Kommentar

Howard Pyle: A wolf had not been seen at Salem for thirty years (1909)

I den kristne syndsbekjennelsen ber den troende om at den himmelske Far og hellige Gud skal «se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg i tanker, ord og gjerninger og kjenner den onde lyst i mitt hjerte.» Nettopp krenkelser er sterkt fremme i tiden, jamfør en viss facebook-melding fra en frittalende FrP-justisminister for få uker siden som skapte betydelig røre. Blant mye annet illustrerte episoden hvordan vi i det nye, gjennomsekulariserte Norge har flyttet forurettelsens objekt over fra det guddommelige til det menneskelige plan: Visse spesielt vernede grupper i vårt samfunn må absolutt ikke krenkes. Føler de at så likevel skjer, så er dette krenkerens ansvar og feil uansett hvor løs og utydelig årsakssammenhengen måtte være mellom det sagte eller skrevne og de fremkalte emosjonene. Dette er selvsagt ytterst interessant alt sammen og jeg håper å komme tilbake til temaet snarlig. I dag er det likevel en annen side ved saken jeg vil konsentrere meg om, nemlig de ulike nivåene hvorpå den eventuelle krenkelsen kan finne sted: tanker, ord og gjerninger. Er det ikke så at bekjempelse av skadelige gjerninger ikke dominerer samfunnets kamp mot ondskap like tydelig som før, mens derimot Den Gode Strid mot upassende ord og tanker til gjengjeld har klatret oppover i prioriteringshierarkiet?

Delvis henger dette sammen med at de kronisk lettkrenkede påstår en klar kausalsammenheng mellom tenkte tanker, skrevne setninger og ytrede ord på den ene siden, og onde gjerninger på den andre. Det er selvfølgelig umulig ikke å se dette som en av flere følger av Behring Breiviks mordtokt for sju år siden der særlig AUF-medlemmer ble ofre. Ved den påfølgende rettsaken mot morderen tvang man, mot sedvanen i straffeprosesser, gjennom en ny rettspsykiatrisk undersøkelse som nødvendigvis måtte foretas lang tid etter de aktuelle hendelsene, og som konkluderte med det motsatte av hva de første psykiaterne fant: Mannen var strafferettslig tilregnelig. Å holde sinnssykdom unna motivkomplekset bak mordraidet var avgjørende for å kunne bruke årsakslenken onde tanker-onde gjerninger instrumentelt i fremtidig politisk kamp. I og med den andre kommisjonens konklusjon fikk man årsak-virkning relasjonen blåstemplet også av psykiatrisk vitenskap; mannen var høyreekstrem og hans politiske tanker og forestillinger hadde ledet ham til å spre død og drap. Tankene var farlige for de ledet til handlingene. Følgekonklusjonen var like enkel som logisk: Stopp tankene og ordene, så vil heller ikke onde, høyreekstreme handlinger skje! 

At det i dette etiske regnestykket var opp til venstresiden å avgjøre hvorvidt en forestilling burde anses som konspiratorisk og høyreekstrem eller ikke, var for en bonus å regne. Med Utøya-fasiten i hånd kunne man sette sine egne grenser for hva politiske motstandere hadde lov å si. Dette retorisk-politiske slagtreets styrke ble senest demonstrert da mediene deltok i et tilnærmet unisont hylekor mot Sylvi Listhaug etter at hun angivelig hadde krenket ofrene for Utøya-massakren med en facebook-melding som granngivelig handlet om en helt annen form for terrorisme. Logikken tapte, for sammenhengen fantes ingen andre steder enn i de forurettedes hoder, men likevel vant man frem. Verbale krenkelser, endog påståtte verbale krenkelser, var nok til å få fjernet en sterk statsråd som ikke ville innrette seg etter venstresidens språklige anstendighetskrav. 

