Kommentar

Om det skulle være tvil: Jo da, det er norske politikeres holdninger og handlinger – eventuelt mangel på samme – i migrasjonsspørsmål som er dagens tema. Selvfølgelig kunne man entret sakskomplekset via ulike overskrifter og på mange forskjellige måter, men den hjelpeløshetens triade som tittelen antyder, er slett ikke noe urimelig utgangspunkt. Ikke minst reflekterer de tre ordene mistanken hos et hittil uforstående og stilltiende folk om at den politiske elitens evne til å ivareta norske interesser er utilstrekkelig.

Selv om jeg skriver dette mens etterdønningene etter den store terroren i Paris ennå går over Europa, vil jeg anlegge et langsiktig perspektiv med vekt på norske forhold. Fælt som det var, endrer dette foreløpig siste angrepet likevel lite eller intet i det overordnede bildet av hva som foregår.

Det er rundt 40 år siden de første fremmedkulturelle utlendinger, i hovedsak pakistanere, ble invitert inn i Norge. De ble kalt «fremmedarbeidere», og meningen var at de nettopp skulle arbeide mens vi hadde bruk for dem, og jobber til dem; deretter skulle de reise hjem igjen. Slik gikk det ikke: De dro ikke tilbake, men ble, og etter hvert kom familiene deres etter. Founder-effekter slo inn også ut over det helt nære slektskap; de første ble fulgt av flere og deretter mange fra de samme pakistanske områdene. En viss motstand i Norge manifesterte seg mot utviklingen selv på politisk hold, ikke minst innen fagbevegelsen, der man næret berettiget frykt for at lønningsnivået og arbeidsplassene for norske arbeidere skulle påvirkes ugunstig når mange utenlandske ufaglærte kom til. Også av denne grunn ble i 1975 en såkalt innvandringsstopp besluttet, uten at dette bremset tilsiget i en grad som var statistisk tydelig i årene som fulgte.

For hva skjedde? Jo, flere kom, og under de mest ulike påskudd, etter hvert også fra andre land enn Pakistan; det var slett ikke bare ettersøkt arbeidskraft alt sammen. Det gikk relativt tregt de første årene, i alle fall sammenlignet med hva som har vært tilfellet i det siste, mens utviklingen ble akkompagnert av tilnærmet unison godlyd fra dem på solsiden i det norske samfunnet. Heterogeniseringen ble fremstilt som udelt gunstig. Det gamle blendahvite Norge hadde jo vært så kjedelig, fikk man vite, så lite sprudlende, mens innvandringen introduserte alt fra spennende musikk til nye matvaner – kebab er kult! – til et generelt mer internasjonalt preget befolkningsbilde i våre ellers så grå byer. De som protesterte mot de nye tendensene i tiden – de fantes innen alle samfunnslag, selv om de ikke var så mange –, ble verbalt slått ned med en blanding av latterliggjøring og forakt. Tilsiget av mennesker andre steder fra ville aldri vesentlig forandre det norske samfunnet, sa man, i hvert fall ikke på noen farlig måte, dertil var antallet immigranter altfor lavt. Enhver engstelse i så måte var ubegrunnet og for øvrig – argumentet over alle argumenter – rasistisk motivert. Dessuten var de nyankomne for en gave å regne rent økonomisk for gamle Norge, het det seg, i og med at «våre nye landsmenn» gjorde opp for den lave fødselsraten blant etnisk norske kvinner. Skatteinntektene ville stige så mye som nødvendig var i og med immigrasjonen, velferdsstaten ville bli berget ved at økonomien ble større, samtidig som nye og varme hender innen omsorgsyrkene ville sørge for at alderdommen ble bedre for rotnorske Ola-er og Kari-er. Kun gjennom innvandring kunne vi stå imot den dyre og uproduktive bølgen av gamle – eldrebølgen – som var i ferd med å rulle inn over oss.

