Kommentar

Anders Beer Wilse Midnat paa Nordkap (Foto: Norsk Folkemseum) 

Noen av innsiktene overlevert fra antikkens filosofer er velkjente for meg, inklusive hin «store dunkles» påminnelse om at «vi ikke kan vade ut i den samme elven to ganger». Verden var i stadig omforming på Heraklits tid og endringstakten er ikke blitt langsommere siden.

Jeg har også i minnet en konservativ – sant å si var han mest gammeldags og neurotisk – universitetslærers hjertesukk en gang i fortiden om at «alt forandrer seg og alt blir verre»; han hadde fått den vise grekerens erkjennelse aldri så lite rundt bakfoten, må man konkludere, og jeg syntes da, som nå, at mannen var unødig skeptisk til livets kroniske dynamikk. Likevel: Mange endringer skjer i våre dager så fort, inklusive forandringer av vårt viktigste hjelpemiddel til å forstå den egne tilværelsen, språket, at vi er i ferd med å miste formuleringsevnen i tillegg til allmenn kontroll. Tendensen gjør seg gjeldende på mange områder, men denne gang er det politikernes bruk av etiske kjerneord jeg vil ta for meg.

Særlig, men slett ikke utelukkende, innen partier med markant offentlig godhetsprofil – Arbeiderpartiet og Kristelig Folkeparti er paradeeksempler – står ord som «ansvar», «anstendighet», «raushet» og «verdi(er)» høyt i kurs. Fra partilederne og nedover brukes språkvimplene aktivt for å samle troppene: Se, dette står vi for, dette er vårt verdigrunnlag, og burde ikke egentlig alle etisk kompetente mennesker bekjenne seg til samme dersom de skal anerkjennes som «tilhørende den rette flokk», altså regnes blandt de gode? Kanskje, men så absolutt også kanskje ikke. For hva betyr egentlig de aktuelle ordene, altså ikke bare i svadahimmelen, men i praksis? Og hva har fremtredende representanter for de nevnte politiske retningene å vise for seg som rekrutteringstrumfkort overfor de mange av oss som er tvilende til realiteten bak talemåtene?

Det kan være fristende å begynne alfabetisk, med anstendighet. De nye perlevennene Støre og Hareide er blant dem som oftest påberoper seg denne kvaliteten innen det offentlige ordskiftet, mens derimot meningsmotstandere som Listhaug – selve den norske trollkvinnen hvis evne er like stor som farlig til å forhekse landets mange lettpåvirkelige og gjøre dem til høyrepopulister – angivelig karakteriseres av det motsatte: Hun er uanstendig.

Anklagen er samtidig både ny og gammelmodig idet den minner om tiden da Høyre var Høire og Ap var arbeidernes parti: Den gang gremmet man seg ofte over «ubehøvlet sprog»fra de ubemidledes side, til og med mer enn over reelle politiske motsetninger. Forskjellen er at det nå er den sosialdemokratiske samfunnseliten (hvori utvunget inngår også KrF-ledelsen) som stiller seg i spissen for dannelseskravet. Ufjelgt språk kan nemlig krenke, får vi høre, hvilket ser ut til å være en av samtidens verste synder, i alle fall dersom det er «de gode» som forurettes.

Ja vel, kan hende sendes stundom meldinger både spissformulerte og av tvilsomt innhold mot politikkens kjærlighetsapostler, og begreper som «imamsleiking» er kanskje ikke spesielt befordrende for lavmælt og konstruktiv samtale samarbeidspartnere imellom. Men kan man ikke likevel opparbeide nok distanse til egen fortreffelighet til å stoppe opp litt og se etter bjelken i eget øye først, innen man skriker opp om alt splintbesværet man utsettes for?

Det er nemlig ikke anstendig – nettopp det, man viser ikke anstendighet – når man dytter sine meningsmotstandere meninger og hensikter på «hvis galskap enhver kan forstå», noe som har skjedd gjentatte ganger med ovennevnte Listhaug. Sant å si er det heller ikke til beste for et åpent og tillitsfullt diskusjonsklima stadig å omtales – oftest indirekte, det skal innrømmes, men sannelig også direkte innimellom – som hatefulle gjødslere av Breivik-åkeren, noe vi stadig erfarer som mener at fornuften ligger betydelig lenger til høyre i landskapet enn gjengs skandinavisk oppfatning tilsier.

