Kommentar

Historien om de åtte munkene i filmen Om Guder og Mennesker, som velger å bli fremfor å rømme fra faren, slipper ikke tilskueren. Var det et martyrium, eller var det dumhet? Spørsmålet vil forsette å forfølge oss fordi vi selv befinner oss i situasjoner som kan minne om munkenes: skal vi ta konflikter i det flerkulturelle samfunnet, eller trekke oss unna? Hvor høy pris er vi villig til å betale for å forsvare hus og hjem og livsform?

Nå burde forbeholdet komme: det finnes ingen meningsfull parallell mellom munkene i et borgerkrigsherjet Algerie og forholdene i Europa. Det sier snusfornuften. Men hva med våre sanser og instinkter, det vi fanger opp i randsonen? Det som ikke settes ord på, men ligger der. Det sier noe annet. Når det skytes med skarpt mot busser i en svensk by, så vet man at noe er på gang. Man vet at det ikke er siste gang det skytes, og man vet det følger mer med. Det er denne vissheten om at noe truende finner sted og vanskeligheten med å formulere det, som filmen griper inn i. Det finnes noen moralske dilemmaer, og trusler, som vekker noe i oss. Kunsten er det verkstedet som kan få oss til å se, bokstavelig talt, og i overført betydning. Kunsterne skaper på instinkt. Det er ikke sikkert regissøren eller juryen i Cannes så rekkevidden av filmen. Men den er der, det er det som gjør kunst stor.

Når man vet at en slik film med et så alvorlig og spesielt tema vinner Grand Prix i Cannes og nå European Film Award, så vet man at noe har skjedd. Michael Moore kunne triumfere, han feide Cannes med sin anti-Bush, anti-USA-film. Det virker som en evighet siden. Tidsånden har forandret seg.

Hvorfor er munkenes valg så påtrengende? Fordi det rører ved noen spørsmål vi som er oppvokst i en kristen-humanistisk kultur bærer med oss: hva gjør vi stilt overfor ondskapen?

Noe av nøkkelen kan ligge i skuespillernes presentasjon av figurene. Lederen, fader Christian, spilles av Lambert Wilson. Han er inderlig, og har dette lidende blikket, som er en slags overmenneskelig tjenerrolle, overfor mennesker og Gud. Dette inngår i en lang klostertradisjon som går helt tilbake til Frans av Asissi. Munkene er til for å tjene, for å gi avkall på. Wilson spiller så godt at jeg var overbevist om at han la sin egen karakter i rollen. Men det er slett ikke tilfelle. Wilson spiller The Merovingian i Matrix-filmene, der han er en dekadent, raffinert livsnyter, eoner fra rollen i Om Guder og Mennesker.

En slik transformasjon er imponerende. Wilson har «lest» en kristen type. Også de andre skuespillerne leverer frembragende prestasjoner. Men det er Christian som er ledende, det er han som avviser militær beskyttelse, og går martyriet i møte og får de andre med seg.

Munkene har en filosofi om å være i verden og være i det «lave»; slik Jesus var. Blant fattigfolk, dele deres kår og samtidig være til hjelp. Ikke ved å misjonere, men ved å være blant muslimer, skulle de vise hva kristendommen handler om. De kjenner Koranen og forstår og respekterer den, er fortrolig med dens kultur. De lever tett på.

Det første møtet med salafistene ryster flere av dem. De gjennomgår en krise, før de finner frem til vissheten om at de må bli. De forenes rundt bordet med rødvin og til tonene av Svanesjøen. Kort og brutalt klippes det til at de føres bort og går sin egen død i møte. Hva vil regissøren si oss? Ble de overrumplet av virkeligheten, svant idealene og fromheten når de stampet i snødrevet uten klær? Hva består storheten i?

Når brevet fader Christian skrev ruller over lerretet, der han ber også for sine mordere, reises spørsmålet om hva kristendommen er blitt, og hvordan den skal forstås. Er dette et martyrium, fulgte munkene Jesu eksempel, eller kastet de bort sine liv?

Det finnes noe i Christians holdning som provoserer hverdagsmennesket. Det mennesket som lever i verden og har ansvar for andre. Man kan ikke velge martyriet på vegne av andre, kun seg selv. For de fleste av oss har våre valg ringvirkninger. Christian er leder av klosteret, han velger suverent å si nei til tilbudet om militær beskyttelse, noe de andre munkene bebreider ham for. De sa: «du kunne i det minste ha gitt oss anledning til å si vår mening». Det er neppe tilfeldig at manusforfatter har lagt inn denne episoden. Den er viktig. Christian tar et valg på vegne av fellesskapet som får fatale følger.

Du velger, alle valg får konsekvenser. Christian ønsker at munkene skal være ikke-voldelige, ikke bli innblandet. Men de blir innblandet: det går ikke lenge før salafistene står på døren og forlanger medisiner, så kommer de med en såret, og krever behandling og pleie. Til slutt kommer de for munkene.

