Kommentar

Enhver som har hatt gleden av å kjøre langs en stille nordnorsk fjord en sommermorgen, har kunnet se hvor vakkert fjell og himmel speiler seg i vannet. Symmetrien rundt strandlinjen er tilnærmet perfekt. Også ellers i naturen, ikke minst i vår forståelse av de aller minste tingene, finner man avslørende, meningsfulle symmetrier – positive og negative ladninger, materie og antimaterie og mye annet – så her later det til at vi er nær en kvalitet som preger tilværelsens innerste vesen. Eventuelt er det noe fundamentalt ved vår egen måte å se og skjønne sammenhenger på som illustreres, både innen fysikken og ellers, noe som er mer typisk for menneskets tankeevne enn naturen for øvrig, men den muligheten lar vi ligge.

Når man reflekterer over et speilbilde, deltar man samtidig i en språklig-kognitiv pussighet, for refleksjon og speiling er jo i utgangspunktet samme sak. Tankene bringes hen til bildet av mannen som speiler seg og der ser en mann som ser en mann som ser en mann et cetera inn i evigheten; det er slike selvrefererende øvelser som paradokser er laget av, og som er egnet til å få frem smilet i tenkende menneskers øyne og ansikt.

Det alt dette leder opp til – jeg innrømmer ad merkelig skjeve veier – er en diskusjon av politikerforakten som påstås å være økende i samfunnet, satt opp mot den langt mindre påaktede forakten for alminnelige mennesker, inklusive velgerne, som er vokst frem parallelt med uviljen mot politikerne. Symmetrien mellom de to foraktformene ligner svært på strandlinjesymmetrien ovenfor, for i begge situasjonene fremstår halvdelene som speilinger av hverandre. Hvorfor er forakten i samfunnet mer uttalt nå enn før? Kanskje enda viktigere: Hvorfor genererer elitens forakt for den jevne mann så mye mindre oppmerksomhet enn den motsatt rettede, selv om begge øker? Hvem har nytte av at den allmenne debatten fokuserer så sterkt på vanlige folks bitterhet overfor makteliten, ikke de negative følelsene som rammer velgerne?

Det er kanskje ikke så at tillit logisk sett utgjør noen direkte motsats til forakt, iallfall ikke rent språklig, men temmelig sikkert gjelder at når mennesker forstår og stoler på hverandre, horisontalt innen samme samfunnslag så vel som oppover og nedover, da er grobunnen for forakt minimal. I gamle dager fantes mange tillitskapende sider – institusjoner så vel som mekanismer – ved det norske samfunnet hvorav folkeskolen og generell verneplikt med mange måneders militærtjeneste var blant de mest effektive. Dengang var vi ett folk, en tett sammenknyttet befolkning der tilhørigheten – norskheten – var utvilsom for de aller flestes vedkommende. Samfunnsorganiseringen både reflekterte og bidro til dette; den bygget ikke først og fremst på kontroller og frykt for hva øvrigheten måtte ha av ris gjemt bak speilet, men tillit. Og merk vel: Man stolte ikke bare på nettobidragsyterne i samfunnet, men også på dem som fikk mer utbetalt enn de noen gang hadde satt inn i den imaginære, men likevel ytterst velfungerende samfunnsbanken. Forakt mot nesten eller generelt «de andre» fantes nok, man skal vokte seg for å skjønnmale, men var sjeldnere og mindre uttalt enn i utlandet, for i Norge hadde vi tiltro til at nesten alle gjorde sitt beste.

Så satte en storskala heterogenisering av det norske samfunnet inn mot slutten av forrige århundre, en endring hvis like aldri før er sett i landet. Hvorfor-spørsmålet i sammenhengen skal jeg denne gang la ligge, men følgene var markante på nesten alle samfunnsfelt, også og ikke minst hva gjelder balansen mellom oppadstigende og nedadstigende tillit og mistillit/forakt. Folk så etter hvert med egne øyne at mange av de nyankomne utnyttet systemet, samtidig som et knallhardt samfunnstabu mot såkalt rasisme, hvori opptatt alt som kunne minne om fremmedfiendtlighet slik flerkulturpådriverne så verden, hindret en åpen politisk diskusjon om det som var i ferd med å skje.