Jeg skulle ønske at følgende adferdsregel kunne praktiseres: Kritiser gjerne handlingene, i denne sammenhengen også språket om man så vil, men unnlat å tilskrive motstanderne bestemte ufordragelige hensikter! Om andres sjelsliv, inklusive motiver, er vi nemlig like velsignet som kronisk uvitende uansett hvor vi befinner oss langs de ulike politiske variasjonsaksene.

«De gode» ser seg selv som ansvarlige, mens derimot vi andre, vi til høyre, i beste fall er populister som videreformidler lettkjøpsoppfatninger om hvordan sammenhenger griper i hverandre under samfunnsutviklingen. Vi står liksom på sidelinjen og skriker i våre respektive ekkokamre uten å måtte stå til ansvar – dét ordet igjen – for det som skjer. Hadde vi derimot fått prøve på slikt ansvar, kanskje som FrP i regjering en stund, men bestemt heller ikke mer for det blir for farlig, så er sjansen stor for at vi ville skiftet mening og innsett at de andre tross alt gjør jobben bedre.

Ja vel? Hvordan manifesteres denne ansvarligheten i pressede situasjoner, i så fall? I mitt yrkesliv innen helsevesenet er jeg ikke uvant med at ulike fagfolk til alle døgnets tider tar individuelt ansvar for både egne handlinger og andres liv; det de gjøre om ikke kvaliteten etter hvert skal bli farlig lav. Inkompetanse forårsaker sykdom og død, så krast og enkelt er det. Hvilket innhold legger ledende politikere i det «å ta ansvar» for ting som går galt i samfunnet på deres vakt, hva betyr a-ordet i deres munner?

Stort sett ingen ting etter det jeg kan skjønne, eksemplifisert ved Stoltenbergs berømmelige «jeg tar ansvar ved å bli sittende». Men prøv samme tilnærming dersom noe riktig galt hender lavere nede i samfunnspyramiden, så vil du fort oppdage at en slik nytolkning av et gammelt begreps betydningsinnhold ikke tillates andre enn dem som sitter øverst ved bordet. Gamle president Truman, han som tok over da Franklin D. Roosewelt døde mot slutten av krigen, hadde på sitt skrivebord et skilt med teksten «The buck stops here» (uttrykket «pass the buck» betyr at man skyver ansvaret videre), men det er åpenbart at ingen samtidspolitikere innen det norske toppsjiktet har tatt seg ad notam samme innsikt.

La meg konkretisere politikernes objektive ansvar for ting som går eller har gått galt i vår nære historie: Hvordan kan det ha seg at ingen politiske sjefer (inklusive fagsjefer, for også disse er politisk utnevnt i en utvidet betydning av ordet; Storberget var kun et ubetydelig sonoffer i sammenhengen) måtte ta sin hatt og gå da det ble klart at massemorderen Breivik hadde fått gå rundt og skyte ned ungdommer i godt over en time på Utøya? Ingen gav beskjed om at et helikopter med spesialsoldater/skarpskyttere fra politiet (revirstriden mellom disse to samfunnets viktigste sikkerhetsinstitusjoner skal jeg la forbli ukommentert) skulle sendes opp for eventuelt å ta ut morderen, hvilket hadde vært lett å gjøre for trente folk. Samtidig: De først tilkomne politistyrkene på fastlandet var væpnet, men satt pal og ventet på innsatsordre, en ordre som heller aldri kom. Flere titalls liv kunne vært spart, nei, ville blitt spart ved en adekvat og rettidig innsats. Skulle man ikke grepet mer maktfullt inn overfor drapsmannen eller -mennene? Hvis jo, det skulle man, hvorfor måtte i så fall ingen ta ansvaret for unnlatelsessynden? Hvis nei, hvordan forsvares det at et uakseptabelt «mykt» regelverk tillates å hindre effektiv og rask inngripen mot voldsmenn?

Eller hva med situasjonen etter annen alvorlig kriminalitet – drap, voldtekter, ran – utført her til lands av illegale utlendinger mot nordmenn: Hvilke politikere tar ansvaret for at dette får skje? Har ingen ansvaret, sier du? Er denne typen vold da noe som bare skjer spontant, en slags akausale hendelser i et kaos? Selvsagt ikke, men de mektige innen statsledelsen finner det ikke opportunt å ta ansvar på det aktuelle detaljeringsplanet, altså der blod faktisk flyter, og dét uansett hvor ofte de på et høyere og luftigere organisasjonsnivå later som om de er særdeles ansvarsbevisste. Men det de da begår når de sklir mellom nivåene slik det best passer dem, er logisk vrøvl og etisk skamfullt, intet mindre.

