holbein

I år er det 500 år siden Thomas More ga ut boka Utopia, og for de fleste i den vestlige kulturtradisjon har den blitt sett på som en advarsel mot å prøve å realisere Utopia her på jord.

Thomas More (1478 – 1535) var engelsk jurist, forfatter, statsmann og «oppfinner» av ordet utopi. Ordet kommer fra gresk og betyr ikke-sted, men kan også leses som forestillingen om en lykketilstand, eller et perfekt sted. Ordet brukes også om romaner som skildrer slike samfunn.

Line Madsen Simenstad skrev i Klassekampen tidligere i sommer at det er flere årsaker til at boka fremstår som en advarsel mot å prøve å skape et idealsamfunn. Bokas mange ordspill knyttet til stedsnavn er en av dem. Elva som renner gjennom hovedstaden heter Anyder kan oversettes til «vannløs», og hele reisebeskrivelsen av Utopia har vi fra sjøfareren Hythlodaeus, et navn som kan oversettes til «den som sprer løst snakk».

ANNONSE

Men den viktigste årsaken til at vi kan anse boka som en advarsel mot troen på et Utopia, er kunnskapen vi har om Thomas More. Thomas var en solid katolikk, og det er lite sannsynlig at han ville anbefale å prøve å realisere paradis her på jord, han visste så alt for at mennesket har en fallen natur. I boka forutsetter da også More at menneskene er av en ganske annen natur enn det historien har vist oss. Innbyggerne i Utopia er ikke interessert i luksus, de er uegennyttige og tar bare det de trenger.

En av de viktigste byggesteinene i den kristne kulturarven er forståelsen av mennesket som svakt, at det har en lei tendens til å falle. Men allikevel respekterer vi det, og ikke minst  bruker det, selv med de verste forholdene bak seg. Historien om kong David som ønsket seg kvinnen Batseba og derfor sendte hennes mann Urias til krigens mest risikofylte sted, hvor han ble drept, er velkjent. Den selvsikre disippelen Peters fornektelse av sin relasjon til Jesus Kristus på Langfredag er muligens enda mer slående. Det var om ham Jesus sa «Du er Peter, og på denne klippen vil jeg bygge min kirke», men da var Peters selvsikkerhet historie.

Denne innsikten i menneskenaturen ga grunnlaget for en bevissthet om hva man kunne forvente av menneskeslekten, at en skal være ydmyk i møte med mennesket. Men samtidig trodde man på en tilgivende Gud, for kristendommens mål; en kjærlighetsrelasjon mellom mennesket og Gud, bygger på menneskets mulighet til selv å velge troen. Men en slik fri relasjon forutsetter et fritt samfunn, noe som også må gi mennesket rett til å ta valg vi ikke alltid liker eller setter pris på.

Forfatteren Solveig Aareskjold skrev etter debatten om voldtekten i Hemsedal at tynnkledde og tillitsfulle jenter er det fremste kjennetegnet på et fritt samfunn, og at det ikke vedkommer saken hvor mange menn en kvinne har ligget med, og pekte på det ett av vår kulturarvs mest sentrale punkt; likhet for loven er ikke tomme ord, men et ideal vi strever etter. Rusmisbruk, prostitusjon og krenkelser skal derfor paradoksalt nok ha sin naturlige plass i kristne samfunn, husk at det var en prostituert kvinne som hjalp jødene i deres angrep på Jeriko, og det bare hun og hennes familie som fikk overleve.

Ydmykhet, vissheten om menneskets svakhet og troen på Gud gjorde at ideen om et Utopia på jord fremstod som vulgær og frastøtende for kristenhetens innbyggere, og det er da ikke for ingenting at det var med marxismen og nazismen drømmen om det perfekte samfunn først ble forsøkt gjennomført i større omfang. Enkelte kristne avarter, som diktaturet i Münster på 1500 tallet og Calvins Genève, er historiske parenteser og unntak som bekrefter regelen. I religiøs sammenheng er det først og fremst islam som drives fram av tanken om virkeliggjøring av gudsriket her på jord.

Men noe er i ferd med å skje med ydmykheten. Som Chesterton skriver i boka Ortodoksi; vi er i ferd med å bli ydmyke på feil sted. Vår kultur er bygget på at vi som mennesker skal tvile på oss selv, men være overbevist om sannheten. Men dette har blitt snudd opp ned. Ingen får lenger kritisere våre valg, vi er guder i egne liv, men tviler på det som burde vært utvilsomt, nemlig den guddommelige fornuft. Det er en form for tvil som fører til at man ikke vet hva målet er, bare at mennesket skal få lov til å finne fram selv. Det er en nytt Utopi som er i ferd med å vokse fram, drømmen om et samfunn bygget på verdier uten substans og fundament.

I 2009 hevdet daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre at han ønsket å bygge det norske Vi, et multikulturelt Norge. I dette nye Vi skal det etter Gahr Støres oppfatning utvikles et fellesskap som reflekterer den sosio-kulturelle situasjonen vi er inne i. I dette Vi skal vi alle finne et hjem, alle skal føle tilhørighet, uansett livssyn, religion eller politisk overbevisning. Det var et ideal for framtidssamfunnet Gahr Støre trakk opp, et Utopia preget av angst for konfrontasjoner og uenighet, et samfunn bygget på et enkelt etisk uttrykk: Man skal ikke krenke andre. Tragedien er at dette idealet har blitt overtatt av stadig flere, uten at de forstår hva dette idealet egentlig forutsetter for landets innbyggere. Ideen om at krenkelse er alle negative reaksjoners mor, gjør at de krenkede, hvem de enn er, har fått veien til full dominans brolagt med gode intensjoner. Men det vil ikke våre sekulære makthavere vite av, deres tro på det gode i mennesket og fremtidens Utopia, gjør dem villige til å akseptere alle kostnader de anser dem som midlertidige. Deres selvsikkerhet fører til at de blir kyniske i møte med sitt eget folks lidelser, målet helliger middelet, og når målet er et Utopia, blir evnen til å tåle motstand, deretter.

Men kjennetegnet på et fritt samfunn er ikke fraværet av krenkelser. Et fritt samfunn er et samfunn der mennesket respekteres, selv om det med sin atferd krenker både bluferdighet og religiøse følelser. Det er på tide med en ny debatt om Utopia og virkelighetsfjerne idealer. Det er på tide igjen å snakke sant om mennesket.

ANNONSE
Liker du det du leser? Vipps noen kroner til Document på 13629