Kommentar

Henri Fuseli Macbeth The weird sisters (1783)

Det har blitt i overkant mye KrF i høst; partiet nøt særlig i månedskiftet oktober-november eksepsjonell medieoppmerksomhet takket være omfattende offentlig sjelevask for å finne rett vei opp og frem. Hvorvidt alt maktspillet – for selvfølgelig var dét essensen – og den endelige «blå» beslutningen bringer de kristelige folkepartistene til himmels eller rett i dass (jeg ber så meget om unnskyldning for det ufjelge språket), vil vise seg. Folks respons på slike politisk-etiske C-momenter er aldri lett å forutsi. Selv erfarne fjellfolk, velskolerte i folkeforførelsens edle kunst, går seg stundom vill.

Uansett har vi i sakens anledning fått høre mye om «verdivalg», «samvittighet», «et varmere samfunn» og lignende, ord og begreper som er velkjente gjengangere i samtidspolitikken. Realitetene de formodes å reflektere, sies å finnes dypt i KrFs verdigrunnlag der naturligvis også kristendommen spiller en dominerende rolle, i alle fall påstås så å være tilfellet fra mange både tilhengere og motstandere. Det er derfor heller ikke så underlig at flere fremtredende kirkeledere har vært ute og «rettledet flokken» i den aktuelle situasjonen. Mer pussig – eller kanskje likevel ikke – er det at alle disse ser ut til å mene at fremtidig samrøre med sosialistene må til for å «hjelpe dei aller svakaste» og skape den omtalte samfunnsvarmen. Mer eller mindre åpent gis det uttrykk for at venstreglobalisme følger tilnærmet logisk av kristendommens kjærlighetsbud. Lite høres om andre troselementer i sammenhengen.

Alt dette leder meg til å forsøke å gjøre opp en slags forståelsesstatus for hva «offisiell» norsk kristendom, altså den som defineres av kirkerådet, biskopene og toneangivende prester i det vi før kalte statskirken, er i dag. Hva tror de egentlig på, disse mektige innen kirken, og hvordan har dette endret seg i løpet av de siste par generasjonene?

Det har alltid gitt god mening å dele kristendommen i to hovedelementer hvis relative betydning har variert noe i ulike menneskers oppfatning: det transcendente (=hinsidige) og det immanente (=dennesidige). I den transcendente halvparten (sånn grovt sett) tumler man med de store ontologiske spørsmålene (ontologi=værenslære) som hva og hvem gud er, hvem hans sønn er og hva det betyr at sistnevnte kom ned til jorden og døde for våre synder, hva himmel og helvete er, hva treenighetens vesen består i og annet tungt stoff som kloke og inspirerte mennesker i snart to tusen år har forsøkt å forstå og forklare. I den dennesidige religionshalvparten finner vi leveregler for hvordan vi skal opptre overfor nesten, kort sagt slikt som har med etikk og moral å gjøre. Også dette er langt fra lett, selvsagt, ganske særlig å etterleve i praksis. Men i det minste har man her å gjøre med stoff som ikke krever at vi vrenger det vesle vi har av vett og logisk evne for å føle at vi er «innafor».

Det ovenstående beskriver forholdene slik de var før, da de gamle blant oss vokste opp, men det har gradvis gått opp for meg at todelingen ikke lenger samsvarer med moderne teologers virkelighet. Det tok mer enn sin lille tid før jeg tok innover meg hvilken enorm endring det er som har skjedd, men her er uansett hva jeg er kommet frem til.

Samtidsteologien har, folkelig talt, hevet kristendommens transcendente domene på dynga, det er den bleke sannhet, og dette har de gjort ved å omtolke bibelske kjernebegreper og skriftsteder  til de ikke lenger er til å kjenne igjen. Omdefineringsarbeidet har vært like djervt som omfattende; referansen ovenfor viser bare til en bitteliten del av helheten. Langt fra alltid har de flagget hva det var de faktisk holdt på med, nytolkerne, men ikke desto mindre har de lykkes i rent sosiologisk forstand. De radikale eller liberale har nemlig tatt makten fullstendig i de kirkelige organer mens de konservative, kall dem gjerne gammeltroende etter tidligere russisk mønster, er blitt sittende stille og fortapt igjen. Sant å si venter seierherrene vel bare på at de siste fra fortiden endelig skal dø ut slik at ingen blir tilbake som kan påpeke hvilken enorm teologisk snuoperasjon som er foretatt.