Filmen viser tydelig at ingen kan bli stående på siden. Munkene blir trukket inn i konflikten, uansett om de ikke vil ha noe med «de korrupte myndighetene å gjøre», som Christian formulerer det. I stedet ender de opp med å hjelpe opprørerne. Det er ingen detalj, eller tilfeldighet i filmen. Det er lagt inn for å vise at partene ikke tillater noen nøytral grunn.

Ikke bare tvinges de til å hjelpe opprørerne. Når Christian skal identifisere opprørslederen, folder han hendene og ber for den drepte. Dette opprører offiserene voldsomt, og de spør om Christian vil vite hans favoritt-torturmetode.

Her krysser Christian en grense. Det som sett fra ett perspektiv – et «ikke av denne-verden»-perspektiv, – å følge Jesu eksempel og be for sine fiender, fremstår ut fra de levende menneskenes verden som blasfemi: Christian ber for en morder. Er det hans oppgave, har han dekning for en slik handling?

Man kan se dette som en tragedie: Christian og munkene forsøker å følge Jesu eksempel, både overfor den fattige lokalbefolkningen og islamistene – elsk dine fiender.

Men det finnes også et annet perspektiv: Christian blander sammen religion og politikk. Han vil avstå fra innblanding, men nettopp ved å insistere på denne renhet overfor den sekulære staten, som er brutal, blir han innblandet på opprørernes side, og de er enda mer brutale og hensynsløse.

Martyriet er ikke noe man kan velge, det er noe man hever seg opp til hvis man blir tvunget.

Hvis mennesket har et valg, blir martyriet meningsløst: munkene kunne velge. De kunne valgt å få beskyttelse og de kunne valgt å dra. Døren sto åpen. De valgte å bli, men når døden nærmer seg er det som om den misbrukte friheten slår bena under en: da blir man redusert til en hjelpeløs stakkar. For man hadde ikke trengt å være der i dødens forgård. Døden er et alvorlig anliggende, særlig hvis man treffer valget på vegne av andre. Det gjorde munkene, kollektivt.

Finnes ikke martyriet? Jo, det finnes der mennesket ikke har noe valg. Der mennesker ikke har noen utvei. I slike situasjoner finner mennesket frem til uante krefter. Det kan utføre mirakler. Det kan også gå døden i møte, med en storhet vi andre bare kan bøye seg i støvet for. Men det kan ikke planlegges, det kan ikke velges på fritt grunnlag, det må inneholde et element av tvang.

Grekerne hadde en forestilling om arete; som er den spennvidde hver enkelt art er tilmålt fra skapelsens side. Gudene har en helt annen arete enn mennesket. Det finnes noen grenser mennesket ikke kan overskride. Kun i sjeldne øyeblikk kan mennesket prestere noe som blir udødelig.

Det synes som om det i den kristne offertanken har sneket seg inn noe av det grekerne kalte hybris: å skulle etterligne Kristus kan bli overmot.

Mennesket er låst til eksistensen. Det er ved å dele menneskenes kår og bøye seg under dem at man oppfyller kontrakten med andre mennesker. Det betyr også at man ikke gjør meningsløse ofre. For meg fremsto munkenes død som i beste fall en tragedie, i verste fall dumhet.

De første kristne ofret livet, men det var fordi de ikke hadde noe valg. Menneskene i dag har mange valg. Ett av dem er å innse hva som truer oss. Det er å være den gode hyrde.

De som opponenerte mot nazismen visste ikke helt hva de gikk i møte. Carl von Ossietzky visste ikke helt hva som ventet ham, ei heller studentene i Den hvite rose, eller mennene bak 20.juli-attentatet: nazistene hentet ut en giljotine og halshugg studentene, og 20.juli-mennene ble langsomt kvalt med pianostrenger.

Dette er ikke råskap. Det er ondskap, og det er noe annet. I vår tid har vi sett ondskapen, og den har dukket opp igjen i denne formen for islam. Slik er det. Man kan synes det er ubehagelig å si det, men det er sant.

Det ikke å være forberedt på denne trusselen er å svikte både seg selv og de man tilhører.

Denne spesielle form for passiv, lidende, ikke-av denne-verden-kristendom har gjort kristendommen tannløs: de kristne er blitt som sauer. Man sa om jødene at de gikk som sauer til slaktebenken. Det er ikke sant. Ingen kunne vite hva de gikk i møte. Men vi vet. Vi kjenner ondskapen. Vi har ingen unnskyldning. Jesus levde i verden. Kristendom handler om å bry seg om livet, og noen ganger betyr det å ta opp kampen for å forsvare livet. Som det står i Nordahl Griegs dikt Til Ungdommen:

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!