Økt fokus på tanker og ord fremfor gjerninger kan formodes å ha sin bakgrunn i flere tidstypiske utviklingstendenser. En av disse er at færre og færre mennesker arbeider med konkrete ting lenger. Formulert på en annen måte: De produserer/reparerer/omformulerer notorisk abstrakte «kvaliteter,» kort sagt lirer av seg «words, words, words» for å låne Shakespeares ridende rytter til hest-uttrykk, i stedet for å bygge hus, hogge ved, bake brød eller tjene til livets opphold gjennom annet praktisk, håndfast arbeide. Slikt kan ikke unngå å ha konsekvenser, også fordi vi alle av hensyn til det egne selvbildet typisk søker å oppgradere betydningen av eget virke innen «the greater scheme of things.»

Forskyvningen av samfunnsbalansen mellom «det mannlige» og «det kvinnelige» er også av betydning for reifiseringen (tingliggjøringen) av notoriske abstrakter som ord og tanker; det feminine er på fremmarsj på det maskulines bekostning. Dere får ha meg tilgitt om jeg blir i overkant stereotypisk i fremstillingen, men følelser og oppfatninger er blitt viktigere, mens dét som faktisk gjøres og sies (sagte ord står stundom i en mellomstilling; de kan være bærere av et presist innhold, de er altså heldigvis ikke utelukkende emosjonsgenererende), taper terreng. For de eldre av oss faller det naturlig å tenke tilbake på en serie minneverdige politiske skuespill fra slutten av 70-tallet og 80-tallet; jeg sikter til de smått udødelige debattene – kranglene er trolig mer presist – mellom Høyres Kåre Willoch og Arbeiderpartiets Gro Harlem Brundtland. Ap-damen ble mer og mer hissigrød i kinnene etter hvert som hun innså at hun saklig sett var på vikende front, men også over Willochs måte å ordlegge seg på, inklusive at han utsøkt formelt og konsekvent tiltalte henne som – uff, så fryktelig, så infamt! – fru Brundtland (til yngre lesere: Slik var høflig tiltale for mennesker i den generasjonen, det lå altså absolutt ingen dissing gjemt i ordbruken). Hennes følelser kolliderte med hans logikk, og fru Brundtland fikk mange med seg på at da måtte de sistnevnte vike plassen. Dette var typisk nok også tiden da begrepet hersketeknikker ble allment introdusert i politiske kretser.

Skjønt egentlig tror jeg at iallfall én av årsakene til nåtidens overdrevne fokus på retorikk og ordbruk, samt den lettvinte koblingen man gjør mellom tenkt tanke og gjort gjerning, må søkes enda langt dypere i tankefundamentet, i postmodernismen som under mange år nå i helt usannsynlig grad har preget den akademisk-humanistiske elitens så vel som tallrike wannabe-intellektuelles tolkning av samtiden og virkeligheten. Eksterne realiteter kan ikke erfares på noen objektiv måte, påstås det, like lite som språk er hevet over de lesende og lyttendes subjektive forståelse, isteden reduseres vår kunnskap om tingene og deres sammenhenger til en maktkamp mellom «alternative fortellinger på et marked.» I en slik verden finnes ikke objektive sannheter hvilket gjør obsolet det før-kantianske idealet om å forstå verden «som den egentlig er;» kun fortolkninger gjenstår, de ovennevnte «narrativene.» 

Postmodernismens egne røtter går svært langt tilbake i tid, til den klassiske verdens profesjonelle visdomslærere, de relativistiske sofistene. Ikke tilfeldig er det at nettopp disse var de første kjente retorikkekspertene, logisk-språklige «guns for hire» som reiste rundt og tilbød sine tjenester til dem som ville opp og frem i livet. At svært mye stort sett er forblitt uforandret innen maktens sfærer, især hva gjelder kampen for å karre seg høyere opp i haugen, er lett å se for alle som vil åpne øynene. 