Så gikk årene. Den politisk-mediale undertrykkelsen av innvandringsmotstanden holdt lenge, men utpå 2000-tallet begynte den å sprekke opp. Samtidig ble det flere og flere såkalte flyktninger som kom, inklusive «ankerbarn» som dukket opp alene, men som siden fikk familien ettersendt da de unge vel var innvilget asyl på humanitært grunnlag i Norge. Det ble etter hvert så mange at man ikke lenger kunne late som om innflyttingen var kvantitativt ubetydelig, at den ikke hadde merkbare demografiske og kulturelle konsekvenser for det norske samfunnet.

På merkelig vis forsvant nå snakket om hvor økonomisk gunstig prosjektet var. Brochmann-rapporten kom i 2011 og ble fulgt opp av også annet tallmateriale som i bunn og grunn sa følgende: Flyttingen til Norge av et stort antall mennesker fra fattige og fremmede land var ikke bare ulønnsom for oss, men rett og slett svindyr. Noen unnskyldning for de forutgående årene med økonomisk drømmeslottbygging fra politisk-statistisk side så man rett nok ikke snurten av da beregningene nå viste en helt annen bunnlinje enn før, men kanskje vil også slikt komme en gang; undrenes tid er visstnok ikke forbi.

Sannheten er at den bestemmende politiske eliten opptrådte fullstendig hodeløst gjennom disse årene hva migrasjon til landet angår, med Fremskrittspartiet som eneste betydelige unntak. Det finnes dem som mener at bevisste planer lå til grunn for adferden, eksempelvis grunnet i et ønske fra Ap og andre sosialistpartier om å få flere velgere blant innflytterne eller fra Høyre om å skaffe billigere arbeidskraft til sine venner og sponsorer, men i min livserfaring er det sjelden at gjennomtenkte strategier ligger til grunn for selv tilsynelatende målbevisst opptreden. Snarere er det tankeløysa som rår, politikerne snubler fremover fra dag til dag og prøver å gjøre så godt de kan – i alle fall så godt de kan for seg selv og sine i partiet – og så blir det som det blir. Man skal aldri undervurdere slumpen som skapende kraft når noe rart skjer. Jeg velger altså å tro at det var kognitiv og etisk svikt som i hovedsak lå til grunn for det som skjedde og fremdeles skjer, ikke ond hensikt.

Slik jeg ser det, ligger tre hovedfeil i bunnen av denne vedvarende politiske svikten. De tre er alle gamle kjenninger, nærmest for arvesynder å regne i den norske maktens korridorer.

Jeg tviler på at ikke en gang hver tiende person innen den selvbestaltede samfunnseliten evner å gjøre rede for hva som gjemmer seg bak betegnelsen den moralistiske feilslutningen, men ikke desto mindre ser de ut til å ha livslangt klippekort på bruken av samme. I sin helt enkle form består den i misoppfatningen at fordi noe burde være, så er det også; man slutter med andre ord fra «bør» til «er». Den motsatte, naturalistiske varianten som enkelte på høyresiden lider av, og som enda flere av oss beskyldes for, er slutning fra «er» til «bør,» men det er altså ikke denne som preger «tenkningen» blant De Gode Menneskene på toppen. Man vil så gjerne at alle skal være snille, iallfall vil man tro at alle blir det dersom de behandles pent og med tillit. Fremfor alt er fornekter man energisk at gruppemessige forskjeller eksisterer mennesker og folk imellom. Forskjellene man ikke kan unngå å observere, bedømmes som uviktige og kan dessuten uansett forklares med ulikheter hva gjelder oppvekstforhold og hvordan mennesker behandles. Går noe feil i samfunnet, skyldes det sosioøkonomiske forhold, for i bunn og grunn – iallfall aller lengst inne – er alle mennesker gode og verdifulle. Terrorister (en viss langtidsfange i Skien er rett nok unntatt) trenger terapi, så blir også de snille og samfunnsnyttige. Fremfor alt kan man ved en tillitsfull mottagelse av fremmede forebygge at disse blir terrorister eller lovbrytere av annet slag. I immigrasjonssammenheng innebærer dette at man nekter å se farene ved å slippe inn i landet folk fra voldelige og kvinneforaktende kulturer; vi skal nok klare å integrere dem bare vi allokerer nok ressurser til de ulike trenings- og utdanningsprogrammene, har mantraet vært. Å bygge murer mot det fremmede og farlige anses for umenneskelig; slikt ville være en etisk falitterklæring, noe man i humanismens tidsalder absolutt ikke må gripe til.

