Caravaggio, Medusa (1597)

 

At ulike ord innen et gitt språk betyr ulike ting, er trivielt. At samme ord kan bety forskjellig, avhengig av sammenhengen, er derimot alt annet enn selvsagt. Enda mer intrikat blir forbindelsen mellom språk og virkelighet når ulike mennesker legger ulik betydning inn i ordene selv der ingen ytre omstendigheter tyder på at slikt er rimelig eller kanskje ens mulig.

Typisk styres slik praksis av hva som ønskes oppnådd med det man sier. Charles Lutwidge Dodgson (uforlignelige Lewis Carroll) beskrev forholdet med innsikt og eleganse (i «Through the Looking Glass»):

“When I use a word,’ Humpty Dumpty said in rather a scornful tone, ‘it means just what I choose it to mean — neither more nor less.’ ’The question is,’ said Alice, ‘whether you can make words mean so many different things.’ ’The question is,’ said Humpty Dumpty, ‘which is to be master — that’s all.”

Sitatet rant meg i hu da jeg 22. juli på tv så omtalt noen av de mange minnemarkeringene i anledning Anders Behring Breiviks mordorgie for sju år siden. Misforstå meg ikke, det finnes all grunn til å minnes ofrene med andakt og tenke gjennom hva det var for handlinger som ble begått den fryktelige sommerdagen, hvorfor det skjedde, samt helst også reflektere over hvordan det norske samfunnet responderte. Likevel var det noe ved vinklingen av omtalen og refleksjonen som denne gang slo meg som mer markant enn før – om jeg har rett i inntrykket, vet jeg av gode grunner ikke, men sterkt var det – nemlig at «hatet mot Arbeiderpartiet» ble løftet frem som en viktig – den viktigste? – bakenforliggende grunn til myrderiene. I forlengelsen av dette ble advarsler gjentatt av den ene etter den andre, fra statsminister Erna Solberg, Ap-leder Jonas Gahr Støre og nedover: Hatet mot Arbeiderpartiet måtte bekjempes på alle de måter som står til samfunnets disposisjon, for emosjonen er like farlig som uberettiget.

Kausalsammenhengen ble fremholdt som selvklar: Hatet hadde vært den emosjonelle grobunnen for Behring Breiviks tanker, og tankene hadde ledet til gjerningene. Aller verst: Det samme hatet er i dag enda sterkere enn før, så nå måtte alle gode krefter ta tak mot de hatefulle og få dem til å tenke annerledes!

Jeg ble litt trett der jeg satt i lenestolen og kjente etter enda en gang: Var også jeg en av disse fæle haterne som alvorstunge journalister og politikere snakket om? Var min årelange, sterke uvilje mot Arbeiderpartiet og det meste av dets vesen lite mer enn irrasjonelt hat, en skammelig følelse som skulle bort, vekk, fjernes så grundig at den aldri dukket opp igjen? Var det i virkeligheten en slags antisemittismens moderne, men fremdeles like irrasjonelle, søster vi så manifestere seg gjennom Ap-hatet, en emosjonell perversjon drevet frem av feiloppfatninger, fremmedfrykt og komplett urimelige holdninger til den bevegelse og det parti som faktisk hadde skapt vårt flotte Samtids-Norge?

Følelsen gikk fort over; jeg er tross alt blitt grundig lutret med årene, og klarer fint å sortere bakgrunnen for egen partianimositet uten å rammes av hysteri. Selv en meget kort gjennomgang av brennbart stoff fra vårt lands moderne historie kan bidra til realitetsorientering, inklusive en pekepinn om hva den politiske uviljen beror på.

Det norske Arbeiderparti førte for 80 år siden en naivistisk forsvarspolitikk som la landet åpent for invasjon. Nei, de var ikke alene om å ha svin på skogen i så måte, og nei, de var slett ikke de eneste som sviktet både før krigen, i 1940 og etter at invasjonen av landet var et faktum, men det var de som satt med makten. Etter krigen gav de seg selv med enestående suffisanse nærmest totalabsolusjon for den politisk-militære miseren; slikt er mulig når man har flertallsmakt. 

