Kommentar

Kvelden før Kristi Himmelfartsdag kommer beskjeden om at Vatikanet anerkjenner den palestinske staten. Hvordan er det mulig? Også paven er grepet av ønsket om å gjøre godt ved å blande seg inn i politikken.

Men en politisk inngripen på idealistisk grunn kan bli det verste fra begge verdener og begge kan korrumperes.

I Document har vi ved flere anledninger diskutert internt hvorfor de kristne er så tafatt og – i våre øyne – feige. Man skulle tro at mennesker som fulgte Kristus ville være fryktløse. Men det vi ser er at mennesker omsetter idealene og det gode i politikk og føler at de er fryktløse jo mer kompromissløse de er i deres krav.

Dette er en tilsnikelse. Det er intet fryktløst ved å kreve det maksimalt gode, det kan tvertimot være minste motstands vei. Intet har mindre omkostninger i dagens Vesten enn å kreve paradis på jord. Europa skal ikke bare redde alle fra å drukne i Middelhavet, det skal også bosette dem etter en fordelingsnøkkel i et Europa der det ikke finnes arbeid eller boliger til dem, og der budsjettene til å underholde dem krymper.

Når en slik p0litikk bare møter unison applaus er det grunn til å spørre hva som foregår.

Santi_di_Tito_-_Niccolo_Machiavelli's_portrait

Santi di Tito: Niccolò di Bernando dei Machiavelli

Christian Skaug skrev i en epostutveksling:

Machiavelli sier indirekte at politikken lider fordi den påvirkes av de sidene ved religionen som hører hjemme i enkeltmenneskets sinn – ikke i politikkens.

Dette er kloke ord. Mennesker med stemme og makt tar de sidene ved kristendommen eller humanismen som hører til den personlige sfære og gjør dem til allmenne rettesnorer for politikken. Men da får de helt andre konsekvenser

Da vil Europa være forpliktet til å plukke opp alle som banker på dets dør. Uansett konsekvenser.

Stort tydeligere kan man ikke få frem forskjellen på religion og politikk: Hvis man på ramme alvor mener at moralen forplikter oss til å hjelpe om det så betyr å forvandle våre samfunn til det ugjenkjennelige og spille hasard med fremtiden, så er det ikke lenger moral, men galskap.

For politikk er et eget domene, underlagt egne lover. Hvis noen tror det kan endre disse reglene ved å innføre godhet, vil de få en ubehagelig overraskelse.

Kristendommen har som fundamental innsikt at gudsriket ikke er mulig på jorden. Å forsøke det er å bryte reglene for menneskelig eksistens. Det er hva grekerne kalte hybris, overmot. Gudene straffer det nådeløst.

laudario_ascension_detail_sm

foto: Detail of worshippers in the Ascension of Christ from the Laudario of Sant’Agnese

Derimot er den usynlige kirken av troende et fellesskap på jorden som er en forventning om det neste liv.

De verste katastrofer i vår tid har vært utløst av mennesker som har villet realisere utopien på denne jord: Kommunisme, fascisme og nazisme. Mye tyder på at vi er midt oppe i utfoldelsen av den tredje utopien: islamismen.

I en slik stund gjelder det å vite hva som er hva: Hva som hører politikken til, og hva som er religionens domene.

Det er noe ekstra kvalmende når kristne ledere går foran i «vekkelsen». Det de oppnår er å fordrive godheten fra medborgernes sinn. For når konsekvensene av samfunnstoppenes godhet viser seg, vil menneskene snu seg vekk i bitterhet og miste deres ekte humanitet. Også det er et ansvar, men det later ikke til at politikere, prester eller medier kjenner det minste snev av tvil eller uro.

På overflaten synes ikke denne reaksjonen, men den foregår i folks hjerter, og den gjør oss ikke mer humane, men mindre og med mindre hjerterom til å møte de nye som kommer. Tror samfunnstoppene at de kan kommandere frem godhet?

