Kommentar

Bilde: Edmund Burke så farene ved den franske revolusjon. Han «så» den usynlige kontrakten mellom generasjonen som et ubrytelig bånd.

Dersom man lykkes i å finne et underliggende mønster bak komplekse sett av fenomener, kan man forstå sammenhenger i det som først så ut som kaos; dette leder til dypere forståelse og er åpenbart bra. Andre ganger skjer imidlertid dét at ikke-reell kausalitet leses inn i erfaringene. Man ser årsaksforhold der ingen finnes. Slike feiltolkninger og overforenklinger er av det onde, for de lurer menneskene til å tro på noe som ikke holder, de villeder snarere enn veileder oss i vår streben etter innsikt.

Det er i dette lendet vi skal botanisere i dag, og jeg innrømmer gjerne at tematikken er av det vanskelige slaget. Men slik er nå engang verden, den er ikke lett å forstå hvis overhodet forståelig. Man kan naturligvis gjøre som mange og velge ikke å anstrenge seg – man klarer eller gidder ikke, man vil heller gjøre noe mer pirrende og morsomt – hvilket alt sammen er greit nok, men da skal man heller ikke etterpå besvære seg over at man ikke skjønner. Hvis du derimot bestemmer deg for å akseptere den ekstra anstrengelsen og følger med videre, så kan jeg love deg at vi med utgangspunkt i det ovenstående skal komme inn på også riktig dagsaktuelle problemer i det norske samfunnet, temaer man ikke vanligvis entrer via en slik begynnelse.

La oss smelle til på riktig storslått manér og se på den historiske hovedteorien for hvorfor og hvordan vi overhodet er til: den teistiske hypotesen. Ikke bare forutsettes i denne en gud som opphav til alt, men de mest kraftfulle religiøse variantene (jødedommen, kristendommen og islam i kronologisk rekkefølge) er dessuten alle monoteistiske; det finnes bare én gud bak skaperverket.

Spranget inn i en monoteistisk forklaringsmodell som svar på spørsmål om «verden og hvorfor» er alt annet enn selvsagt, for vi ser mye rart rundt oss og nesten enda mer når vi skuer innover; erfaringsverdenen byr på rikelig både enkelt og vanskelig, både ondt og godt. Om vi holder oss til vår egen hevdvunne religion som nordmann flest fremdeles kjenner iallfall sånn noenlunde, så sliter den med å forene troen på en samtidig allmektig og god gud med erkjennelsen av at ondskap finnes i verden; theodice-problemet har vakt hodebry for både leg og lærd i fortid så vel som i nåtid. Mange jøder opplever det samme. Ikke få innen Auschwitz-generasjonen så erfaringene fra shoah, nazistenes jødeutryddelser, som uforenlige med eksistensen av en kjærlig gud på toppen av tilværelsens maktpyramide.

Var monoteismen derfor «a bridge too far» for å bruke historisk militærspråk? Lot man den kognitive reduksjonstrangen løpe løpsk da man skar inn til beinet og forenklet forklaringsprinsippene på alt det mangslungne til ikke bare to motsatt rettede krefter, men én? Det kan være verdt å minne om at Ockhams barberkniv rett nok oppfordrer oss til «ikke å gripe til flere eller mer komplekse forklaringer enn det som behøves,» men at siste del av budordet har en slem tendens til å bli glemt. Kanskje er det ikke nødvendig innen en religiøs tankeverden å forutsette mer enn én gud for å forklare også ondskapens eksistens, men det ville utvilsomt ha gjort ting enklere.

La oss forlate gudeforklaringer og gå over i filosofiens og ideologienes sfære for å se på hvordan disse gjør rede for alt som er. Her er vi i isme-land, og få steder har menneskenes fantasi og kreativitet fått agere mer sanseløst utøylet.

Mest kjent er den marxistiske «theory of everything» som dominerte intellektuelle kretser under det meste av 1900-tallet. Marx’ materialistiske verdensforståelse der det meste (alt?) kan reduseres til ikke-åndelige forhold, til ting, og i sin klassiske form særlig til spørsmålet om hvem som eier produksjonsmidlene, styrte tenkningen innen tykke strata av europeisk intelligentsia og dét på en måte som mennesker i dag knapt kan forestille seg. Ideologien margstjal menneskene, ble deres herre. Historiske hendelser som ikke passet inn – og av dem fantes mange – nektet man å se, i alle fall ikke som de falsifiseringer de faktisk representerte. Man omskrev frikostig virkeligheten slik at terrenget passet inn i en rettroenhetens kanon fra Marx og Engels via Lenin og nedover til den egne samtiden. Viljen til tro var massiv, definitivt større enn evnen til å la praktiske erfaringer påvirke det egne verdensbildet.

Ser man på marxismens politiske hovedmotstander gjennom store deler av den aktuelle historien, konservativismen, så er det nesten bare suffikset som forener de to hva ideologisk status angår. For konservativisme er langt mindre en altomfattende ideologi enn andre ismer (med pragmatisme som eneste hederlige unntak) er det; i stedet ser konservative på hva historien har frembrakt av slikt som virker, så vel som det motsatte. Man har respekt for det som faktisk er; eksisterende ordninger har, om ikke annet, vist historisk overlevelsesverdi, og dét er mer enn hva man kan si om mange filosofiske og ideologiske flyveideer som er blitt omfavnet av enn den ene, enn den andre tenkeren og agitatoren. Ovenstående betyr selvsagt ikke at konservative er motstandere av all forandring, noe heller ikke nasjonalkonservative  er, men man går gradvis frem når noe kanskje skal endres, og hele tiden med et sideblikk på hvordan ting var før. Noen endringer er av det gode, men dette gjelder svært sjelden de brått gjennomførte, revolusjonene. Og de fleste forandringer er dessverre til det verre, for det finnes langt flere måter å gjøre ting galt på enn rett.

