Kommentar

Religions- og livssynslederforumet i STL og biskop Bernt I. Eidsvig av Oslo minner regjeringen om at IS-kvinnenes barn ikke er glemt: «Vi oppfordrer regjeringen om hente hjem de norske barna, og deres mødre. Disse barna trenger hjelp nå. De juridiske og sikkerhetsmessige utfordringene i saken må løses etter at barna er sikret medisinsk hjelp, forsvarlig ernæring og anstendige boforhold her hjemme i Norge.»

#HentBarnaVåreHjem Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn Redd Barna

 

Kampanjen for å hente IS-barna og om nødvendig deres mødre til Norge, pågår uavlatelig. Nå har også biskop Bernt Eidsvig frontet kampanjen. Det finnes knapt motstemmer.

Likevel er det grunn til å tro at det er stor motstand på grasrota. Folk reagerer instinkt på fare. IS betyr fare.

Vi er ikke ferdig med IS. Tvert om. Vi hører det er mellom 14.000 og 18.000 krigere igjen i Syria og Irak, nok til å lage mye død og ødeleggelse. Mange av disse valfartet fra Europa og en del har stille og rolig kommet seg tilbake. Ingen av mediene dveler ved faren disse miljøene representerer.

Tallene over hvor mange IS-barn som befinner seg i Al-Hol-leiren er sjokkerende . Norske medier og IS-humanistene dveler ikke ved dem. Vil de ikke se dem?

DRs Michael S. Lind var i Al-Hol i juni. Han skriver:

Jeg er i al-Hol-lejren i Syrien. En støvet lejr, som egentlig kun er beregnet til 20.000 mennesker, men hvor der nu bor 73.000. De fleste er kvinder og børn, og 65 procent af lejrens indbyggere er under 12 år.

65 prosent er under 12 år! Hvis man skal vurdere risiko ved å hente barn hit som aldri har vært i Norge, må man ha med hele bildet. Disse barna puster og lever i kalifatets luft.

I DR-journalistens reportasje legges det ikke skjul på at dette er farlige mennesker. Kvinnene er fortsatt tilhengere av IS.

Men hele den humanistiske industrien har kastet seg inn på IS-familienes side.

Det er en psykisk medvirkning uten sidestykke.

Spesielt alvorlig er det når kirkene går inn for IS-humanismen.

Den står i direkte motstrid til humanismen Europa bekjenner seg til. Denne er utviklet fra kristendommen og over i en sekulær setting, ut fra Opplysningstidens prinsipper.

Den praktiserer barmhjertighet, men er ikke blind for at også gode dyder kan vris og vrenges til det motsatte og virke destruktivt.

Den norske Kirke og paven har lenge vært med på ferden.

Det er selve forståelsen av troen som er angrepet.

Katolsk.no:
Nonner med klar tale: Vask språket ditt, Trump!

Trump er blitt beskyldt for å ha forårsaket splid og uenighet med sine offentlige kommentarer, og spesielt med sine meldinger på Twitter.

I brevet bønnfaller delegatene Trump om ikke å bruke et språk som ringeakter og dehumaniserer andre. De skriver at de forventer at den amerikanske presidenten, og alle andre som står i tjeneste som ledere for Amerikas forente stater, alltid tenker på alles velbefinnende og selvaktelse.

Ordenssøstrene er opprørte og blir fortvilet når politiske ledere benytter seg av en språkbruk og retorikk som truer samfunnsstrukturen, heter det.

Den politiserte kirken er en klar illustrasjon av hvor galt det kan gå når kirken som skal ta seg av det ikke-materielle, gir seg til å mene noe om politikk. Det er ikke bare at de tar feil, men det får også konsekvenser for deres Skrift-forståelse.

Dette at valgte tillitsmenn som en president skal lege og ikke skape splid, er på et så overflatisk plan at man ikke skulle tro voksne mennesker kunne gjengi slikt pjatt.

Konflikter er reelle, og politiske ledere er valgt til å håndtere dem. Millioner av amerikanere har mistet sine jobber til land som Kina og Mexico. Paven går inn for åpne grenser. Hva slags enhet er det? Eller mener kirkens tillitsvalgte at amerikanske arbeidere bare skal finne seg i det? Det er et direkte korrelat mellom stater med tapte arbeidsplasser og opiatkrisen. Opiater krever 80.00 liv i året. Hvis man kan definere sin egen godhet og andres ondskap kan man slippe å forholde seg til disse enorme tallene. Men er man da en god hyrde?

Det streifer ikke kirkens menn og kvinner at de som bruker de feteste ordene kan være de verste.

Vi har fått en kristendom som er en hippie-kristendom. Make love not war.

Trump har ikke brakt arvesynden til verden. Han har leget det amerikanske folk. Men kirkens menn står på den andre siden. Det representerer et alvorlig demokratisk – og religiøst! underskudd i kirkene. Vi er i den paradoksale situasjon at vanlige mennesker har større anstendighet enn samfunnets ledere. Måtte det vare!

Et tegn på deres hybris er at de også overstyrer Jesu ord. Forrige helg var dagens tekst Jesu ord om at den som ville følge ham måtte hate sin mor og far. Pater Pål Bratbak fikk seg til å åpne prekenen med å si at det ikke var av hans favorittbibelsteder. Han ga seg inn på en semantisk utlegning av ordet «hat», og kom til at det «egentlig» betyr noe annet. Ordet «hat» er jo et toksisk ord i disse tider som Jesus ikke kan forbindes med.

Men Jesus snakker «radikalt» mange steder. Du skal ikke se deg tilbake, men følge Ham. Disse «bruddene» er noe av kjernen i Jesus budskap, i forhold til jødene og den sedvanlige måten å tolke Loven på. I Jesu forhold til sine medmennesker: Kvinnen ved brønnen. -Heller ikke jeg dømmer deg!

Det radikale bruddet og barmhjertigheten er uløselig forbundet. Jesus forløser kjærligheten i menneskene.

Men menigheten kunne høre pater si at dette ikke var hans favorittbibelsted! Insubordinasjon fra prekestolen!

Det vitner om at også den katolske kirken har sunket dypt. For en slik setning skal ikke en prest kunne ytre foran menigheten. Det er anathema.

Menneskets håp er uløselig knyttet til at vi bevarer forståelsen av hvem vi er og hvor vi kommer fra. For å gjøre det må vi bevare indre standarder.

IS-humanismen er Anti-Krist, det er det motsatte av hva Kristus står for.

Vi som lever i den virkelige verden og beskjeftiger oss med radikaliseringen har dette Mørket klart for øye. Det brer seg i Europa.

Når våre ledere går inn for å hente kalifatets barn og mødre til Europa har de gått i Mørkets tjeneste.

Det er ingen andre måter å se det på.

En anekdote fra virkeligheten:

Etter angrepene på Krudttønden og synagogen i København 14. februar 2015, skulle det holdes en minnemarkering. «Noen» kom da på at det ikke bare skulle være kristne og jødiske ledere til stede, men også muslimske. En ringerunde ble satt i gang. Den ene etter den andre imam avslo. Da man hadde fått 11 avslag, kom man frem til en 12 som sa ja.

Det går an å fremstille dette som et enestående bevis på enhet mellom religionene. Men uten å vite om de 11 som sa nei, blir det ikke bare et halvhjertet, men et falsk bilde.

Vi foretrekker sannheten, både den prosaiske, og den dypere: Hvorfor 11 av 12 imamer sa nei til å være til stede etter at Danmark hadde opplevd sitt verste terrorangrep.

Kjøp Primo Levis «Hvis dette er et menneske» fra Document Forlag her.

Les også

-
-
-