Siden har debatten rett nok åpnet seg opp – hverken nederlandske diker eller skandinavisk konsensus kan holdes intakte i uendelighet ved hjelp av fingre stukket inn i stadig nye sprekker eller andre former for gruppepress; noe gir til sist etter – men den etter hvert kroniske friksjonen mellom elite og folk skapte et sår som siden er blitt betent og smertefullt. Selv om nordmenn i utgangspunktet er helt usedvanlig tillitsfulle overfor sine foresatte – spør bare russere, italienere eller grekere om hvordan de opplever skillet upstairs-downstairs, så vil du få et ganske annet og mer voksen-erfarent europeisk svar på spørsmålet om hva som foregår – så begynner også Ola, Kari og alle slektningene å få die Schnauze voll av en politikk de omsider aner ikke kan være nyttig for dem. Forakten for mediene øker selv blant mine Aftenposten-lesende bekjente, NRK blir ledd av når de forsikrer at deres journalistikk er balansert og objektiv, og sist, men ikke minst: Politikerkastens omdømme er å ligne med tilliten til stiger snekret sammen av råtne bord, som Prøysen fortreffelig sa det. Samfunnsledere av alle de slag omfattes med mistillit, forakt og begynnende sinne.

Denne endrede holdningen erkjennes langt på vei og beskrives som et demokratisk problem av maktens menn og kvinner. Men klagene over tapt norsk uskyld lukter mistenkelig av en like vanlig som farlig feil når sammenhenger skal forstås: Man skjelner ikke mellom årsak og virkning. Den synkende tiltroen til politikere på alle nivåer er beklagelig, jeg medgir det gjerne, men den er ikke uberettiget. Tvert imot finnes det meget gode grunner til å forakte og mistro politikerne og deres ulike væpnere innen administrasjonen – selv kaller de seg ledelsen, men dét lar vi ligge – og dette er problemets kjerne. Man kan ikke i lengden spre potente årsaksfaktorer tykt utover marken – les: i elitens oppførsel overfor folket – og samtidig håpe på at ingen konsekvenser skal følge, at ikke sopp skal vokse opp etter regn, da har man virkelig ikke fattet stort av hvordan ting henger sammen. Uttrykt i et annet bilde: Feberen er aldri hovedproblemet hos en pasient med hjernehinnebetennelse, dét er derimot den underliggende sykdommen. Det er grunntilstanden, altså politikernes adferd, at de ikke handler til Norges beste, som gjør dem fortjent til folkets forakt; nettopp dette er det kritikkverdige, ikke forakten i seg selv.

Annerledes er det med forakten de ovenpå føler for dem der nede, for oss. Holdningen manifesteres mer åpent i andre land enn vårt, for ennå er ikke nordmenn i ledende stillinger likegyldige, frekke eller dumme nok til å brette ut egne fordommer for alle å se. Både fra USA og England har imidlertid uttalelser falt i valgkampsammenheng om hvor tilbakestående store deler av velgermassen er, senest udødeliggjort gjennom fru Clintons ord om «the deplorables», men tro ikke annet enn at samme tenkemåte er utbredt også her. Overlegenhetsfølelsen og formynderviljen sitter i selve benmargen hos herskerne, ikke minst de sosialistiske maktmenneskene, slik landsmoder Gro Harlem Brundtland nettopp glassklart eksemplifiserte da hun bekymret sa at de styrende «er i ferd med å miste kontroll over hva folket blir fortalt».

