Kommentar

Xavier Beauvois’ film Om Guder og Mennesker rører ved noe av det mest ubehagelige og sentrale i vår tid: religion og vold. Historien utspiller seg i Atlasfjellene i Algerie, der en gruppe munker lever i et kloster nær en landsby. Det gir distanse. Men vissheten om at det er en sann historie vi ser, gir en følelse av uro og ubehag.

Vi hører stadig at religion har fått en renessanse, og at vi må gi religion større plass. Innebærer det slike risikoer som vi ser munkene i trappistklosteret blir utsatt for?

Filmen utspiller seg i Algerie midt på 90-tallet. Islamist-bevegelsen FIS vant første valgrunde, og ville vunnet andre. Regjeringen valgte å avlyse og innføre unntakstilstand for å unngå «én mann, én stemme, én gang», dvs. et legalt kupp. Resultatet ble en brutal og ytterst skitten borgerkrig. En ny militsgruppe, GIA, dukket opp, som var enda mer brutal enn FIS. Denne skulle føre krigen over på fransk jord, i form av en rekke bombeeksplosjoner på metroen og offentlige plasser. Bakmennene satt i London, men britisk politi foretok seg ikke noe.

For sivilbefolkningen var borgerkrigen et sant helvete. Det spesielle med den islamistiske terroren var hensynsløsheten overfor egen befolkning. Man slaktet bokstavelig talt folk, tilsynelatende helt uten grunn: falske kontrollposter stanset busser, man angrep brylluper, landsbyer, og skar over strupen på folk som om de var offerdyr.

Myndighetene var allerede korrupt, og svarte med militarisering og brutalisering. Vanlige mennesker betød lite.

Slike situasjoner stiller menneskene overfor umulige valg. De har ingen ressurser til å foreta seg noe som kan beskytte dem. De er tvunget til å fortsette sine liv, helt utlevert tilfeldighetene. Et motorstopp på en øde vei kan være fatalt.

Angriperne dukker opp helt uventet. En 18 år gammel jente blir stukket i hjertet og myrdet på en vanlig buss, kun fordi hun ikke har tatt på seg hijab.

Dette er det første varsel vi får om faren som truer. Det er en av de to eldre i landsbyen Tibhirine som forteller munkene om det forferdelige som skjer rundt dem. Han var i slekt med jenta. – Dette er ikke muslimer, sier den gamle. Leder av klosteret, fader Christian, kan bare være medfølende.

Gjennom en rekke enkelthendelser gir regissør Beauvois innblikk i samspillet mellom munkene og lokalbefolkningen, og faren som truer. Det skjer mange ting, over et stort område. Nyheter tar form av rykter. Man undres over munkene som har en satellittelefon, men ingen radio eller TV, såvidt vi kan se. Dermed kan de stenge verden ute. Men i en voldelig tid blir det livsfarlig. Er de i stand til å vurdere faren?

Vi ser en svært dramatisk hendelse på nært hold: En bilkolonne kommer plutselig til en anleggsplass hvor kroatiske arbeidere holder til. Ut hopper menn med automatvåpen, og turbaner. De slakter kroatene som sauer. Dette gjør voldsomt inntrykk på omgivelsene: den lokale administrator oppsøker klosteret og vil at de skal be om militær beskyttelse. Drapene skjedde mindre enn to mil unna. GIA-folkene kan når som helst oppsøke klosteret.

Allerede i 1993 sendte GIA ut en erklæring om at alle utlendinger måtte forlate Algerie, ellers ville de bli drept. Trusselen ble raskt til virkelighet. Tre år senere er den overhengende, og står bokstavelig talt ved klosterets dør.

Hvordan reagerer munkene?

Landskapet spiller en stor rolle i filmen. Avstandene er store, og store deler av landskapet er goldt og karrig. Rundt klosteret er det vakre skoger, og fantastisk utsyn over slettene. Men store områder betyr ingen kontroll, og uvisshet. Munkene låser dørene ved mørkets frembrudd, det er alt.

Drapene på kroatene gjør inntrykk på noen. Broder Christophe spilt av Olivier Rabourdine ønsker å dra. Hvorfor skulle han ofre livet til ingen nytte? Flere andre føler likedan. De er opprørt over lederen, Christian, som helt suverent avslo tilbudet om militær beskyttelse. Nå begynner en lang prosess hvor munkene må bestemme seg om de skal bli eller dra.

Ett moment er hjelpen de gir lokalbefolkningen. Fader Luc, spilt av Michael Lonsdale (bildet) , behandler hver dag 150 pasienter. Det finnes ikke leger i nærheten og han forteller i en scene hvor utslitt han er: folk får store plager av terroren. De trenger hjelp.

