Kommentar

P1000633.JPG

Det viktigste for å kunne «fight the good fight» er å vite hva man står for. I Danmark ville ikke P.E.N. ha Lars Hedegaard som medlem på grunn av boken «I krigens hus». At en organisasjon som forsvarer ytringsfriheten nekter en forfatter medlemskap, tyder på merkelige tider. Var det budskapet i boken de reagerte på? Forfatterne beskrev utviklingen mot parallelle samfunn I Europa.

Det er to år siden bataljen, og mye vann har rent i havet. Begrepet parallelle samfunn er velkjent, og Muhammed-saken har fått mange til å tenke mer prinsipielt.

Lars Hedegaard trakk sin søknad til P.E.N. og stiftet istedet et Trykkefrihetsselskap, sammen med medforfatterne Helle Merete Brix og Torben Hansen. Det har nå 200 medlemmer, mot Danske P.E.N.s 300, og får halvparten av midlene som PEN i sin tid rådde over alene.

Lørdag delte de ut Trykkefrihetsprisen til Shabana Rehman og Roy Brown (bildet). Shabana fikk den for sin kreative og uredde bruk av humor til å belyse individets møte med intoleranse og gruppepress. Roy Brown var inntil nylig president i International Humanist and Ethical Union (IHEU og arbeidet opp mot Human Rights Commission i Geneve, som nå er avløst av Human Rights Council.

Ytringsfriheten er idag truet av radikal eller politisk islam, og det er alvorlig, for ytringsfrihet er den alle andre friheter bygger på, sa Brown i takketalen.

Til tross for mye oppmerksomhet rundt islam og muslimer er det lite systematisk kunnskap. Brown fremholdt at revolusjonen i Iran var uhyre viktig: Den viste at det gikk an for islamistene å velte et korrupt styre i regionen. Kort etter seieren erklærte Khomeini at menneskerettigheter er en vestlig oppfinnelse.

Saudi-Arabia likte ikke shia-revolusjonen, og begynte en voldsom misjonering over hele verden for sin form for sunni-islam, wahhabismen. Man regner med at de brukte 60 milliarder dollar på 25 år, til bygging av moskeer, skoler og bøker. Det finnes knapt den islam-skole i Vesten som ikke nyter godt av saudi-penger, sa Brown.

Bøkene de sprer er fulle av fiendskap, og hat mot jøder spesielt og ikke-muslimer generelt. Dette er påtalt og myndighetene har lovet å gjøre noe med det, men så sent som i forrige uke kunne Freedom House slå fast at saudi-ungdom i 12. klasse fremdeles lærer at det er deres plikt å føre jihad mot de vantro , at jødene tilber djevelen og at muslimer ikke kan være venner med ikke-muslimer.

Hvis innholdet i disse bøkene skal endres, må den bokstavtro fortolkningen av Koranen opphøre. Men det er snarere det motsatte som skjer: Der saudi-penger får innpass, forsvinner kritiske spørsmål ut døren. Det muslimske Brorskap kontrollerer 25 prosent av alle moskeene i Frankrike, sa Brown. Brorskapet har som motto: Å dø for Allah er det største som tenkes kan. Under påvirkning av slike tanker blir vanlige muslimer forvandlet til udetonerte bomber.

Problemet er at vanlige muslimer deler mange av overbevisningene til radikal islam. De har et bilde av islam som er diamentralt motsatt av det omverdenen har. De sier at islam er en fredens religion. At det ikke finnes tvang innen islam. At islam er ulik enhver annen religion, og at den ble formet i historiens lys. Men til forskjell fra kristendommen er aldri islams skrifter blitt utsatt for kildekritikk.

Her er det forandringer på vei. Ibn Warraq kommer med en bok til høsten som skal hete «Hvilken Koran?». Den vil vise uoverensstemmelser mellom forskjellige versjoner av Koranen.

En viktig forestilling muslimer har, er at ikke-muslimer må lære å respektere dem. Det er dessverre flere kristne og jøder som har overtatt den samme argumentasjonen på egne vegne.

Til det er å si at toleranse er en dyd, men respekt er noe man må gjøre seg fortjent til.