Særlig er det Fremskrittspartiets velgere som opp gjennom årene er blitt karikert av «de fiiine»; typisk er vi lavutdannede, middelaldrende-til-gamle hvite menn i grilldress, ofte trygdete bygderølpere opptatt av å redde egen tilgang til billig sprit heller enn en klode rammet av sykelig oppvarming. Skribenter på og lesere av document og andre høyrenettsteder er enda verre enn frepperne, om mulig, skjønt i bunn og grunn er vi hele bunten følelseskalde, grunne, uvitende og egoistiske, iallfall gjennomsnittlig og sammenlignet med dem som «bryr seg» og stemmer på de «ansvarlige» partiene. Det er helt merkelig at slike stereotypier år etter år kan kolporteres via hovedstrømsmediene uten at det reageres. Tenk hvilket ramaskrik det ville blitt dersom kvinner, fargete eller noen annen etnisk-kulturell gruppering innen befolkningen, var blitt forhånet på samme måte som de foraktelige, blendahvite mennene!

Likevel og uansett: Det ovennevnte reflekterer «den gode forakten» i samfunnet, «det gode hatets» ektefødte bror. Spottingen av det påstått nasjonalist-sidrumpa befolkningssegmentet ikke bare tillates, men oppmuntres, og ikke en kjeft i Akersgata eller på Marienlyst som har ambisjon om å kare seg opp og frem langs karrierestigen, finner på å snekre sammen en reportasje der hetsingen fordømmes som farlig og uberettiget gruppetenkning eller krenkelse. Uviljen mot dem som ikke stemmer rett, for ikke å snakke om dem som i skrift og tale aktivt motsetter seg samfunnsutviklingen og tilrår andre å gjøre det samme, er like massiv som selvforherligende, for både intellektuelt og etisk mener makthaverne seg å være høyt hevet over «høyrepopulistene». Deres grunnleggende forakt retter seg prinsipielt også mot den øvrige velgermassen, «stemmekveget» hvis hovedfunksjon det er å gjøre sin vanlige jobb i tillegg til at de hvert fjerde år holder de mektige ved makten, men om dette tier man klokelig. Smarte herrer kritiserer ikke lydige tjenere.

Fenomenologisk fremstår foraktsymmetrien som tilnærmet perfekt i sin gjensidighet mellom misnøyde menige menn av folket og dem i toppen av kremkaken; parallellen er sånn sett tydelig til fjord-og-himmel-bildet vi begynte med. Men mens komponentene i symmetrien rundt strandlinjen tar sin kraft ovenfra, fra himmellyset, gjelder det motsatte for maktforholdene mellom styrende og styrte i et demokratisk samfunn. Det er vi lengst nede, folket, som gjennom vårt arbeid så vel som i valg sikrer de styrende toppstillingene. De forakter oss nok, de ledende, men samtidig er de uendelig mer avhengige av oss enn omvendt. Deres grunnleggende oppgave eller plikt er å utføre tjenester på våre vegne. Velgerne fantes før de valgte.

Et utmerket prinsipp er å kutte støtten til dem som opptrer respektløst, endog foraktfullt, overfor sin oppdragsgiver. Norske velgere, især de på høyresiden som ikke føler at deres synspunkter representeres på Stortinget eller i andre viktige organer og institusjoner, skal ikke finne seg i forakten de møtes med. Vi er ikke leilendinger, ei heller er vi maktesløse på annet vis. Når vi utsettes for forakt, kan de foraktfulle ikke forvente at vi skal svare med underdanighet. Vår religion er ikke «underkastelse».

Frie borgere skal kunne hevde sine meninger i frimodighet, ellers er «friheten» falsk. Når politikerne innser at patriotiske, nasjonalsinnede synspunkter igjen finner gjenklang i folket – og det kommer til å skje også i Norge, mist ikke motet – så vil de til sist måtte legge om kursen. Skulle dette være en overoptimistisk vurdering, så er det uansett én jeg aldri kommer til å oppgi.

 

 

Kjøp Mimisbrunnrs samlede som E-bøker her

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også