Flere av de lokale vil at munkene skal bli, de føler det gir dem en slags beskyttelse. Men hvor mye bryr de seg om munkene egentlig? Er de bare nyttige, eller betyr de noe mer?

Munkene deltar i hverdag og fest. Således også i en omskjæringsseremoni, der den lokale bønneleder avslutter med, «hjelp oss å beseire de vantro». Beauvois legger inn mange slik små detaljer, som antyder hvordan ting kan sprekke: når situasjonen får forholdene til å revne er det hver gruppe for seg. Da må munkene klare seg selv. Dette er et undertrykket samfunn, forsvarsløst overfor salafister og militære. Det virker ikke som om de har evnen til å finne sammen og utgjøre en motkraft. Slik kan salafistene infiltrere og terrorisere innenfra.

Munkene er innstilt på forståelse, de leser Koranen. Religiøst er de økumeniske. Men de er bærer av holdninger som blir farlige når salafismen truer. Beauvois gjør ikke dette eksplisitt, han antyder. I en scene sitter fader Luc med en vakker ung lokal pike på en benk, og jenta spør om han noengang har vært forelsket. Hun spør hvordan man kan vite at man er forelsket. Luc forteller, det er noe man vet, som setter kroppen i bevegelse uten at man kan kontrollere den. Jenta sluker hans ord, fader Luc setter ord på hennes følelser. Men dette er farlige holdninger i den tid de lever i.

Det går troll i ord: salafistene står en kveld på døren, det er endog julaften. De vil at legen Luc skal bli med og behandle en såret kamerat. Det er umulig. Fader Christian er resolutt og prinsippfast. Han avslår, og vinner en viss respekt hos militslederen for sin standhaftighet. De drar. Munkene kan puste lettet. Men de forstår at det bare var en utsettelse.

Fader Christian (bildet) blir tilkalt av de militære. En militsleder er drept. De vil at Christian skal identifisere ham, siden munkene har sett ham på nært hold. Offiseren spør om de har gitt jihadistene medisiner. Han merker Christians reserverhet og motvilje, og spør om han skal fortelle om militslederens favoritt-tortur? Det er militslederen som ligger inne i likhuset, og nå gjør Christian noe spesielt: han folder hendene og ber beveget ved den drepte. Dette provoserer offiseren voldsomt, og Christian blir bedt om å forlate stedet straks.

Christian sier i en scene at han avslår å be om hjelp fra korrupte militære. Men hvem skal beskytte menneskene? Munkene?

De har nok med seg selv. En kveld kommer jihadistene tilbake, anført av en ny leder. De har med seg en såret kamerat, som Luc blir tvunget til å behandle. Det er farlig spill. Nå er munkene involert, og har hjulpet fienden. Det gjør dem enda mer utsatt. Militære har sine informanter.

Det er som den håpløse situasjone får munkene til å slutte rekkene. Der det før var dissens er det nå enighet: De blir. De gjør det fordi de vil følge Jesus eksempel: et liv i fattigdom og forsakelse., i imitasjon av Kristus.

Denne samstemthet får munkene til å bli oppløftet: de er samlet rundt bordet som til en siste nattverd. Litt vin og klassisk musikk får hjertene til å svulme. De føler de har gjort det riktige.

Men ikke mange timer senere brytes stillheten av slegger som slår inn portene. Alle munkene nær som to blir utkommandert, først til en varevogn, og inn i et hus, hvor det leses opp et brev til franske myndigheter med krav om løslatelse av fanger. Deretter ser vi dem marsjerende på rekke og rad i skogen, oppover bratt lende, trampende i snø, som fortsetter å falle rundt dem. Det er malerisk vakkert. Munkene går sin egen død i møte.

Helle Merete Brix har en utførlig omtale i sin bok Mod Mørket. Det muslimske brorskap i Europa (Trykkefrihedsselskabets Bibliotek 2008):

Natten til den 27. mars 1996 bortførte den algeriske terrorgreuppen Groupe islamique armé (GIA, Den væpnede Islamske Gruppe) fader Christian de Chergé og seks andre franske trappistmunke, broder Christophe, broder Michael, broder Bruno, broder Célestin, broder Paul og broder Luc. Munkene befandt seg nær landsbyen Tibhirine i Algeriet. I maj samme år bekendtgjorde GIA, at de havde dræbt de syv munke, hvis afhuggede hoveder blev fundet i et træ eller smidt på jorden. Deres kroppe er aldrig funnet.