Til det ovenstående vil noen si at herregud, slike historiske saker er da altfor gammel langhalm til å ha relevans i dag! I dette er jeg dypt uenig. Det går en påvirkningstråd gjennom tiden fra før til da til nå og det som komme skal; ting henger sammen og har både konsekvenser og læringsverdi.

Ap ryddet i etterkant aldri opp etter seg, som de heller aldri tok et oppgjør med behandlingen av krigsseilerne, den gruppen nordmenn som uten sammenligning gjorde den viktigste innsatsen under krigen, men som likevel ble dårligst belønnet. Å bruke sin makt til å male et vakrere bilde av egen historikk enn det finnes grunnlag for, er uanstendig, uverdig. Men det var dét de gjorde, og jeg holder det mot dem enn i dag. 

Under min oppvekst i Etterkrigs-Norge så jeg hvordan Ap skam- og skånselløst brukte den politiske kjøttvekta for å tvinge sin vilje igjennom både nasjonalt og lokalt, uten hensyn til dem som var uenige eller tapte på det som skjedde. Man var så høy på egen politiske fortreffelighet som noen noen gang har vært Norge, riktig maktfullkomne. Men, kan man innvende, ville ikke andre opptrådt på akkurat samme måte i deres sted? Jo, det er godt mulig; makt korrumperer, og komplett flertallsmakt korrumperer fullstendig, men det var nå engang Ap som oppførte seg som de gjorde. De tok konsekvent æren for alt godt og frasa seg skylden for alt som gikk galt. 

Jeg så etter hvert hvordan skadevirkningene av marxisme-light politikken med mer og mer postmoderne uthuling av tradisjonelle normer og verdier spredte seg i det norske samfunnet fra 60-tallet og fremover – ikke minst var utviklingen markant innen Kirken og skoleverket – og merket hvordan Ap snedig spilte på slike strenger i sin higen etter fortsatt politisk makt. Reell bedring av levekårene for dem som tilhørte den norske arbeiderbefolkningen – en ambisjon jeg alltid hadde sympati med – trådte litt etter litt i bakgrunnen som politisk mål, mens diverse «liberaliseringer» hjemme og radikalisme-leflende posørpolitikk ute ble mer uttalt for å vise at man var på lag med tidsånden. Utviklingen kulminerte med signingen av flerkultur (se blant annet Stortingsmelding nr 74, 1979-80) som erklært mål for hvordan det norske samfunnet skulle bli. I forlengelsen av denne strategien har Aps velvilje overfor innvandrere – sikkert også opportunistisk begrunnet, for man merket seg jo hvordan de nyankomne tenderte til å stemme! – blitt tydelig. Man bryr seg lite om norskhet, synes ikke engang at det er legitimt å vedgå eller snakke om at noe slikt finnes, og har i det hele gått i bresjen for globalisering og heterogenisering av det som var vår nasjonalstat. For dette nærer jeg en dyp forakt for Arbeiderpartiet, for de har sviktet alminnelige norske kvinner og menn.

Blir summen av ovenstående en del av det patologiske hatet rettet mot Arbeiderpartiet som påstås å eksistere? Er jeg en av de mange anonyme haterne som forpester den politiske atmosfæren i dagens Norge, en av dem som hindrer moderate, unge stemmer å nå ut med sin balanserte, kjærlige beskrivelse av «hvor godt vi har det sammen i verdens beste land?» Enda mer: Er uviljen like unipolar som grunnløs, uberettiget og enestående gitt at den angivelig ikke møtes eller er forutgått av tilsvarende emosjoner, retorikk eller tiltak fra venstresiden?

Hvor intense følelser er, er ingen gitt å måle; de er ikke tegn, men eksempel på det vi innen medisinen kaller symptomer. Det man derimot kan vurdere objektivt, er hvilke ord som brukes og hvilke gjerninger som utføres, eventuelt andre målbare manifestasjoner, hvilke disse nå måtte være; alt annet blir føleri, og jeg nekter å la det tiltagende venstreemokratiet avgjøre hvordan vær og vind skal skiftes innen offentlig ordskifte.   