Det andre hovedpunktet henger i noen grad sammen med det første, slik alt etter sigende henger sammen med alt her i verden. Man må være sinnelagsetiker hvis man skal tilhøre makttoppen i Norge, i alle fall må man gi skinn av at man er det, og argumentere emosjonelt snarere enn rasjonelt hver gang etisk vanskelige situasjoner oppstår. Konsekvensetikk har aldri vært tradisjonelle lutheraneres sterke side, og når man svekker undervisningen og treningen i å holde hodet kaldt i et samfunn der viljen til og ønsket om å føle seg god er stor, blir det en ordentlig smørje. Man så et grovt eksempel på tendensen i høst: Bildet av en død syrisk 3-åring på en gresk strand feiet av banen all kognisjon i førvalgstiden; politikere og presse lot seg i stedet rive med i et veritabelt følelseskappløp til fordel for migrantene. Det ble nærmest budrunde på hvor mange «flyktninger» man skulle åpne sine hjerter og sitt land for etter at ballet var blitt åpnet av Det Gode Mennesket på toppen av Ap-bygget med det etterhånden smått magiske tallet 10 000. Nå, dryge to måneder etterpå, er følelsene tilstrekkelig avkjølt til at man, inklusive folk i alminnelighet, kan begynne å veie inn også konsekvensvurderinger på dette politikkområdet. De som skulle vært voksne, var det ikke, de tenkte ikke kaldt og klart. I stedet ledet de an i føleriet, i kappløpet for å vise hvor empatiske de var.

Det var hele tiden tenkelig at de velmenende kunne ha rett, at alt virkelig ville gå seg til og bli fint og vakkert for i alle fall flertallet av de involverte; jeg innrømmer dette som en mulighet. Men tilsvarende fantes også muligheten for at de tok og tar feil, at de var altfor optimistiske i sine prognoser, at ikke «best case scenario» ville slå til, men noe langt verre. Selv oppfatter jeg jo dette siste som vesentlig mer sannsynlig enn at alt skulle bli musikk og glede, men dét er ikke viktigst i sammenhengen. Avgjørende er følgende: Da man stod overfor et slikt avgjørende veivalg, hvorfor fulgte man ikke det i andre sammenhenger høylytt bejublete safety first– eller føre var-prinsippet? Når faren ved en viss mulig utvikling, som bevisst å skape heterogenitet i et på forhånd kulturelt og etnisk homogent samfunn som det norske, er så stor dersom ting går galt, hvorfor satt man da ikke på fingrene i stedet for å klappe inn endringene som skyllet over oss? Hvis ikke denne adferden kvalifiserer til betegnelsen hodeløs, så vet ikke jeg.

Så står vi der vi står i dag, i en situasjon hvor det er åpenbart at mye allerede er gått alvorlig galt i Europa, og en hel del også i Norge. Selv utviklingsoptimistene konstaterer at grensene mot det og de fremmede er brutt sammen, at migranter velter inn over oss i langt større antall enn man for bare noen måneder siden regnet med ville skje. Det er åpenbart at dette får betydelige konsekvenser; ingen vet ennå eksakt hvilke. Vi er bokstavelig talt blitt grenseløse, både på Svinesund, Storskog og ellers, og flere og flere innser at dette er uklokt og farlig. Til og med i Sverige er man nå i ferd med å få opp øynene og prøver, i alle fall verbalt, å gjenvinne kontrollen på måter som for kort tid siden ble stemplet som inhumane og politisk uakseptable for enhver med tilhørighet i det gode selskapet av rettenkende. Man er i ferd med å bli overkjørt av historien: Grenseløs dumskap og hodeløshet har fått en konkret mening. Å stå uten fysiske sperrer mot utenverdenen gagner oss ikke.

