Sakset/Fra hofta

Mens den norske statsråd Torbjørn Røe Isaksen boltrer seg i en ny rolle som en slags apologet for islam, er det flere modige intellektuelle Europa rundt med røtter i islams verden som retter høyst nødvendig kritikk mot islam.

En av de mest kompromissløse blant dem er den syrisk-tyske forfatterinnen Laila Mirzo, som i 2007 konverterte til kristendommen. I fjor høst utgav hun en bok, som på norsk ville ha fått tittelen «Bare en dårlig muslim er en god muslim – om islams uforenlighet med vår kultur».

I forbindelse med lanseringen av boken uttalte hun blant annet at «islam som leves på en regeltro måte, er ikke forenlig med europeiske oppfatninger, særlig hva angår kvinners likestilling, forfølgelse av homoseksuelle og forherligelse av vold mot annerledes troende».

Laila Mirzo. Foto: Twitter.

I en nylig kronikk i Neue Zürcher Zeitung går Mirzo nå et skritt lenger: Opplyste mennesker kan ikke annet enn å ta avstand fra Muhammed, og siden den islamske trosbekjennelsen forkynner at Muhammed er Allahs sendebud, er den eneste logiske konsekvensen å bryte med islam, hevder hun.

Mirzo erkjenner innledningsvis at det hun gikk inn for i boken sin, var utilstrekkelig:

Jeg har tatt feil. For å imøtegå den tiltagende islamske ortodoksien i Europa, forlangte jeg streng sekularisering i min bok «Nur ein schlechter Muslim ist ein guter Muslim». Stat og religion må som en følge av dette skilles klart fra hverandre, så ville ikke de radikale ha noen stat å overta, tenkte jeg. Men jeg tenkte ikke langt nok. Sekularisering er viktig, men langt fra tilstrekkelig.

Det hjelper ikke så lenge privatsfæren får bli i fred, mener Mirzo:

Det må ikke være likegyldig for oss hva som skjer bak lukkede dører og i det private. Med et skille mellom stat og religion kan vi forby hijab i rettssaler og ved universiteter. Men vi hjelper ikke «Fatima» og «Aisha», ettersom de ikke får lov til å forlate hjemmet for å gå på universitetet, eller når de bankes opp av brødrene sine for «æreløs» opptreden, og ikke våger å dra dem for retten. Om vi påberoper oss å være et moderne og opplyst samfunn, har vi også et ansvar for de menneskene som må utstå undertrykking og lidelser under islam. Sekularisering forhindrer ikke at jenter skamskjæres og knebles.

Forfatterinnen hevder at de anstrengelsene som gjøres for å reformere og sekularisere islam, har vært forgjeves. Men selv initiativtagerne, blant andre Hamed Abdel-Samad og Seyran Ateş trodde egentlig på at islam kunne sekulariseres, selv om individuelle muslimer kan det.

Mirzo festet tidligere visse forhåpninger til en «tidsmessig koranfortolkning som kunne avskaffe de blodige tradisjonene» og med det modernisere islam, men har mistet troen på det.

For meg var Seyran Ateş en slik «unkonvensjonell» muslim, slik hun så riktig viste hardlinerne med en liberal moské. Med grunnleggelsen av Ibn-Rushd-Goethe-moskéen i Berlin utløste Ateş et jordskjelv i den islamske verden. For det første hadde en kvinne dristet seg til, i menns nærvær, å opptre i en imams rolle. Og ikke nok med det: I moskeen bad kvinner og menn side om side, med eller uten hijab. Til og med åpent homofile og ikke-muslimer var velkomne.

Mirzo beundrer motet til Seyran Ateş, som er truet på livet av ortodokse og skriftlærde muslimer, men innser at hennes prosjekt var en uoppnåelig drøm:

Jeg har betraktet Ateş som et forvarsel om en ny epoke, men som mange andre har jeg latt meg lulle i søvn av ideen «homofil ber ved siden av kvinne uten hijab». Vi var vel alle beruset av denne oppbruddsstemningen, denne modige provokasjonen

Til slutt forstod hun at det ikke var noen vei utenom Muhammed. Alle reformbestrebelser er dømt til å mislykkes, gitt at Muhammed figurerer i trosbekjennelsen, shahadah, og regnes som ufeilbarlig: Det finnes bare én gud, og Muhammed er hans sendebud. Dette er en av islams fem søyler.