I dag lever Vestens mennesker stort sett i en postmoderne, post-ideologisk verden der både vår tradisjonelle religion og dennes ateistiske hovedmotstander, marxismen, har lagt inn årene. Likevel styres våre virksomheter etter ideologi-skapte maler for hvordan vi skal agere uten å tenke konkret og partikulært gjennom handlingsmulighetene i vanskelige valgsituasjoner. Det er de såkalte universelle menneskerettighetene og kravet om å gjøre gode gjerninger som styrer, nesten uten motforstillinger hos dem som vil leve i samsvar med tidens etiske krav. Er denne nye de facto absolutismen uangripelig, eller kan det være at den representerer en potensielt farlig etisk overforenkling like omtvistelig som alt som fulgte i kjølvannet av tidligere tiders religiøse og sekulære trossystemer?

Nøkkelen til en sober vurdering av godhetskravene ligger i konsekvensvurderingene som de burde ledsages av, men som dessverre er sørgelig fraværende hos de mange som forblindes av tidens dominerende sinnelagsetikk . La meg konkretisere problematikken med noen hverdagslige eksempler.

Man skal være snill mot barn, men dette betyr ikke at man alltid skal gjøre det barna ønsker. Gir man dem til stadighet sukkertøy og andre godsaker, så er man en dårlig forelder, for slik diett er skadelig. Har skaden alt skjedd og hull utviklet seg, så må man gå til tannlegen, noe barnet bestemt ikke finner glede ved, men som likevel er nødvendig. Man må i det hele tatt opptre voksent, ikke bare lete etter det som gir en selv og andre størst øyeblikksglede, for handlinger har konsekvenser som må tenkes gjennom i forkant hvis man skal opptre vettugt. Det riktige å gjøre kan altså være noe som leder til tårer med det samme, men som likevel er nyttig på lengre sikt. Holder vi oss til voksenverdenen slik den fremstilles i barnelitterært språk, så kan det være at man heller bør tette sitt tak og samle mat sommerstid enn spille og danse på vollen; kort sagt bør man være Morten Skogmus-aktig konsekvensetiker dersom man har ansvar for eget og kanskje også andres liv. Er man ikke dét, så er man minst medskyldig i de ulykker som senere rammer.

Når «gode mennesker» med politisk og etisk makt og prestisje i Europa åpner grenser og slipper fremmede inn i landet i en grad som aldri tidligere er skuet i vårt kontinents historie, så opptrer de Klatremus-aktig, de tar ikke hensyn til de langsiktige konsekvensene av det som i øyeblikket fortoner seg som gode gjerninger. De glemmer konsekvensetikken mens de masserer egen godhet i en serie sinnelagsetiske ad hoc-reaksjoner hvis langtidseffekt er skadelig for Norge så vel som våre naboland. Deres adferd representerer en etisk overforenkling. De senere skadevirkningene vil først og fremst ramme andre enn beslutningtagerne selv, hvilket gjør oppførselen ekstra foraktelig.

Det vi da er vitne til, foregår i den vanskelige interfasen mellom kognisjonens og etikkens verdener, en grenseflate som viser med all mulig tydelighet at man er avhengig av tankens kraft for å kunne gjøre sant gode gjerninger. Liter man utelukkende på øyeblikkets godfølelse, på varmen man får innvortes ved å være snill og glede noen, så er man uten kontroll over hvilke konsekvenser adferden kan komme til å få. De er, som alt antydet, ikke nødvendigvis lykkelige.

Masseinnslipp i vår verdensdel av ikke-europeiske innvandrere får følger. Europa vil bli mindre europeisk som Norge vil bli mindre norsk, med mindre man da griper til språklige prokuratorknep som innebærer at man definerer seg ut av problemstillingen. Selv Kongen begår denne type logiske hallingkast («nordmenn har kommet fra Afghanistan og Somalia»), men fuskaktig er og blir det like fullt. Vi kommer med en slik utvikling uvegerlig til å miste en del av dét som gjorde landet vårt godt å bo i, og som også gjorde oss i stand til å hjelpe andre, en hjelp som med større utvist klokskap kunne fortsatt også uten at vi risikerte å ødelegge vår egenart. I metaforisk språk: Gir vi bort såkornet nå, så vil det ikke i morgen finnes noe igjen å hjelpe grannen med. Om ikke det direkte hensynet til oss selv og våre etterkommere skulle være tilstrekkelig for å gjøre de «gode» og «hjelpsomme» mer aktpågivende, så burde iallfall dette argumentet vekke gjenklang selv langt inn i sentrum av norsk politikk.

Det blir for mye hjerte og for lite hjerne i politikernes planlegging så vel som i gjennomføringen av de planer som finnes. Effekten er selvskading av de mest vellykkede samfunnene i verden, en utvikling som ingen vil ha langsiktig nytte av. Man later som om etiske valg er enkle der så slett ikke er tilfellet, enten det gjelder migrasjonen over Middelhavet inn i Europa eller hva man skal gjøre med alle menneskene som alt er kommet hit, men som ikke klarer seg for egen maskin. Øyeblikkssnillhet er en riktig ussel guide til riktige beslutninger.

Klokskap er bedre enn snørr, tårer og sinnelagsetikk som styringsverktøy for ethvert samfunn, og ganske bestemt for komplekse og moderne stater. Både de styrende og de styrte må lære seg å bli voksne. Sannelig om jeg vet hvilken av de to grupperingene som har størst sjanse for å klare spranget over i en ansvarlig verden.

Les også

-
-
-
-
-
-

Les også