Jeg, og de aller fleste andre mer eller mindre konservative skribenter som ringeakter Arbeiderpartiet, eller finner deler av dets tidligere eller nåværende politikk skadelig, påpeker vår misnøye på en høvisk måte. Det oser stundom forakt av omtalen, det vedgås gjerne, for forakten finnes i rikt monn, men deri ligger intet illegitimt hverken politisk eller etisk: Heller ikke utenfor Aps rekker er politikk noen søndagsskole, en elevøvelse i hvordan vi skal lære å like hverandre. Tvert imot snakker vi om ordentlig viktige ting her, noe som bør avspeiles i retorikken. Ordet hat inngår derimot ikke i mitt politiske vokabular – jeg tilhører ikke de mest hetlevrede – skjønt kanskje er det noe i retning av hat jeg stundom føler overfor Arbeiderpartiets og den øvrige venstresidens politikk. Også Helge Lurås påpekte nylig denne forskjellen mellom hat mot politikerne og hat mot politikken, og han var helt sikkert ikke den første til å legge vekt på distinksjonen. Forskjellen er omtrent den samme som at det er innafor å «hate» (det byr meg imot å bruke ordet, men skitt la gå) islamisme, men ikke muslimer; det første er akseptabelt, mens det andre ikke er det. 

Om man er så sår og var overfor meningsmotstanderes påståtte følelser som Arbeiderpartiets talsmenn og deres medhjelpere er i denne saken, så inderlig påpasselige at ikke unødig harde – altså hatefulle i dagens språkbruk – ord skal rettes mot dem, da må man vel gå ut fra at de har full orden i egne sysaker, at de ikke anklager andre for slikt de også selv er skyldige i? Tja, det er nå så ymist med den saken. Én ting er at tullekopper på begge (alle) sider av politikken slenger ut av seg uakseptable angrep og personkarakteristikker; dette skjer, ikke minst på nettet, og representerer så utvilsomt et ufjelgt fenomen. Er det noe mer, eksempelvis rene trusler, så skal disse politianmeldes og følges opp i samsvar med god strafferettslig rutine og skikk uansett hvem som anklager og hvem som rammes.

Men også ansvarlige og «ansvarlige» Ap-talsmenn har opp gjennom årene tråkket laaangt over streken i sin iver etter å svine til motstanderne. La meg bare som eksempel nevne omtalen av Carl I. Hagen under mange år og av Sylvi Listhaug i det siste, og jeg bryr meg ikke engang med å lenke til referanser, for mønsteret er overtydelig: Omtalen av disse to har vitnet om en nærmest sanseløs forakt og et glødende hat. Dersom Ap selv virkelig synes at de har holdt sin sti ren overfor de nevnte to personene, så melder jeg meg ut av diskusjonen. Og synes de omvendt at jo, her har vi gått over streken, så spør jeg: Hvorfor er de ikke da mer balanserte i sin egen kritikk av politiske motstandere, gjerne fulgt opp med argumenter eller innrømmelser av «vi har gjort feil, dere har gjort feil»-typen?

Et siste forhold gjelder AUF, hvis medlemmer var et hovedmål for ABB, og som derfor i særlig grad fortjener å lyttes til når det gjelder faren og det uakseptable ved hat rettet mot dem. Er AUFs egen sti ren? Har de aldri pleiet kontakt med og unnskyldt hat og terror, bare da rettet mot andre enn dem selv, eksempelvis israelere? Og når de på Utøya i lystig lag sang om at «vi skal fylle våre badekar med Unge Høyres blod!» mens sommernatten mykt omsluttet de ivrige unge, var teksten utelukkende en spøk? I så fall var det en ganske usmakelig sådan, én blant mange i venstreradikaleres sanger og øvrige «kulturelle ytringer,» men aldri hører man antydning til selvkritikk i sakens anledning. Anstendighet fordres av andre, mens egne feil konsekvent forties.

Det kler ingen å prøve å fremstå som mer uskyldsren enn man er. Etter min og mange andres mening er det mye av Arbeiderpartiets politikk som er tuftet på feil prinsipper og svikten overfor alminnelige nordmenn har vært omfattende. Dette må de tåle at sies, for de har så sannelig selv ikke vært beskjedne i karakteristikkene av meningsmotstandere. Det blir helt enkelt for patetisk å avkreve andre en høyere etisk standard enn den de selv lever etter. Hykleri var aldri et respektert adferdstrekk og er det heller ikke denne gang.

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her