Gjesteskribent

Borgerkrigen i Algerie var grusom og uhyggelig. En historie som gjorde inntrykk i Europa var mordet på en gruppe franske munker i Atlas-fjellene. Om dette skriver Helle Merete Brix i en ny bok om Det muslimske brorskap:

Natten til den 27. mars 1996 bortførte den algeriske terrorgruppe Groupe islamique armé (GIA, Den Væbnede Islamiske Gruppe) fader Christian de Chergé, broder Michel, broder Bruno, broder Célestin, broder Paul og broder Luc. Munkene befandt seg på deres kloster i Atlasbjergene nær landsbyen Tibhirine i Algeriet. I maj samme år bekendtgjorde GIA, at de havde dræbt de syv munke, hvis afhuggede hoveder blev fundet i et træ eller smidt på jorden. Deres kroppe er aldrig fundet.

De Chergé skrev et avskjedsbrev som ble trykt i franske aviser. Det ble skrevet i 1994. Allerede da ante munkene hva som kunne komme til å skje. De fikk mange anmodninger om å dra, men avslo.

De Chergé kendte Algeriet fra sin barndom og sin militærtid og var meget interessert i islam. Han opprettede et dialogforum med en gruppe av sufier, og munkene havde også en gratis lægeklinik i klosteret, der var særdeles populær blant de lokale.

Munkene må ha ment at de ikke kunne forlate det kjæreste de hadde, de kunne ikke forlate lokalbefolkningen som trengte dem. Og de kunne heller ikke svikte muslimene og islam stilt overfor en slik fare. De kunne flykte, men ikke gjemme seg for ondskapen. De hadde styrke til å konfrontere den direkte. Ikke mange har det.

Historien slutter ikke her. Spresielt grusomme hendelser vekker debatt i islamske kretser. Så også denne massakren og tilsvarende bestialiteter under borgerkrigen i Algerie. Hvordan skal man betrakte disse hendelsene? Det ble skrevet mange bøker om munkene, men én utmerket seg, skriver Brix.

I januar 1977 udkom under pseudonymet Nasreddin Lebatelier et 35 siders skrift, Le status des moines (Munkenes retsstilling). Som forlag var angivet et i Beirut der aldrig har eksisteret. Skriftet indeholder den første oversettelse av den muslimske 1300-talstenker Ibn Taymiyyas skrift med samme titel, og er en art teologisk begrundet forsvar for mordet på munkene.

Der kom samme år frem at forfatteren til bogen var den belgiske konvertit, orientalisten Yahya Michot, der underviste i islamiske studier ved det katolske universitetet i Louvain i Belgien, og som var formand for Det Belgiske Råd af Muslimer. Under indtryk af den efterfølgende ballade, der fikk universitetet til at bede Michot tage orlov, distancerede Michot seg fra mordene. Men det gjorde han ikke i sit skrift. Derimod skrev han, at «dramaet kunde uden tvil været undgået med en smule sund sans, hvis munkene havde accepteret at tage nogle ugers ferie i Frankrig». Hermed hentydede Michot formentelig til den katolske kirkes forslag om, at munkene skulle rejse, i hvert fald for en tid, af hensyn til deres sikkerhed. Det var der god grund til. GIA udsendte i 1993 en erklæring om at udlændinge, der ikke forlod landet, ville blive dræbt. Men munkene blev og ville ikke tage mot politibeskyttelse.

Ifølge Michot var munkene altså for så vidt selv skyld i deres skæbne. Michot selv har udgivet bøger og holdt foredrag om Ibn Taymiyya, som han beskriver som «vor øverste vejleder». Jyllands-Postens offentliggørelse av Muhammed-tegningerne har Michot swammenlignet med Talebans sprægning av de store Buddha-statuer i Afghanistan. I dag har Michot forladt Belgien og underviser i islamisk teologi på Oxford University.