En bekjennelse til islam er også alltid en bekjennelse til Muhammed. Der islam dukker opp, er alltid Muhammed til stede, samme hvor kritisk man leser Koranen og hadithene. Pirker man Muhammed vekk fra islam, har bevegelsen faktisk ikke mer med islam å gjøre.

Man blir ikke moderne eller liberal som muslim bare av å omgås jøder og kristne, drikke alkohol eller akseptere at kvinner går uten hijab, konstaterer Mirzo. For hva med alt det andre i islam? Ateş mener at moderne muslimer må gjør de islamske skriftene egnet til vår tid ved hjelp av spørsmålet: «Hva ville Muhammed si i dag?»

Mirzo er ikke optimist på det punktet:

Han ville sannsynligvis være not amused over dametrioen i Tyskland – kansler, forsvarsminister og president for EU-kommisjonen – ettersom han forfektet at kvinner må underordne seg menn.

Forsøkene på reform ville hele tiden «snuble i Muhammed», skriver Mirzo.

Som profet og den sentrale skikkelsen i islam regnes han som ufeilbarlig i sine handlinger – de gjelder som forbilder. Jeg forlanger igjen og igjen et «sakralt kongemord» på profetskikkelsen. Først når hans feil kritiseres åpent, mener liberale muslimer noe troverdig om reform. For Muhammed var ikke bare profet og åndelig leder for sin menighet. Han var hærfører og demagog, og gav befaling om at hundrevis av jødiske menn og gutter skulle myrdes. Hans behandling av de jødiske stammene i Medina var rett og slett etnisk rensing. Hans ekteskap med barnebruden Aisha er rettsgrunnlaget for å gifte bort ni år gamle muslimske jenter. Årlig dør utallige jenter på bryllupsnatten fordi vaginalt samleie med en voksen mann ødelegger skjeden, sånn at de blør i hjel.

Når reformen er ferdig, er det ingenting igjen av islam:

Derfor lyder min påstand: Et opplyst menneske kan bare ta avstand fra Muhammed. Et brudd med islam ville være den eneste logiske konsekvensen.

Det er så sant som det er sagt.

Hvis den politiske klassen i dagens Vest-Europa var verdt sitt salt, ville den omfavnet den islamske verdens dissidenter med like stor varme som man gjorde med kommunismens under den kalde krigen.

Men det er den altså ikke. Et av resultatene er at den norske statsministeren ikke bare unnlater å pleie omgang med slike helter, men snarere kaster glans over arrangementene til deres – og sivilisasjonens – fiender.

Mirzo setter ord på hvordan Erna Solbergs besøk i den kjønnsdelte forsamlingen full av hijaber arter seg for dissidenter som henne:

For mange eks-muslimer er hijaben, i den stilen Brorskapets kvinner bærer den, en uniform for en fascistoid ideologi og et uttrykk for apartheid. Den utløser også panikk, angst, sinne, vanmakt eller raseri. Ofrene for denne ideologien er kvinner som under sine lange ermer skjuler arr etter stumpede sigaretter. Det er homofile menn som har blitt prylt nesten til døde av sine fedre og brødre, det er kvinner som ble barbarisk lemlestet som barn, så de senere kunne være ærbare hustruer. Det er kvinner som har fått ansiktet ødelagt av syreangrep, fordi de har opptrådt «æreløst». Det er mennesker som har blitt utstøtt av sine familier, fordi de har forkastet islam. Selv i Europa frykter mange av dem for sitt liv.

I idékampen mellom islam og sivilisasjonen har altså sivilisasjonens representanter vanskelig for å ta sin egen side. Dét er mørket vi befinner oss i, hvor lysstrålen fra folk som Mirzo er så skjør at man frykter den svinner hen.

 

Støtt Document

Du kan enkelt sette opp et fast, månedlig trekk med bankkort:

Eller du kan velge et enkeltbeløp:

kr

Du kan også overføre direkte til vårt kontonummer 1503.02.49981

Vårt Vipps nummer er 13629

For Paypal og SMS se vår Støtt Oss-side.