Det sies at muslimer blir fremstilt feilaktig, men hva med alle kampene mellom shiaer og sunnier, og den fullstendige fornektelsen av retninger som ahmadiya?

De sier de vil ha dialog, med over broene de ønsker seg går trafikken bare i én retning.

De klager over at våre samfunn er dekadente, gudløse, anti-islamske. Men den verdslige staten dreper ikke sine borgere. Er vestlige borgere anti-muslimske? Jeg tror ikke det. De fleste er likegyldige.

Det finnes et aspekt av dekadanse, av fråtsing i kjødets lyst. Men ingen er tvunget til å gjøre det.

Prisen for vår frihet er at andre har frihet til å bruke den på andre måter, også dekadente måter.

Vi får til stadighet høre at muslimer er ofre.

Muslimer er «disadvantaged». Men skal de få noe grep på situasjonen, må de se nærmere på forholdene hjemme: Mangelen på personlig frihet, og det at så lite av oljerikdommen er blitt brukt til det som kalles «human development».

Å fortelle muslimer at årsaken til deres problemer er å finne i Vesten, er å villede dem.

Mange har latt seg villede, og hevder at det rår islamofobi i Vesten. Det er blitt en forklaring på det meste. Mange innen den vestlige eliten støtter dem i denne troen.

Det arbeides energisk innen EU og FN for å gjøre islamofobi til en term på linje med antisemittisme. Konferansen av islamske stater hevder at bare det å antyde at det er en sammenheng mellom islam og terror, er utslag av islamofobi.

Da organisasjonen ble bedt om å ta avstand fra misbruk av islam, kom det langt om lenge et svar som også tok avstand fra denne problemstillingen.

Tariq Ramadan sier at «hvis dere ikke lytter til oss, vil ekstremistene overta». Det er det samme som å si at «hvis dere ikke gjør som jeg sier, roper jeg på storebroren min».

Dette argumentet fra såkalt moderate er blitt en standardsetning.

I Storbritannia legger Blair-regjeringen seg flat for å holde seg inne med de muslimske velgerne. En artikkel sist uke fortalte om økte bevilgninger til islamske skoler. Det til tross for en rapport som konkluderte med at «sekteriske» skoler var en av hovedgrunnene til sammenstøtene i Burnley i 2001.

Blair-regjeringen foreslo en lov mot forakt for religionen, og den ble nedstemt med bare én stemme i Overhuset. Australia har en slik lov, og der ble en prest stilt for retten, tiltalt for å ha lest fra Koranen. Forsvareren fikk ikke lov å lese fra Koranen I retten heller, også det ville vært blasfemi, mente dommerne.

FNs tidligere menneskerettskommissær Mary Robinson har sagt: Alle vet at islam er forenlig med menneskerettíghetene.

Nå vurderer EU å innføre bestemte normer for omtale av terror og islam. Da vil mord og vold ha oppnådd sine mål.

Menneskerettighetene skyves i bakgrunnen.

Målet ser ut til å være innføring av sharia I Europa, der hvor de er i flertall.

Fremtiden synes mørk.

Ytringsfrihet er friheten alle andre friheter bygger på. Ser man på frihetsindeksen, toppes den av Danmark og Sveits. Ikke ett av de 56 muslimske landene finnes i øverste halvdel av skalaen. Derimot ligger mange nederst. Tyrkia er nummer 98, Sudan er 133, Egypt 143, Saudi-Arabia 154, sammen med Kina, Cuba og Zimbabwe, og på bunnen Iran. En klar pekepinn om hva slags samfunn man får med islam som modell.

Man kan ha ytringsfrihet og pressefrihet, eller man kan ha et respekt-samfunn. Man kan ikke ha begge deler, sa Roy Brown i sin takketale.

Hva er svaret på denne utviklingen? Hva kan gjøres?

Det synes meg som om vi trenger å gjenopplive felles verdier: likhet, rettferdighet og demokrati.

Disse verdiene har hatt så stor gjennomslagskraft at vi tar dem for gitt. Vi har glemt hva vi bygger vår velstand og trygghet på.