Kommentar

Bilde: David Ligare

Intet har så grunnfestet værensstatus som det vi kan ta og føle på, konkreter eller konkrete ting. Rett nok har enkelte intellektuelle brushoder forsøkt å så tvil om selv slike objekters eksistens, men logikkbasert argumentasjon uten basis i erfaring har aldri riktig stått seg i møtet med den praktiske verden vi alminnelige mennesker bebor. Således tok under opplysningstiden på 1700-tallet det engelske flogvitet Samuel Johnson luven av den idealistiske biskop Berkeleys påstand om at ingen fysiske ting eksisterer, ikke egentlig, ved å sparke i en stor stein på veien: «I refute it thus,» sa han og vant intuitiv støtte fra alle som har kjent smerte ile fra stortå til hode etter å ha begått fotfeil under fjellvandring i ulendt og steinut terreng. Vanntett er Johnsons motargument ingenlunde, det har til og med gitt navn til en egen gruppe logiske feilslutninger kalt «argumentum ad lapidem», men jeg har alltid likt det hokkesom. Det er langt fra alt man orker å bekymre seg om i sine forsøk på å forstå og leve i verden, og ulike immaterialismevarianter blir rett og slett for outrerte.

Gruppen av alt som ikke er til å ta og føle på, er langt fra ensartet. Den inneholder to subkategorier jeg ønsker å stille opp mot det konkrete, de genuint abstrakte tingene og slikt som kan kalles samlebetegnelser for uomtvistelige konkreter. Vi tar det siste først som det sømmer seg den aktuelle filosofihistoriske kronologien.

Universaliestriden under middelalderen tok for seg hvilken værensstatus allmennbegrepene hadde. Hoppen Stjerna og hingsten Blakken er åpenbart fullt ut eksisterende hester, de er konkrete partikularia, men hva med allmennbegrepet «hest» når det ikke refererer seg til et bestemt eksemplar av arten? Realistene (res = ting) grep tilbake til Platons essensialisme og hevdet at allmennbegrepene eksisterte før tingene og følgelig hadde en høyere, en mer overlegen, værensstatus, mens nominalistene (nomen = navn) mente at kun partikularene virkelig eksisterte. Etter deres syn var allmennbegrepene ikke mer enn tankekonstrukter, navn vi gir til grupper av reelt eksisterende enkeltting. Som alltid fantes også de som inntok mellomstandpunkter, men det lar vi ligge, dette er tross alt ikke ment å være fullstendig søvndyssende eller endog utilgjengelig for den alminnelige leser. Uansett: Utover i moderne tid har nominalismen vunnet mer og mer terreng, det konkrete har fått en mer og mer dominerende ontologisk status eller værensstatus, noe vi kommer nærmere inn på etter hvert.

Neste store filosofiske angrep på ikke-konkrete begrepers posisjon innen «the great scheme of things» kom for rundt hundre år siden og hadde sitt utspring i Wienerkretsens logiske positivisme. Man lanserte et i utgangspunktet særdeles betimelig prosjekt for å få ryddet opp innen tankejungelen der ulike ord og begreper av i beste fall uklar dignitet stokkes sammen til mye rart. Nå ville man skape orden, som antydet, og dette skulle skje ved å følge prinsippet om verifisering som øverste dommer: Kun slikt som kunne bekreftes, verifiseres i henhold til vitenskapelig metode, ble akseptert, resten – og det var svært mye, ikke minst innen teologi og andre disipliner som hadde med ikke-målbare virksomheter og størrelser å gjøre – ble kastet i en søppelsekk merket «metafysikk.» Slik «ufesk» skulle ikke seriøse filosofer, logikere og vitenskapsmenn beskjeftige seg med.

Visst ble den aksepterte verden enklere på denne måten, men mange tradisjonelt betydningsfulle barn ble samtidig helt ut med badevannet. Eksempelvis forsvant Gud ut fordi gudsbegrepet ikke var entydig definert, og slik gikk det også med mye annet vanskelig stoff. Storrengjøring leder rett nok til et renere hus, men alvorlig skade skjer dersom viktige ting havner i søppelsjakta under ryddesjauen. Ikke alle var fornøyde med at deres spesielle interessefelt ble utdefinert av det gode selskap, men på samfunnet i stort hadde positivistene enorm påvirkning, en innflytelse som varer ved til denne dag.

For hvordan forholder vi oss i samtiden til den klassiske spenningen mellom konkrete og ikke-konkrete størrelser i virkeligheten rundt oss? Jeg vil trekke frem tre viktige eksempelområder som viser at konsentrasjonen på det konkrete har gjort oss enøyde, har gjort at vi misser, sågar nekter å se, viktige sider ved verden. Alle tre sier noe avgjørende om hvordan samfunnet har endret og fortsatt endrer seg.

Hvordan forklares forandringer og handlinger innen politikk, sosiologi, kriminologi og tilgrensende fagfelt? Jo, stormestrene på disse områdene – politologene, sosiologene, kriminologene og hva de nå heter – vil gjerne fremstå som «harde» vitenskapsmenn, og da må de argumentere ut fra parametere som er til å ta og føle på, iallfall som er utvetydig meningsbestemte. Dominerende årsaksforklaringer på ulike samfunnsforeteelser griper derfor tilbake til økonomisk-sosiale forskjeller menneskene imellom som grunn til at ulike adferdsmønstre observeres, mens ord som ondskap, dumhet, lurvete etikk og kultur og en uendelighet av andre gammeldagse og ikke-konkrete forklaringsbegreper er bannlyste. En gjerningsperson gjør ikke så eller så fordi han er ond, tilhører en tilbakestående kultur eller er indoktrinert i en tilsvarende religion; slike forklaringsforsøk er explanatio non grata om man skal bli lyttet til. Det er med andre ord tillatt å redusere kompleks menneskelig adferd til økonomi (eksempel: Man brenner biler i den eller den franske eller svenske forstaden fordi man er underprivilegert av det omkringliggende velferdssamfunnet, ikke fordi man er vokst opp innen en skadd og skadelig kultur), men ikke til mye annet. Konkretene – og økonomiske forhold er så nært man kommer slike innen dette segmentet av virkeligheten – har tatt overhånd, kun de innrømmes evne til å forklare hvordan og hvorfor.

