Caravaggio: The Denial of St. Peter. (1610) Vi liker å tro at Caravaggio tilhører oss, at han er del av vår kanon. Men han er ikke det. Vi har selv avvist kanon og forkastet alle de prinsipper som gjorde en kanon mulig. Det er intet igjen og det viser da også tomheten i galleriene og dagens minimalisme.
Paul Grøtvedts kritikk av dagens kunst er mer betydningsfull enn mange nok er klar over. Hvis leseren blir frustrert over hans forsøk på å forklare at kunsten er selvmotsigende så er det ikke Grøtvedts skyld. Det er kulturen som begår selvmord.
Politikken speiler kunstens opphevelse av seg selv. Den er blitt en selvmotsigelse. Det er maktpåliggende å forstå dobbeltheten i kunst og politikk for i det hele tatt å bevare forstanden.
Samtidens forståelse av kunst sier alltid noe om samfunnets selvforståelse. Når kunsten dyrker overskridelsen, vil den på et eller annet punkt overskride seg selv som kunst og bli alt og ingenting. Det er det dagens kunst er blitt. Erling Kagge samler kunst slik mange rike mennesker i dag gjør. Ett av objektene er et bananskall. Hvordan kan et bananskall bli kunst? Fordi noen sier at det er det, og denne noen har navn som gjør at et galleri eller museum åpner sine dører.
Hvis kunsten ettertrykkelig bryter med tradisjonen både i form og innhold, kan den ikke påberope seg å være en tradisjon. Men det gjør dagens kunst, den later som om det finnes en bro og en sammenheng til fortiden. Den forlanger å ha det på sine premisser. Både ha og ikke ha. Men slik er ikke historien. Den er ikke à la carte.
Den samme «konstituering» av seg selv og virkeligheten finner vi på alle områder: kunst, politikk og kirke:
Selvordinering
– Hvorfor kan du ikke godta en kvinnelig prest som gjerne vil tjene kirken, ble biskop Bernt Eidsvig spurt i Dagsnytt 18. Noe som kaller seg Roman Catholic Woman Priests sto for selvordinering av Christine Hassenstab som kvinnelig prest, uaktet at hun ikke får praktisere. Den katolske kirken godkjenner ikke kvinnelige prester.
– Hvorfor ikke? spurte programleder.
– Fordi Jesus kun valgte seg mannlige disipler, svarte biskopen rolig.
Man kunne høre det søkke i programleder. Slik går det ikke an å svare i den nye tid. Det er soleklart sexistisk.
– Men hvorfor kan dere ikke endre dere? fortsatte hun.
– Fordi vi holder oss til en 2000 år gammel tradisjon, svarte biskopen, og signaliserte at det å holde fast ved noe gir en stabilitet en stor organisasjon trenger.
Derfra snakket de to forbi hverandre. Programleder nektet å gi opp, hun ville omvende biskopen til den nye tid, hvor det å si nei til fremtiden er fornuftsstridig.
For en NRK-journalist er progressivismen den rene lære. En bidragsyter på Vårt Lands Verdidebatt oppsummerer holdningen:
Men katolisismen sitter dessverre fast i tradisjonen med suksesjon fra apostlene.
Den er herlig i all sin enfoldighet. Den nye tid har avskaffet tradisjonen. I kunsten som i moralen.
Benekter bruddet
Det vesentlige er at de som tilhører den nye tid, nekter for at det er noe brudd. De insisterer på at de viderefører verdiene.
Aftenposten har idag et innlegg fra to medisinere, overlege Hans Ivar Hanevik og Nan R. Oldereid. De svarer på en kronikk av advokat Håkon Bleken, Janne Haaland Matlary og lege Vegard Brunn Wyller – sønn av Thomas Christian Wyller, som i et innlegg i en kronikk i Aftenposten valgte å se spørsmålet om sæd-, eggdonasjon og surrogati fra et annet synspunkt: barnets. Ap har godtatt eggdonasjon og Høyre er på glid. Venstre godtar også surrogati. En uavvendelig utvikling m.a.o.
Men politiske partier kan ikke vedta å frata barn deres rett til å kjenne og bli oppdratt av sine foreldre ved å fjerne barnets rett til sin naturlige mor og far. At sæddonasjon er tillatt, er ikke et argument i denne sammenheng. Tvert om bør det forbys, fordi barn da i realiteten fratas retten til å kjenne sin far.