Det finnes ingen gammeldags himmel og heller intet ditto helvete lenger, sier de. Det transcendente innholdet begrepene en gang stod for, er trukket ned og gitt en her-og-nå betydning, om ordene overhodet brukes. Særlig helvete har i så måte trange kår for tiden, for ingen ender opp der nede (kanskje med unntak av høyreradikale tenkere og såkalte «fascister», hva vet vel jeg); fortapelsen er altså ingen transcendent kristen realitet lenger, for da ville man jo hatt et opplegg der ikke «alle kommer med». Hva Gud, Guds sønn og Den hellige ånd er i dag slik Den norske kirke ser det, er meget uklart for meg, men de er iallfall ikke noe fra en dimensjon utenfor hverdagen, altså transcendente, for slikt finnes ikke. Av dette følger også at Kristi oppstandelse ikke har annet enn symbolsk realitet, hvilket naturligvis også gjelder for tidligere vanskelige bibelhistoriske petitesser som jomfrufødsel, oppvekkelse fra de døde og andre mindre underverker. Det hele er blitt snusfornuftig som et OBOS-reglement tilpasset ordensmennesker uten tro på at annet enn det de selv erfarer, eventuelt det de har lest om i Aftenposten og sett rapportert på NRK, har realitet. Jeg gjentar: Hele den transcendente, den mystiske, den genuint religiøse delen av kristendommen er havnet på historiens skraphaug slik at ikke småborgerlig ta-og-føle-på epistemologi skal oppleve ubehag når «kristendom» propageres ut i samfunnet.

Merk vel at flere av de ovennevnte påstandene av mange ikke innrømmes som korrekte i så krass form som de her er omtalt eller fremstilt, men på bakrommet vil de fleste både prester og biskoper medgi at visst: Himmel, helvete, oppstandelsen og hele resten av sulamitten er billedspråk tilpasset en forgangen tid. Vi står altså ikke bare fritt, men er pokka nødt til å gi begrepene et tidsmessig meningsinnhold, ellers blir det umulig å få nye generasjoner til å «tro» på religionen. For dette er det viktigste av alt slik den inter-religiøse eliten ser saken, at troen bevares, ikke akkurat hva den går ut på, og selvfølgelig at kirkens selvrekrutterende ledelse derigjennom kan fortsette sin forvaltergjerning inn i evigheten støttet av en rødkinnet, frisk og sunn flokk av trygge og gode menighetsmedlemmer.

Når bare etikken, reglene eller prinsippene for hvordan vi skal opptre overfor hverandre, samt de språklige og rituelle vanene blir igjen av det som engang var en ekte religiøs Kirke med stor K, er det ikke rart at institusjonens foresatte i økende grad blander seg inn i det som før i tiden ble ansett som tilhørende «det verdslige regiment». I en verden der alt tilhører keiseren, for å henvise til Mesterens egen lignelse fra dengang da, må også de kirkelige lærerne uttale seg om slikt, ellers forvitrer deres maktbase. Dermed får vi biskoper som tilrår KrF å søke regjeringssamarbeid med Arbeiderpartiet i stedet for å besudle sin renhet gjennom kontakt med Listhaug og andre fæle freppere, som sier at oljeutvinning skader Guds skaperverk (hva pokker mener de, sånn egentlig, når de «bedriver ord» på denne måten?) og, ikke minst, alltid har plass til flere «flyktninger» som skal hjelpes av offentlige penger til en ny tilværelse i vårt land. At mange av migrantene er muslimer, endog islamister, bekymrer dem ikke det minste. Tvert imot, alle troende er like gode for de postmoderne kristenlederne, for egentlig er jo Allah og Gud akkurat den samme, ikke sant, det har vi jo alle sett på teateret i forestillingen om Abrahams sønner og hørt på NRK, så da må det vel være riktig?

