aviser i fleng der man kolporterer fremmedfrykt og hyper-nasjonalisme, skriver Hisham Melhem. Ifølge Abdel-Samad har ei bok om Koranen som vitenskapslære vært bestselger i den arabiske verden i flere år. Store deler av den islamske verden distanserer seg fra moderne vitenskap og innsikt, som betraktes som uheldig, vestlig påvirkning. Utdanningssystemet i islamske land innpoder loyalitet i elevene i stedet for kritisk tenkning.

 

Jøder er aper, kristne er svin

Historieundervisningen i islamske land går ut på å skildre den islamske storhetstiden der elevene lærer at den moderne europeiske sivilisasjonen egentlig ikke er europeisk, men at Europa kan takke islam for utviklingen av medisin, matematikk, filosofi og litteratur.  I egyptiske skolebøker omtales ikke holocaust, og de europeiske korstogene vies stor plass, mens islams erobringskriger enten ikke blir omtalt eller de blir omtalt som rettmessige kriger for å frelse hedningene. Mongolenes herjinger i muslimske land nevnes knapt, selv om de bidro til større ødeleggelser enn korstogene. Det var for eksempel mongolene som i sin tid la Baghdad i ruiner. Det 400-årige ottomanske kalifatet blir ikke betraktet som kolonialisme selv om det påførte den arabiske verden større tilbakegang enn de europeiske kolonimaktene, for ottomanene var jo som kjent muslimer, påpeker Abdel-Samad

 

Etter angrepet på Twin Towers i 2001 ble de arabiske statene bedt av UNESCO og USA om å fjerne hatefulle beskrivelser av Vesten i skolebøkene. Men i 2006 kunne man i saudi-arabiske skolebøker for 6. klasse fremdeles lese at jødene, sabbatens folk, er aper, og de kristne er svin og vantro tilhengere av Jesus, skriver Abdel-Samad. Og han kjenner spesielt godt til denne saken siden han i sin tid var ansatt i UNESCO.

 

Boka til Abdel-Samad slår hull på de mange mytene om islams storhet, toleranse, liberalitet og demokratiske tilbøyeligheter som den politiske venstresiden i Vesten nå i en årrekke har brakt til torgs i sitt forsvar for islam. Boka setter den intellektuelle armoden som råder blant islams apologeter i Vesten, i skarpt relieff, og den gir ikke særlig forhåpninger verken til utviklingen i de islamske landene eller i Europa. Abdel-Samad er likevel ganske forsiktig i sine spådommer for framtiden, selv om han virker sikker på at islam som politisk og samfunnsmessig idé vil forsvinne. Men ennå er det Muhammed som har den største følgegruppen på Facebook i Egypt.