Jeg fikk samme følelse av å lese denne historien som å lese Danilo Kis’ essay om tilblivelsen av Sions Vises Protokoller. Tanker og ideer slumrer og vekkes til live etter århundrer. Vi ser det refereres til muslimske tenkere og lærde fra middelalderen og de ulike skoler de ga navn til. Men vi tenker kanskje ikke over at det i dag finnes mennesker som lever deres tanker og setter dem ut i livet.

Jeg kjenner ikke Taymiyyaa, men det som sies og den sammenheng hvor han påkalles gir meg en følelse av å befinne meg i samme rom som som monsteret i «Alien»-filmene. Dragesæden har overlevd og vokser.

Vi er vant til å tenke at våre opplyste tanker er uovervinnelige. Men de vinner ikke av seg selv. De vinner ikke i møte med disse målbevisste kreftene, hvis ikke de våkner til en tilsvarende målbevissthet. En slik oppvåkning bidrar Helle Merete Brix til med sin bok Mod Mørket: Det Muslimske Broderskab i Europa, nummer to i Trykkefrihedsselskapets Bibliotek.

Hva er det som får et menneske til å oppgi sin interesse for stor litteratur (hun nevner Bulgakov) og heller bruke tiden på islam? Det er sannelig ikke lystbetont. Hvorfor så? Det er ikke mange som Brix i Danmark, men nok til at de har kunnet gjøre seg bemerket. For noen år siden skrev hun I Krigens Hus med Lars Hedegaard og Torben Hansen. For den ble Hedegaard nektet medlemskap i Danske P.E.N. De mente den var hetsende og rasistisk. Hedegaard tok konsekvensen av avslaget og stiftet sammen med noen andre Trykkefrihedsselskapet, som nå er større enn Danske P.E.N. I årene som har gått har de arrangert en rekke konferanser og foredrag med kjente navn på listen: Ibn Warraq, Roy Brown, Daniel Pipes, Wafa Sultan, Bat Ye’or, Ayaan Hirsi Ali og Geert Wilders.

Det har kostet. Under et arrangement i fjor reiste redaktør av Politiken Tøger Seidenfaden seg og avleverte en tordentale mot Hedegaard & Co for å spre fobi og grums før han strøk på dør. Av norske medier får man inntrykk av at alle dansker stemmer Dansk Folkeparti. Det stemmer ikke. Samfunnet er meget polarisert.

At et vestlig demokrati henger på noen få modige mennesker kan høres helt vilt ut. Men det er en kjerne av sannhet i det. Brix & co går foran. De formulerer tanker og perspektiver. De setter ord på ting. Uten denne erkjennelse i den mentale overbygning kan ikke kampen vinnes. De politisk korrekte har hegemoniet i Danmark som i Norge. Men i Danmark finnes en avantgarde som kommuniserer med folkeflertallet. Det gjør det ikke i Norge. Her finnes Frp og noen enkeltindivider, men ingen organisert intellektuell gruppe. Det er et stort savn. Hvorfor det er slik, er vanskelig å forklare. Nordmenn sitter helst på sine tuer og kritiserer hverandre. Igjen må vi se til København.

Mod Mørket er en deprimerende bok. Brix får frem de lange linjene. Det Europa står overfor var ikke noe som kom flytende i kjølvannet av innvandringen de senere år. Det begynte for lenge siden, i den saudiarabiske ørken på 1700-tallet, og i Egypt i mellomkrigstiden. Den arabiske verden følte utfordringene og truslene fra den moderne tid. Men deres reform ble en kontrarevolusjon: et alternativ til det moderne, demokratiske samfunn.

Brix viser at dette alternativet, kampen for gudsstaten på jord, er en kamp som har pågått lenge, og den har nå nådd Europa med rundt regnet 50 millioner muslimer. Utviklingen har kommet brått på den europeiske elite, som ikke greier å se problemene i øynene men heller har begynt å tilpasse seg seg islam.