Familien
De tre argumenterer ut fra det som var opplest og vedtatt i den gamle tiden:
Fra et sosiologisk perspektiv er det hevet over tvil at familiestruktur og reproduksjon har grunnleggende betydning for samfunnet. En fundamental endring av mor-far-barn-relasjonen, slik moderne teknologi åpner for, innebærer derfor et stort bio-psyko-sosial-eksperiment hvor menneskers liv utgjør innsatsfaktoren.
Men de som tilhører den nye tid, avviser problemstillingen og svarer: «Hva er problemet?» Det svarte et homo-ektepar som skulle bli de første til å bli viet i kirken, da Den norske kirke åpnet for homovielse. Lokalpolitikeren svarte med å sitere ungdommer som sier nettopp det når voksne forsøker å fortelle dem om konsekvenser: – Hva er problemet? Og NRK har ingen oppfølgingsspørsmål. Statskanalen har for lengst kastet tradisjonen og gjort seg til ideologisk forkjemper for den nye tid.
Presisjonsnivå
Presisjonsnivået på de to legene, som begge arbeider med assistert befruktning, er pinlig lavt:
Forskningen viser at helsen til disse barna er god. Som Bleken, Wyller og Matlary etterspør, er barna elsket, tatt vare på og oppdratt etter beste evne. Og de har det deretter. Slik forskningsbasert kunnskap burde veie tyngre i bioteknologidebatten enn spekulasjoner om at en livmor kan gjenkjenne gener i egg fra samme kropp.
Hvis man er elsket er man elsket, og «de har det deretter».
De forsikrer at verdiene er ivaretatt:
Vi er enige i at et samfunns lovverk bør gjenspeile dets verdier. Samtidig er norske verdier sannsynligvis i endring, og da må lovene endres tilsvarende.
Man gir seg selv blanco-fullmakt til å legge hva man vil inn i «verdiene» og hevde at de er de samme som før.
Overtak
Men overlegene har overtaket til tross for selvrefererende, banale utsagn. Mens de tre andre forfatterne må trå varlig og ikke nevne det som rammer inn deres bekymring: At samfunnet har forlatt den vestlige tradisjonen som bygger på en spenning mellom kristendom, humanisme og vitenskapelighet. Det var tyngden av kristendom og humanisme som sørget for at vitenskapeligheten ikke gikk amok. Som Anders Ulstein skarpt observerte på første møte i Tanke, Tvil & Tro: Også nazismen og kommunismen var rasjonelle på sine egne premisser. De hadde sin egen rasjonalitet som bygget på vitenskapens arbeid, selv om begge gikk av skinnene. Det var en annen type mørke enn det man ofte tilskriver middelalderen.
Dette mørke er et annet enn overtro og barbari. Det er knyttet opp til den moderne verden med all sin teknologi og orden.
Det er en grunn til at Arthur Koestler kalte sin bok: Darkness at Noon, Mørke midt på dagen.
En ny rasjonalitet
Ser vi tendenser til en ny type rasjonalitet, som har løsrevet seg fra kristendom og humanisme?
Social engineering kalte man det de totalitære drev med da de bygget sine utopia. De var også sjelens ingeniører, og her kommer behovet for kontroll med menneskehjertene inn.
Forskjellen er at det har ikke vært kriger eller revolusjoner som gjør at man kan si det er et radikalt brudd med fortiden, slik det var med bolsjevikene og nasjonalsosialistene.
Men det er mange av oss som mener det er et brudd, og at det går like dypt som de to forutgående ideologiene.
De døves dialog
Ett kjennetegn er at de nye sjelens ingeniører nekter å diskutere på premissene som stammer fra den gamle tiden. De diskuterer kun på sine egne.
De har tatt steget over i noe nytt. De kjenner et raseri mot overlevningene, og bruker de verste forbrytelser i historien til å bringe disse menneskene til taushet.
Fremdeles gjelder det millioner av europeere, og i Amerika var de mange nok til å vinne valget.
Men vi som lever for og av tradisjonen, og vet vi er lost uten, kjenner på hatet de nærer. De har allerede holdt på lenge nok til at mange har glemt hva det gamle samfunnet var, og her viser deres hersketeknikk seg, for de har døpt de som har hukommelse og følelser til nostalgikere, et synonym for reaksjonær, eller – på vei mot høyreekstremisme kanskje? Just checking.
Når tradisjon blir et stoppested på vei mot nazisme, har man lagt ut på et ideologisk prosjekt som har forbindelseslinjer til både kommunismen og nasjonalsosialismen. Det er snakk om en rasjonalitet uten menneskelige trekk.
Man må holde tradisjonen ved like i det daglige og vise hva dens verdier betyr i det mellommenneskelige.
Det er bare slik kulturer overlever.