Kommentar

Norske biskoper brenner for Gaza og palestinerne. Men de er nærmest fraværende når verdens eldste kristne fordrives og utryddes i Midtøsten.

Det er en svikt og et svik av historiske dimensjoner.

Man forstår at det har å gjøre med den menneskelige fortrengingsevne. Men man skal ikke forstå – i betydningen tilgi – alt. Biskoper er pålagt å være hyrder, ikke får.

Ikke alle er tafatte. Janne Haaland Matlary skriver levende og engasjert i Dagens Næringsliv: Hvor er ramaskriket? Hun stiller det samme spørsmålet som mange andre: Hvor er de som har vist et brennende engasjement for Gaza når det kommer til de kristne i Irak og Syria? Hun nevner spesielt Den norske kirke.

Hvor er den humanitære intervensjonen med effektive våpen som kan stoppe IS? Og ikke minst, hvor er de norske biskopene som tidligere i sommer var så opptatt av krigen på Gaza? Da var det ikke mangel på standpunkt og uttalelser fra noen av dem. Nå, derimot, er det veldig tyst fra kirkens side. Dette står i klar kontrast til Den Katolske Kirkes sterke fordømmelser og aktivitet.

Hvem står nærmere til å forsvare de kristne enn Kirken og dens ledere? I Bibelen står det at man skal lyde Gud mer enn mennesker. Hvem er det norske biskoper adlyder? Hamar-bisp Solveig Fiske gikk god for et opprop fra palestinske kvinner som påsto at det foregikk folkemord i Gaza. Hvor er hennes initiativ for de kristne i Irak og Syria?

Dette er en moralsk svikt av historiske dimensjoner.

Mangelen på reaksjon er så opprørende og samtidig normalisert i norsk offentlighet at man må spørre med Matlary:

Hvor er biskopene her hjemme nå? Hvorfor er det intet opprop for aksjon her? Er de for en humanitær intervensjon? Hvis ikke bør de fortelle hvorfor man ikke skal bistå mennesker som utsettes for de frykteligste overgrep. Hvis det noen gang var en god grunn til å intervenere på humanitært grunnlag, er det nå.

Jeg synes det er påtagelig at Gaza-krigen mobiliserer biskopene mer enn denne bestialiteten – dette som faktisk er mye verre.

Heller ikke den katolske kirke er samstemt og klar. Pave Frans I uttaler at han er for å stanse ISIS, men ikke for å bombe dem. Det er vanskelig å forstå hvordan man kan oppnå det ene uten det andre. Han vil heller ikke at én stormakt alene skal bestemme hvordan ISIS skal stanses. Skal det vedtas av FN?

Matlary er medlem av Rådet for Interreligiøs Dialog, og det går lenger:

I Vatikanet ber Rådet for Interreligiøs Dialog om militær intervensjon for å stoppe barbarene. Rådet, som ledes av tidligere utenriksminister, kardinal Jean-Louis Tauran, sier at enhver interreligiøs dialog må settes til side med mindre muslimske ledere straks tar full avstand fra bestialitetene. Hvis ikke, hva slags troverdighet kan dialog da ha?

 

Det er dette betimelige spørsmål norske biskoper ikke tør stille. Hvis dialog skal ha noen mening, må man reagere når en religion kapres for slike bestialiteter. Men noen slik fordømmelse og reaksjon kommer ikke fra muslimske ledere, og det har ikke bare å gjøre med at islam mangler en hierarkisk ledelse og en struktur som den kristendommen har. Islam er i full krig med seg selv, og det er ekstremistene som leder an.

Den katolske kirke har en tradisjon, erfaring og tyngde som gjør at det finnes personer som kan stille de riktige spørsmålene:

Tauran, en mangeårig venn, lider av sterkt fremskreden Parkinsons og kan knapt gå, men hjernen hans er det ingenting i veien med. Han er en fransk rasjonalist og intellektuell diplomat som har lang fartstid i Midtøsten og den som vel har den klareste analysen av hvilke verdier som står på spill.

Filmen Om guder og mennesker belyste nettopp det problem som de kristnes og andre minoriteters situasjon i Irak og Syria stiller oss overfor: Hvordan reagerer man på en eksistensiell trussel som ISIS?

Filmen handler om et munkekloster i Tibhrine-fjellene i Algerie som lever tett på lokalbefolkningen og hjelper dem, i dyp respekt for deres kultur og tro. Men islamister dukker opp. De skjærer halsen over på utenlandske gjestearbeidere, og munkene blir stadig mer truet. Skal de rømme eller bli? De velger å bli for å følge i Mesterens fotspor. En dag dukker gudskrigerne opp og fører dem bort.

Men er det å la seg slakte å følge i Jesu fotspor? Er det å være den gode hyrde?

Jeg mente da som nå at det ikke er noe oppløftet eller spesielt kristelig i å la seg slakte. Denne passive forståelsen av kristendommen er livstruende og farlig i en verden der ondskapen er løs.

Det finnes krefter som er så destruktive at de kun kan stanses med våpenmakt. Hvis munkene ville beskyttet lokalbefolkningen, skulle de kjøpt våpen til dem.

Hvis de allierte hadde hatt den samme passive, pasifistiske innstilling til nazismen, ville Europa vært nazistisk.

Jihadismen er like ond som nazismen.

Den stiller oss overfor store sivilistoriske eksistensspørsmål: Europa ble ikke til av seg selv. Det ble skapt fordi noen kjempet for det.

Hvis ikke Karl Martell hadde beseiret den muslimske hæren ved Poitiers i 732, ville Europa blitt muslimsk. Da ville det ikke blitt noe kristent Europa, og dermed ikke noe Europa slik vi forstår det og tar for gitt. Europa er ikke en landmasse, det er en kultur.

Det er disse ubehagelige spørsmål biskopene ikke vil stille seg selv. De skyr dem som pesten. Men historien kommer ikke til å vente på dem, og vil dømme dem hardt.

Seieren ved Poitiers kom ikke som resultat av ønsketenkning. Martell hadde forberedt seg i flere år. Han visste hva han gikk til. Hvor er en slik målbevissthet i dag? Vestlige ledere med Barack Obama i spissen vil helst slippe å ta et oppgjør.

Det viktigste er det indre oppgjøret, jeg hadde nær sagt den indre jihad, hvis det ikke hadde lydt blasfemisk – anstrengelsen/bestrebelsen. Man må våge å se situasjonen i hvitøyet og ta et valg, og følgene av det.

Denne besinnelsen var hva europeerne kom frem til i 1939/1940, da det ikke lenger var mulig å forstille seg. Da de så ondskapen i hvitøyet. Da ble ordene i Alltid freidig når du går selvforklarende:

Kjemp for alt hva du har kjært,
dø om så det gjelder!
Da er livet ei så svært,
døden ikke heller.

Den moralske avklaring er viktig og nødvendig for at ikke vi også skal begynne å opptre som barbarer. Sivilisasjonen må forsvares på en sivilisatorisk måte.

 

Wikipedia har en grundig artikkel om Slaget ved Tours/Poitiers, vel verdt å lese.

 

Les også

-
-
-
-
-

Les også