Hva så med raushet og verdier? Venstrefolket, enten de oppfatter seg som kristne eller ikke, elsker å fremheve hvor fint og viktig det er å være raus. Stundom kombineres dette med oppfordringer til såkalte spleiselag og dugnader som de går i bresjen for på vegne av en bare middels interessert befolkning.

Typisk for særlig den internasjonale rausheten som forfektes og kreves, er at andre skal gi mer til en tredjepart, gjerne omtalt som «dei aller svakaste» i KrF-språket. Visst, dere må gjerne fremme slike synspunkter som så kan kappes med andre måter å se verden på i åpent ordskifte, men faktum er at det hele oftest koker ned til at man på beste sosialistmaner svært gjerne gir bort andre menneskers penger uten å bry seg med å spørre dem direkte. I det siste er det dessuten ikke bare slantene til Ola og Kari Nordmann man omfordeler til «de fattiges» fordel, nei, man endrer selve den demografiske arveretten. For Norge er ikke bare nordmenns land lenger, iallfall ikke på samme selvsagte måte som vi i generasjoner har trodd var tilfellet, men «et sted der mange bor». Disse mange – befolkningen, som altså ikke nødvendigvis er de samme som folket – skal så ha lik råderett over nasjonen uansett om de er etniske nordmenn eller ikke. Slik tvungen raushet på andres vegne samsvarer ikke med det jeg kaller anstendighet, men åpenbart har maktens menn og kvinner omdefinert begrepsinnholdet også på dette området. Har man det rette verdigrunnlaget og dessuten «gode vænna» innen den mediale og politiske eliten, så kan man tillate seg det meste.

Varme i omgjenget med andre mennesker lyder naturligvis fint, men er en så upresis adferdsbeskrivelse at den ikke kan brukes til stort. I min språkforståelse er begrepets etiske innhold vrengt fra å legge hovedvekt på hva man gjør for nesten, til hvilke egne følelser som er forbundet med en eventuell handling. Er det så at Hansen er god når Hansen får en varm og god følelse innvendig idet han gjør et eller annet mot eller for Nilsen? Det virker jo slik i henhold til dagens godhetsspråk, men personlig synes jeg at man heller bør tenke på hva Nilsen opplever i sakens anledning, og gjerne da på betydelig lengre sikt enn det tar å akuttkjenne noe. Varmen man får ved å tisse i buksen er som kjent meget kortvarig. Vesentlig mer verdifullt er det dersom en trengende får hjelp med å lappe egne klær til forsvar mot sur vind og kaldt vær.

Dessuten: Hvem er egentlig nesten det refereres til ovenfor, og som man i henhold til både Bibelen og klassisk sosialdemokratisk solidaritetsretorikk plikter å hjelpe? Nesten er først og fremst våre nærmeste, dét er hva ordet en gang betydde. Å hjelpe fremmede på sine egnes bekostning er hverken etisk eller politisk rosverdig, iallfall ikke for den som kjenner seg igjen i uttrykket «hva du evner legg av, i de nærmestes krav».

Vi trenger politikere i Norge som ikke konkurrerer om å demonstrere for almuen sitt følsomme sinn, men i stedet har mannsmot til å erklære med frimodighet hva de ser som sin hovedoppgave: Å tjene nordmenns sak fremfor alle andres. Dette er den etiske kompassnålen de må navigere etter når de skal være våre foresatte i kontakten med en stor, ytre verden. Deres ulike følelser i sakens anledning er sant å si av mindre interesse. Moralsk inkontinens er like skadelig som kognitiv inkompetanse.

Skulle det dukke opp noen dyktige klarttenkende og -talende voksne på det politiske markedet, er sjansen stor for at jeg ville prøvd å nyttiggjøre meg deres varer og tjenester. Det vi i dag tilbys av dem som gjerne vil ha vår støtte ved valgene, men tydeligvis ikke kan hverken norsk språk – jeg henviser nå til viktige ords ikke-manipulerte innhold – eller historie, er intet verdt. Slike følelseslivets tuskhandlere må byttes ut.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-
-

Les også