Det ovenstående er dagssituasjonen. Finnes det vilje hos våre myndigheter til å gripe inn og stoppe utviklingen? Har flertallet av nordmenn vilje til det?

Hittil er det bare å innrømme at så ikke har vært tilfellet. Hverken nordmennene eller deres politikere har forstått det som skjer, enn si hatt vilje til å gjøre noe med det. Fra de sistnevntes side hører man i hovedsak legalistiske argumenter for ikke å agere: Flyktningkonvensjonen eller andre internasjonale avtaler og lover hindrer de tiltak som måtte være nødvendige for å bremse opp eller snu utviklingen, påstår man, tiltak som nå omsider etterspørres av iallfall deler av publikum. Om ikke før, så burde det nå være uomtvistelig at spørsmålet om politisk vilje eller ikke er avgjørende: Man skal gjøre det som er riktig og viktig for Norge og nordmenn, uansett hvilke avtaler det måtte stride mot! Politikken står over jussen. Eventuelt får man si opp over 60 år gamle konvensjoner som åpenbart ikke tok høyde for vår tids problemer da de ble underskrevet. Vis vilje, finn vei, politikere! Se til å ivareta deres hovedforpliktelse, nemlig å sørge for at Norge er trygt og at nordmenn er trygge!

Det er viktig å være klar over i spørsmål av vital betydning for landet at uvitenhet eller god vilje ikke er tilstrekkelig for å fjerne ansvaret fra politikernes skuldre dersom de nå unnlater å handle til Norges beste. De bør erindre at man under landssvikoppgjøret i 1945 gjentagne ganger fremholdt som god og gjeldende juss (korrekt eller ikke er noe annet, det viktige her er å påpeke at så skjedde) at de tiltalte «måtte ha visst» at deres handlinger var å anse som straffbare. At disse ikke selv mente de hadde gjort noe galt, at ingen subjektiv straffskyld forelå, valgte de anklagende og dømmende myndigheter å se bort fra.

Norge står nå på vippepunktet hva gjelder migrasjonspolitikken. Forrige gang våre folkevalgte styrte land og folk i ulykka, var før andre verdenskrig; da reddet politikerne seg unna rettsforfølgelse (Riksrett) ved at Arbeiderpartiet fikk flertall på Stortinget ved det første etterkrigsvalget. Jeg både ber og oppfordrer de nålevende politikerne fra alle partier, men spesielt de som sitter i regjering – ikke minst statsministeren og utenriksministeren, som begge har vært sedvanlig blasse i sin reaksjon og retorikk selv etter den siste terroren i Paris – om at de nå bestemmer seg for å ta grep til fordel for Norge heller enn å prate bort alvoret i situasjonen. De må innse at militant islam har gått til krig mot oss, at det i Allahs navn drepes hundrevis av uskyldige europeere som ledd i denne krigen; en krigserklæring er rettet mot oss som dere må svare på i handling, dere kan ikke late som om dette er enda en uklar konflikt der dialog og pengedryss over de misnøyde skal dempe aggresjonsnivået og få samfunnsskuta på rett kjøl igjen. Vis umiddelbart den vilje og det mot som skal til for å hindre at flere potensielle terrorister får opphold i vårt land; stopp mottaket av muslimske migranter til Norge!

Det første som kreves for at man skal kunne forsvare seg effektivt når man blir angrepet, er at man innser at et angrep finner sted. Gjør dere ikke dette nå, i handling så vel som i ord, så er det ikke lenger bare svikt dere gjør dere skyldig i. Da er det svik.

Les også

Hensikt og konsekvens -
Å gjøre eller ikke gjøre -
Fortapt seierherre -
Aldri mer? -
Aktiv arv -
Eliter -
Politisk hukommelse og glemsel -

Mest lest

Les også