Det står stadig klarere for meg at politikk er et gammelt håndverk. Drevne, sofistikerte romere ville ikke ha noen problemer med å forstå dagens spill. De ville snarere se ned på oss fordi vi innbiller oss at godheten har kommet til verden når alle tegn tyder på det motsatte: Vesten spiller med en godhet det ikke lenger har dekning for. Denne blindheten er den største faren. Romeren kjenner fortsettelsen hvis vi ikke snur.

IMG_0341

Mer enn noen gang trenger vi politikere som forstår politikkens vesen og dens håndverk. Niccolo Machiavelli skrev i Discorsi – også dette har jeg fra Christian Skaug:

Når jeg tenker over hva det kommer av at folk i gammel tid elsket friheten høyere enn i dag, tror jeg det er av samme grunn som nå gjør menneskene min­dre sterke. Og den ligger etter min mening i forskjellen mellom den antikke og den nåtidige oppdragelsen, som igjen kan føres til­bake til forskjellen mellom vår religion og de gamles. For selv om vår religion har vist oss sannheten og den rette vei, får den oss til å legge mindre vekt på verdslig heder. Den har forherliget de ydmyke og innadvendte mer enn de handlekraftige. Den ser det høyeste gode i ydmykheten, selvfornektelsen og forakten for verdslige ting, mens den antikke så det i tapperheten, i fysisk kraft og i alle de egenskapene som gjør menneskene sterke.

Når vår religion krever at du besitter indre styrke, betyr det at du skal være i stand til å bære lidelser, snarere enn å handle kraftfullt og energisk. Denne måten å leve på synes altså å ha gjort verden svak og til et bytte for ryggesløse personer som sorgløst kan regjere over den, fordi de har innsett at det sto­re flertall av menneskene for å komme til paradiset heller finner seg i overgrep enn å hevne dem.

Selv om det derfor ser ut til at verden er blitt kvinneliggjort og himmelen har mistet sin kraft, så skyldes det uten tvil først og fremst feigheten hos de menneskene som har utlagt vår religion med dådløsheten og ikke med handlekraften for øye. For hvis de tenkte over at den tillater oss å lovprise og forsvare fedrelandet, ville de innse at den i virkeligheten ønsker at vi skal elske og ære det, og oppdra oss slik at vi kan forsvare det.

Det kom det. Ordet feighet. Det er utleggelsen av troen på feil premisser som har gjort kristne svake i denne verden.

I januar var Skaug-familien og undertegnede på et katolsk seminar i Storbritannia. En konservativ bevegelse hadde samlet mange fine mennesker. Det ble sagt fine ord, men som de documentarister vi er utesket vi også deltakerne om deres politiske ståsted. Hva tenkte de om kristendomsforfølgelsene i Midtøsten? Da var det en italiensk kvinne kom med replikken: – Det blir ikke noe nytt Lepanto.

Jeg måtte be henne gjenta. Slaget ved Lepanto var det første store sjøslaget der ottomannerne ble beseiret. Hun gjentok: Det skulle ikke bli noe nytt Lepanto. De kristne skulle denne gang forberede seg på martyriet.

Jeg ble rystet. Når man vet hva som foregår i Midtøsten kan man ikke si at dette er noe vi skal forberede oss på.

Men det er hvor man havner hvis man unnsier denne verden. Hvis man er mer opptatt av den neste.

Men dette er ikke kristelig. De gode hyrde tar vare på sin flokk. Han tar spesielt vare på de svake.

Machiavelli har helt rett: Å tro at godheten kan realiseres på jorden er en form for vantro. Grekerne ville sagt det var å overskride menneskenes arete.

Det er heller ingenting i kristendommen som tilsier at vi ikke skal verne det som er vårt, fra våre kropper til våre hjem. Det er vår naturlige rett.

Vi må ikke miste av syne at vi befinner oss på jorden. Kristus steg opp til himmelen, og vi må drive «husholdning». Det er vår plikt som mennesker.

 

Les også

Anstøtsstenen -
Julens politiske drama -
Det nye Vi og Utopia -
Hvordan gjenoppfinne Gud? -
Påske i terrorens tid -
Kristen agnostiker -
Avguderi og falskmyntneri -
Nervøse rykninger -

Les også