Den omseggripende individualismen som preger den moderne vestlige verden, kan også med mening betraktes innen rammen av de ovenrefererte tankemessige diskusjonene. Hans og Grete innrømmes reell værensstatus slik Stjerna og Blakken ble det for hesters vedkommende, mens derimot mennesket som generalium, for ikke å snakke om grupper av mennesker (eksempelvis nasjoner eller medlemmer av en bestemt kultur) er begreper som ikke menes å være mer enn nettopp dét, altså navn. Visst gir synssettet en form for frihet til enkeltindividene, men samtidig overses andre kvaliteter som i gitte sammenhenger er minst like viktige. Står du og heier på norske håndballjenter på en tribune i Sverige under EM før jul eller ditto håndballgutter på VM-tokt i Frankrike etter nyttår, så er du først og fremst norsk, ikke herr Hansen eller fru Olsen. Den steniske og ikke spesielt begavete kampanjen mot såkalt gruppetenkning som påstått velmenende globalister og anti-rasister har målbåret, er i stor grad politisk betinget, men kan også sees som et sent anti-realistisk fenomen i den lange rekken av innflytelseskamper mellom dem som mener at kun partikularia, enkelttilfellene eller –eksemplene, har sann eksistens, og dem som mener at universalia eller generalia er minst like virkelig eksisterende.

Utviklingen av den spesielle form for post-kristen kristendom som forfektes av Den norske kirke, kan også plasseres i samme spenningsfelt. Vår tradisjonelle religion hadde inkorporert i seg to hovedområder: det transcendente eller hinsidige som har med Guds eksistens og menneskenes skapelse og frelse å gjøre, og det immanente eller dennesidige som har med etikk å gjøre, hvordan menneskene bør oppføre seg mot hverandre. Det sistnevnte feltet er langt mer å ta og føle på enn det første, ikke minst dersom man underkaster seg de logiske positivistenes stringenskrav i omgang med vanskelige størrelser og begreper. I løpet av et par mannsaldre nå har det utrolige skjedd at statskirken, eller restene av denne, har tømt ut nesten all sin kristen-spesifikke metafysikk med ulike omganger badevann for slik å tilpasse institusjonen til det sekulære, postmoderne, multikulturelle samfunnet. Bare et skall av retorikk og tradisjoner er ennå igjen av det som var fundamentale transcendente realiteter for tidligere generasjoners kristne. Trolig – i hvert fall tror jeg det, så derved være det bevist – er det færre prester i dag som tror på Gud på gammelmåten, enn det man finner innen andre yrkesgrupper. Begge de eksisterende presteskolene i hovedstaden, teologisk fakultet og menighetsfakultetet, er blitt gjennomliberale i bibelforståelsen og hva de lærer studentene. Etter mitt syn er det en massiv avkristning som har funnet og fremdeles finner sted. Prosessen er sikkert mest direkte politisk fundert med interreligiøs forståelse som en viktig rettesnor og driver, men den kan også sees som en refleksjon av abstraktenes kummerlige tilværelse i menneskenes forestillingsverden under de siste hundre år.

La meg knytte et lite fjerde eksempel på samme tendens til de ovenstående. Fra 1970-tallet av ble det fasjonabelt i rettenkende politisk-litterære kretser å skrive mest mulig dagligdags, minst mulig høytflyvende. Man skulle skrive for fru Hansen i oppgang A, ikke for evigheten. Nåtiden og dens problemer var fokus, intet annet var legitime interessemål for en politiserende forfatter. La meg innrømme de mange selvproletariserte skribentene en halvveis suksess: Det de skrev, ble virkelig glemt nesten før blekket hadde tørket til tross for all politisk samtidsros. At heller ikke førnevnte fru Hansen brød seg om dem, stort sett, er en annen skål; folk liker nå engang sjelden å lese agitprop.

Jeg vet ikke når det kommer til å skje, men jeg er hellig overbevist om at den ensidige fokuseringen på det nære, konkrete og dennesidige kommer til å opphøre, ja, kanskje er vi allerede i begynnelsen av en reorientering av det åndelige klimaet. Mennesket lever ikke av brød alene, hverken på den ene eller andre måten. Ikke bare skjærer man vekk halvparten av virkeligheten ved å anvende slike skylapper, man driver faktisk aktiv selvskading. Vi trenger ikke å gjøre oss dummere enn vi er.

Man tar skade på sin sjel, hvori som selvsagt opptatt intellektet, dersom man tror at alt i vår ytre og indre virkelighet skal kunne rommes i saksprosaens begreper. Mye av betydning og verdi blir synlig dersom man flytter fokus, løfter blikket og prøver å se bak det dagligdagse, det trivielle. Er det noe moderne vitenskap har lært oss, så er det at viktige deler av virkeligheten nettopp ikke er til å ta og føle på. Også på dette område, ikke bare innen politikken, er det på tide å la en nyvekket form for realisme igjen få sjansen.

Les også

Vanskelig å si… -
Gratulerer med dagen! -
Ekte -
Banaliteter -
Julens politiske drama -
Hvor kommer ondskap fra? -
Rasjonalitetens kirke -
Nærmere -

Mest lest

Mot en ny fase av Exodus

Sannhetskampen

Les også