Hvorfor man i filmen sier at man ennå ikke vet hvem som drepte de seks, er merkelig. Det er en viss følelse av distansering, av anonymisering, i omtalen av filmen. Fransk kolonialisme omtales, men ikke ordet Algerie.

Fader Christians avskjedsbrev som avslutter filmen, ble skrevet allerede i 1994. I brevet går Christian i forbønn for sin morder. Dette er en side ved kristendommen som kan få normale mennesker til å rygge. Ville Christian skrevet det samme hvis han visste hvilken skjebne han gikk i møte?

«Og også dig, min ven i min sidste stund, som ikke vil have vidst, hva du gjorde, ja også dig gjælder denne tak og dette farvel, som også er et ønske om Guds velsignelse for dig.»

Fransk er et «blomstrende» språk og noe kan skrives på denne konto. Men å ønske Guds velsignelse over sin fremtidige morder er for de fleste «over ævne».

Brevet slutter med et «amen» og et «insallah»

Det er også med i filmen. Det er viktig å få frem at dette er autentisk. Men det kan virke som om det også er et budskap regissøren vil få frem. Er det for å understreke hvor integrert munkene var, eller ligger det noe dypere i det?

Ble munkene bønnhørt? Utviklingen i Algerie så langt tyder ikke på det. I mens har smitten fra Algerie og det utvidede Midtøsten spredt seg til Europa. Brix kan fortelle om en direkte «avlegger» i Europa, og den historien er nesten like rystende som filmen:

Det er i årenes løp skrevet en række bøger om massakren på trappistmunkene. En af dem skiller sig særligt ud. I januar 1997 udkom under pseudonymet Nasreddin Lebatelier et 35-siders skrift, Le status des moines (Munkenes rettsstilling). Som forlag var angivet et i Beirut, der aldrig har eksisteret. Skriftet indeholder den første oversættelse af den muslimske 1300-tals tænker Ibn Taymiyyas skrift med samme titel og er en art teologisk, begrundet forsvar for mordet på munkene.

Ibn Taymiyya er en af de teologer, som bevægelser fra al-Qaeda over GIA til den franske paraplyorganisationen UOIF sætter højt. I en erklæring om drabet på munkene henviste GIA da også til Ibn Taymiyya, der mente, at det var tilladt at dræbe de munke, der blandede sig med den lokale, muslimske befolkning. Argumentet var, at de forsøgte at lokke muslimer væk fra den rette vej.

Der kom samme år frem at forfatteren til bogen var den belgiske konvertit, orientalisten Yaha Michot, der underviste i islamiske studier på det katolske universitet i Louvain i Belgien, og som også var formand for Det Belgiske Råd af Muslimer. Under indtryk af den efterfølgende ballade, der fik universitetet til at bede Michot tage orlov, distancerede Michot sig fra mordene. Men det gjorde han ikke i sit skrift. Derimot skrev han, at «dramaet kunne uden tvivl være undgået med en smule sund sans, hvis munkene havde aksepteret at tage «nogle ugers ferie i Frankrike».» Hermed hentydede Michot formentlig til den katolske kirkes forslag om, at munkene skulle rejse, i hvert fald for en tid, af hensyn til deres sikkerhed. Det var var der god grund til. GIA udsendte i 1993 en erklæring om, at udlændinge, der ikke forlod landet, ville blive dræbt. Men munkene blev og ville ikke tage imod politibeskyttelse.

Ifølge Michot var munkene altså for så vidt selv skyild i deres skæbne. Michot selv har udgivet bøger og holdt foredrag om Ibn Taymiyya, som han beskriver som «for øverste vejleder».

Jyllands-Postens offentliggjørelse av Muhammed-tegningene har Michot sammenlignet med Talebans sprængning av de store Buddha-statuer i Afghanistan. I dag har Michot forladt Belgien, og underviser i islamisk teologi på Oxford University.

Denne historien er foruroligende, for den viser at ondskapen også har slått rot i Europa, og det innenfor veggene av våre prestisjefylte læresteder. Hvordan reagerer vi på trusselen? Vi ignorerer den, passivt og aktivt, og nekter for at den finnes. Kan det da tenkes at noe tilsvarende Algerie kan utspille seg i Europa?

Men det gjør det allerede. Alle som har måttet gå i dekning og trekke seg tilbake pga trusler, har gjort det pga vold fra salafister. Theo van Gogh ble drept. Den britiske parlamentarikeren Stephen Timms ble knivstukket på sitt eget kontor av en student som fikk det for seg at hun måtte hevne invasjonen av Irak.

Ondskapen er allerede i Europa.