Når man ad kronglete tankers vei har berøvet seg muligheten for å få presis og uhildet kunnskap om den objektive verden – iallfall i prinsippet, og jeg skriver dette vel vitende om at mange både teoretiske og praktiske feller og fallgruber finnes for enhver som søker og særlig påberoper seg slik kunnskap – så gjenstår i grunnen ingen forskjell lenger mellom følelser og fakta, mellom det som faktisk er eller ble sagt og skrevet, og det motiv eller den mening som leseren, lytteren eller samtalepartneren legger inn i det sagte og skrevne. Følelser blir da en like sikker guide til virkeligheten som fakta, endog en som er mer verdifull, for følelser har man typisk om de viktigste tingene mens naturvitenskapelige fakta ofte er vanskelig tilgjengelige, berører fenomener som ikke umiddelbart fremstår som viktige, og følgelig langt fra er alles «cup of tea.» 

Problemet er bare at i en slik verden eksisterer kun étt absolutt: selve maktspillet. Når alt er subjektivisert, finnes intet som hindrer følelsene i å trumfe alle forsøk på å påvise at en anklage er urimelig; føler A seg krenket, så er dette nok til at B, personen som uttalte ordene A tok seg nær av, må gjøre avbikt, unnskylde, be om tilgivelse, legge seg flat eller hva det nå kalles alt sammen. Om det er A og hans forbunds- og meningsfeller som har makten i samfunnet, så gjenstår for B i bunn og grunn bare en siste mulighet: å trekke seg unna og ikke si noe, for selv den mildeste kritikk eller uenighet kan bli påstått å være uttrykk for illegitime holdninger, i siste ende for ondskap. For enhver frimodig, ikke-kuet, frihetselskende B er en slik situasjon uholdbar.

Omsatt til dagens norske politiske forhold blir følgende lærepengen: Man må konsekvent nekte å gi etter for emosjonell utpressing i Utøya-ofrenes eller andres navn om man ikke skal brenne inne med egne, legitime meninger! Hverken Støre, Hareide, Eskil Pedersen, Stanghelle eller andre forvalter noen gudegitt tillatelse til å dømme meningsmotstandere ut fra en selvokkupert «moral high ground,» ikke objektivt og i særdeleshet ikke på grunnlag av sine subjektive tolkninger av andres utsagn. Ord kan ikke og må ikke tillates å bety hva som helst som mottakeren synes, ikke engang innen dagens krenkelsesfokuserte politikk. Tillater vi dette, at subjektiviteten tar overhånd, så lever vi ikke i et kosmos lenger, en forståelig verden der rasjonalitet er viktig, men i et følelsesdiktatur eller emokrati.

I tillegg skal vi minne oss selv og andre om den retoriske dobbeltmoral som i årevis har fått dominere ordskiftet, men som ikke lenger skal aksepteres: Harde ord som brukes den ene veien, mot høyre, må fremtidig tåles spilt tilbake mot de selvrettferdige som først uttalte dem, altså mot de mange «gode» på venstresiden. Man kan ikke tillate gjentatte grovheter ytret mot Fremskrittspartiets ledere og medlemmer, for eksempel, men så forlange moderasjon av ordbruken straks tilsvarende eller lignende anklager rettes mot Arbeiderpartiet. Og hva de sistnevntes ungdomsorganisasjon angår: AUFerne har selv opp gjennom årene ofte benyttet et voldsfiksert, hatefullt språk mot sine meningsmotstandere (hvor mange av dagens Ap-ledere sang ikke i ungdommen «vi skal fylle våre badekar med Unge Høyres blod» under sommerleirene?) og kan ikke nå med henvisning til ABB forlange at andre skal bruke silkehansker overfor dem.

Helst så jeg at all, eller iallfall nesten all, politisk debatt konsentrerte seg om handlinger og konsekvenser, ikke om hensikter og følelser, men jeg har jo innsett at et slikt skifte i edruelig retning ikke kommer til å skje. Følelser styrer menneskers adferd i de fleste sammenhenger, bare de færreste lar seg lede av rasjonalitet. Men vasser man først ut i sinnelagsetikkens sumpmark, så skal man vite at man entrer et lende der intet kan vites sikkert, der anklagene henger løst og der skitt fyker i alle retninger. Til sist vil de som begynte, risikere å få føle samme skyts som de først rettet mot andre. «What goes around, comes around» heter det på verdensspråket. Uttrykket har vist seg å holde stikk.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også