Det er de mest aggressive elementene som går foran, og det er som om de anspores av Vesten til å stille krav og forlange. Pascal Bruckner sa da han var i Norge at jo tettere muslimene kommer på vårt samfunn, jo sintere blir de. Vestlig elite synes totalt uforberedt på dette møtet.

Men islamistene er forberedt. De har forberedt seg i mange tiår. Det er en relativt ny bevegelse, selv om de griper tilbake til middelalderskolene. De toneangivende tenkerne Sayyid Qutb og Mawdudi er totalitære i sin politiske filosofi. Det er et krav om realisering av gudsstaten som ikke fantes i islams storhetstid. Mange har pekt på at deres ideologi er utopier som aldri kan realiseres. Men Khomeini gjorde revolusjon i Iran, og viste at islamister kunne gripe makten.

Brorskapet er sunniislamister, men Khomeini har likevel hatt enorm innflytelse, omtrent som en moderne Lenin.

Brix poengterer at det ikke er Al-Qaida og jihadistene som er farligst, men det offisielt ikkevoldelige Brorskapet som finnes nær sagt over alt. Said Ramadan, far til Tariq, kom til Europa på 70-tallet og grunnla Det islamske senteret i Geneve. Nå finnes det hundretalls med sentre, tusenvis av moskeer, stiftelser, forlag, skoler og butikker. Til sammen danner de et alternativt samfunn, et samfunn i samfunnet. Den versjonen av islam som Brorskapet abonnerer på, dyrker denne forskjellen, og det vokser frem segregerte samfunn i Europa.

Den islamistiske bølgen har økt bevisstheten om å være muslim fremfor alt, før det å være borger. Lojaliteten går først og fremst til Allah og ummaen – fellesskapet. Dermed blir symbolsaker som hijab også et instrument for å splitte samfunnet, for å skape lojalitet mellom muslimer, mot ikke-muslimer.

Det spesielle med Europa og land som Norge er at en gruppe opinionsdannere fra å være passivt tolerante nå argumenterer for og forsvarer en islamistisk forståelse av samfunnet. Man utvider hele tiden rammene for muslimsk utfoldelse. Norges svar på karikaturtegningene var Aftenpostens lansering av Muhammed Usman Ranas islamisme under dekke av verdikonservatisme. Det sies i ramme alvor at islamismen er for araberlandene hva sosialdemokratiet var for de nordiske land. I samme retning trekker dialog-kulturen som har gått fra å være et honnørord til å bli kode for aktivt samarbeid og forståelse med muslimer og muslimske land.

Denne indre kampen om Europas sjel er noe som pågår hver eneste dag. Brix viser hvor organisert motstanderen er, hvor langsiktig han arbeider, hvor mange steder han har trengt inn.

Den skyggen som avtegner seg er så mørk og truende at erkjennelsen ser ut til å være lammet hos de ledende lag. De drar ikke på møter, studerer ikke emnet, slik Brix har gjort, besøker ikke en islamsk messe utenfor Paris som avholdes årlig, går ikke på konferanser hvor det på ramme alvor diskuteres om musikk er forbudt i følge islam.

Brorskapet og islamistene har noen premisser for samfunnet som ikke er mulig å forene med et sekulært, moderne demokrati, uansett hvor mye Tariq Ramadan insisterer på det. Hans læremester Yusuf Qaradawi sa det kort og fyndig:

Islam anerkender ikke lojalitet overfor andet end troen, anerkender intet forhold andet end dets broderskap eller nogen skelnen mellom mennesker andet end på basis av tro og vantro. Selv hvis det er tale om en landsmand, en slægtning , ens egen kødelige bror, så er den vantro, der viser fjendtlighet overfor islam, en fjende av muslimerne.

Helle Merete Brix
Mod Mørket.
Det Muslimske Broderskab i Europa. 228 s.
Trykkefrihedsselskapets Bibliotek 2008

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også