Man fristes til å okke seg og vri hendene over slik hellig enfoldighet (sancta simplicitas), men jeg velger å fjerne adjektivet: Dumhet og selvskading er langt fra hellig. På sikt vil de bli spist av sine «abrahamittiske brødre» dersom ikke andre redder dem, for kraften har forlatt dagens norske kristendom parallelt med at den transcendente helligdommen ble vasket bort. Man står ikke mot eller bekjemper fanatiske religiøse motstandere – som jihadistene – med borettslagsreglementer. Straks de andre får ferten av reell makt, vil det være slutt på den transreligiøse enigheten, det viser europeisk historie bare så altfor tydelig.

Jeg og mange andre har ofte brukt uttrykket «religion» om intense ideologier (kommunismen, nazismen) som er absoluttistiske i sitt krav til samfunnsmakt og kontroll over menneskenes tanker og handlinger. Ordvalget har mest vært en talemåte for å understreke det totalitære i trosretningene; å snakke om religioner uten gud er i beste   fall forvirrende begrepsbruk. La oss derfor stille spørsmålet på sin spiss hva gjelder flertallskristendommen som praktiseres i Norge: Er tankeretningen overhodet religiøs lenger når den har kvittet seg med alt sitt transcendente tankegods, slik jeg mener det har skjedd med Den norske kirke? Etter min mening neppe, og i det hele tatt er det tvilsomt om DNK fortjener å kalles kristen lenger slik de har redefinert sitt trosgrunnlag. Gir man alle de viktige ordene et nytt betydningsinnhold som ikke ville være forståelig for tidligere tiders menighetsmedlemmer, eller for historiens store teologer innen alle kristendommens hovedretninger, da er det ikke rimelig å fortsette å bruke betegnelsen kristen om restorganisasjonen. Med et annet eksempel: Innfører man markedsøkonomi og intens individualisme som en del av programmet til gamle NKP, så får man i respekt for ordenes opprinnelige betydning sannelig samtidig se til å slutte å kalle partiet kommunistisk. Allerede hevdvunne begreper kan ikke gis den mening man vil, da fusker man

Alt dette har med intellektuell ærlighet og redelighet å gjøre. Man skal ikke pynte seg med fjær som man ikke har rett til å bære, enten de fantes i slektens eie på et tidligere tidspunkt eller ikke. Hverken overfor guder eller mennesker er slik adferd sømmelig.

Jeg tror imidlertid ikke eventuelle «smerter i sømmeligheten» bekymrer kirkens ledende kvinner og menn det aller minste, iallfall ikke mer enn at de i gode kollegers og venners lag kan bortforklare det intellektuelle snyteriet. For de gjør jo omdefineringsarbeidet i den gode saks tjeneste, må vite, hjelper ombord ellers likegyldige eller gjenstridige folk som ikke skjønner at ethvert ord kan ha akkurat den mening sjefene sier det skal ha. «Hensikten helliger midlene», har maktglade spillere innen både politikk og religion lært oss, og ganske særlig når man vet inne i seg at vi er gode mens de andre er det motsatte.

Når jeg bivåner samtidens taskenspilleri med kristendommens ontologiske kjerneverdier, og ganske særlig innen rammen av den nærmest totale mangelen på respekt som finnes overfor begrepers betydning, så går assosiasjonene til de tre heksene i begynnelsen av «Macbeth». «Fair is foul, and foul is fair: Hover through fog and filthy air», ropte de og beskrev derved vårt samfunn like treffende som Shakespeares England. Når den intellektuelle ærligheten kues i tilstrekkelig grad, står kun maktspillet igjen, og i détte ligger kirkens ledere absolutt ikke i le av politikerne hverken hva erfaring eller evner angår.

Det er synd at det er blitt som det er blitt, men man får bare se sannheten i hvitøyet: Slik vart det. Han hadde fortjent bedre, tømmermannssønnen fra Nazareth. Jeg håper noen av hans etterfølgere vil evne å løfte den opprinnelige arven og bære den videre, for dagens kirkeledelse kan i hvert fall ikke tiltros oppgaven.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også